Jeg prøver å sikre meg at jeg iallefall blir innkalt til intervju der jeg har søkt master, så nå har jeg bestilt tur til Gdansk i den perioden intervjuene skal foregå. Så har jeg gjort mitt.
En periode hadde jeg faktisk kjøpt to turer til Gdansk, denne og en til, som går i en periode som ikke krasjer med noen eventuelle intervjuer, men jeg bestemte meg altså for å beholde turen som vil krasje. For sikkerhets skyld.
Håh håh!
Det regner og det regner, og jeg er overfalt av vårfølelsen! Og jeg vil til Gdansk! Først ville jeg til Slovenia og det er ingenting med Slovenia som gjør at jeg ikke vil dit mer, men det er dobbelt så billig eller heter det kanskje halvparten så dyrt, å dra til Gdansk! Vi har dessuten bestilt billettene hjem i dag, og det koster det samme en vei til Knirkenjarga som tur-retur Gdansk, så da er det liksom gitt for pengene, om det også skulle være et bokmålsuttrykk. Og når vi først er nordvent, er det ingen enkel sak å komme seg på ferie, så det er nå, det er nå! Nå det gjelds!
Mannen skal sjekke strømregingen og så ringe hjem og si om vi kan dra eller ikke.
Det han ikke vet er at jeg allerede har bestilt billettene.
Jeg fikk en sånn voldsom trang til å være ufornuftig med pengene. Det er jeg jo aldri ellers, nå har jeg bestemt meg for å ta meg råd til det jeg strengt tatt har råd til, og ikke bekumre bekumre for fremtiden. Hva skal man med sparepenger om man ikke bruker dem? Da blir de jo lagringspenger.
Dessuten kan man avbestille i 24 timer.
Noe jeg kanskje må...for sett at jeg blir innkalt til intervju på en av skolene jeg har søkt på, da er det mest sannsynlig akkurat i det tidsrommet som jeg hadde tenkt at vi skulle være i Gdansk...i. På? Preposisjon. For det står det i papirene. Som jeg tross alt velger å forholde meg til. Så jeg burde kanskje ha bestilt ipå et annet tidsrom da...Men ifølge loven om alle tings iboende fanskap, kommer jeg kun til å få invitasjon til intervju om jeg oppholder meg i Gdansk når intervjuet skullle ha funnet sted. (Av samme grunn har vi tenkt å skynde oss å kjøpe hus i Kjerkenkjarga, for da er jeg jo nødt å komme inn i Sverige.)
Hm. Det er vanskelig å skulle skjebne i vei sånn der.
Jaja, men det blir Gdansk! Ferie! Bytripping og vår!
Mannen skal sjekke strømregingen og så ringe hjem og si om vi kan dra eller ikke.
Det han ikke vet er at jeg allerede har bestilt billettene.
Jeg fikk en sånn voldsom trang til å være ufornuftig med pengene. Det er jeg jo aldri ellers, nå har jeg bestemt meg for å ta meg råd til det jeg strengt tatt har råd til, og ikke bekumre bekumre for fremtiden. Hva skal man med sparepenger om man ikke bruker dem? Da blir de jo lagringspenger.
Dessuten kan man avbestille i 24 timer.
Noe jeg kanskje må...for sett at jeg blir innkalt til intervju på en av skolene jeg har søkt på, da er det mest sannsynlig akkurat i det tidsrommet som jeg hadde tenkt at vi skulle være i Gdansk...i. På? Preposisjon. For det står det i papirene. Som jeg tross alt velger å forholde meg til. Så jeg burde kanskje ha bestilt ipå et annet tidsrom da...Men ifølge loven om alle tings iboende fanskap, kommer jeg kun til å få invitasjon til intervju om jeg oppholder meg i Gdansk når intervjuet skullle ha funnet sted. (Av samme grunn har vi tenkt å skynde oss å kjøpe hus i Kjerkenkjarga, for da er jeg jo nødt å komme inn i Sverige.)
Hm. Det er vanskelig å skulle skjebne i vei sånn der.
Jaja, men det blir Gdansk! Ferie! Bytripping og vår!
ale fuler smoothier
Jeg akter dagen enda jeg, det bør man jo strengt tatt. Så mye annet sysler jeg ikke med, jeg leser faglitteratur som har dynget seg opp, men det viser seg at hjernen min er ødelagt av for mye internett og tv-spill, så jeg kan ikke lengre konsentrere meg. Da hjelper det ikke å være den som leser fortest i verden. Når man tenker på noe helt annet mens man leser det, mener jeg.
Men jeg gir ikke opp riktig enda, jeg skal være hjemme og lese til macverket er ferdig på reperasjonen sin. Und dann ferksted time!
Det er vår her. Det er mulig alle bergensere synes dette er vinter, men det er bart her og der på veiene, omtrent sånn som det er på syttendemai hjemme, så jeg har vårfølelsen og det er den beste følelsen av alle. Den ligner litt på på-vei-til-fest-følelsen. Som er den aller beste følelsen av alle.
Jeg håper det blir litt sånn norsk søringevår også, med andre ord sommer, før vi flytter hjem første juni. Men jeg tar det jeg får altså.
I går sto jeg en halv time i vinduet, til og fra, for å se på en bil som var mest en buss og som sto oppi en snehaug men som sjåføren ville ha til å være på veien. Det de gjør da, her, er at de setter seg inn i bilen, og så trykker de gassen helt inn. Så sier bilen VVVVVVVVVVVVRRRRRRRRRRRRNNNNNN og så spruter det sne rundt hjulene som spinner rundt i full fart. Jeg vet ikke hva de tror spader er til, kanskje de tror det er et slags salatbestikk til hagefester der hele nabolaget er invitert. Han her som satt i bilen, han ga seg ikke. Kanskje han ikke hadde noen til å hjelpe, kanskje han ikke hadde noe spade.
Jeg satt og leste da han begynte (James Clifford, the Predicament of Culture). Først holdt han bare gassen inne. Lenge. Det er en ganske insisterende lyd, men jeg har lært meg å kjenne den igjen så jeg ble sittende og lese, sånn som det var meningen at jeg skulle. Men så trykket han gassen inn i støt, sånn VRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN og det var en såpass interessant fortelling at jeg måtte bort å se. Så fikk jeg en halvtimes forestilling med en mann som forsøkte å få en buss ut av en snedunge kun ved hjelp av å trykke inn gassen i forskjellige rytmiske sekvenser, samt rugging på overkroppen. Stakkars. Enten var han et nepskrell, eller så følte han seg veldig dum der han holdt på. men det var kjekt å se på, omtrent som å se på an gravemaskin, av en eller annen grunn.
Men jeg gir ikke opp riktig enda, jeg skal være hjemme og lese til macverket er ferdig på reperasjonen sin. Und dann ferksted time!
Det er vår her. Det er mulig alle bergensere synes dette er vinter, men det er bart her og der på veiene, omtrent sånn som det er på syttendemai hjemme, så jeg har vårfølelsen og det er den beste følelsen av alle. Den ligner litt på på-vei-til-fest-følelsen. Som er den aller beste følelsen av alle.
Jeg håper det blir litt sånn norsk søringevår også, med andre ord sommer, før vi flytter hjem første juni. Men jeg tar det jeg får altså.
I går sto jeg en halv time i vinduet, til og fra, for å se på en bil som var mest en buss og som sto oppi en snehaug men som sjåføren ville ha til å være på veien. Det de gjør da, her, er at de setter seg inn i bilen, og så trykker de gassen helt inn. Så sier bilen VVVVVVVVVVVVRRRRRRRRRRRRNNNNNN og så spruter det sne rundt hjulene som spinner rundt i full fart. Jeg vet ikke hva de tror spader er til, kanskje de tror det er et slags salatbestikk til hagefester der hele nabolaget er invitert. Han her som satt i bilen, han ga seg ikke. Kanskje han ikke hadde noen til å hjelpe, kanskje han ikke hadde noe spade.
Jeg satt og leste da han begynte (James Clifford, the Predicament of Culture). Først holdt han bare gassen inne. Lenge. Det er en ganske insisterende lyd, men jeg har lært meg å kjenne den igjen så jeg ble sittende og lese, sånn som det var meningen at jeg skulle. Men så trykket han gassen inn i støt, sånn VRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN og det var en såpass interessant fortelling at jeg måtte bort å se. Så fikk jeg en halvtimes forestilling med en mann som forsøkte å få en buss ut av en snedunge kun ved hjelp av å trykke inn gassen i forskjellige rytmiske sekvenser, samt rugging på overkroppen. Stakkars. Enten var han et nepskrell, eller så følte han seg veldig dum der han holdt på. men det var kjekt å se på, omtrent som å se på an gravemaskin, av en eller annen grunn.
Man bør akte dagen
Så derfor skal jeg skrive om hva jeg drømte i går. Altså ikke i natt, men det gjelds likevel.
Jeg var dritgod å svømme! Jeg hadde funnet en helt fantastisk teknikk for brystsvømming, der jeg var mer over vann enn under vann, for det er jo mer motstand og friksjon under vann enn over. Dermed fløy jeg mer over vann enn lå i det, jeg var bare så vidt nedi for å ha noe å ta svømmetakene i, og det gikk dritfort!
Fssssssssssssssssj, fssssssssssssssssssssj, fsssssssssssssssssj!
Så jeg stilte like godt i OL. I herreklassen.
Og jeg vant jo selvsagt suverent, for jeg svømte jo så fort. Fssssj. Og så ble jeg disket. Uten henvisning til noen regler. (det var helt legitimt for damer å stille i herreklassen, vi hadde jo så allikevel ingen sjans der) Det vil si, de henviste til "noen regler som ikke var skrevet enda". De var rasende, og de var gubber. Jeg tok det med sagen-ro. Jeg svømte jo fortest.
Og jeg skjønte at de var så sinte fordi det var umulig for menn å svømme like fort med denne teknikken, det var en teknikk som fordret en lett damekropp. Sport var ment for menn, alt som var viktig og verdsatt i sport fordret en mannekropp, styrke og muskler, visst kunne damene få være med, de kunne jo likevel ikke nå opp, de kunne jo konkurrere i "dameklasser", litt svakere, litt mindre utholdende som de var med damekroppene sine. Jaja, kunstløp og sånt, der kunne de sveive rundt og være vakre og tynne, men ikke egentlig atleter.
Og så kom jeg med denne svømmeteknikken som gjorde at damer svømte fortere enn menn. Klart jeg ble disket. De trodde jo de hadde satt premissene.
Jeg var dritgod å svømme! Jeg hadde funnet en helt fantastisk teknikk for brystsvømming, der jeg var mer over vann enn under vann, for det er jo mer motstand og friksjon under vann enn over. Dermed fløy jeg mer over vann enn lå i det, jeg var bare så vidt nedi for å ha noe å ta svømmetakene i, og det gikk dritfort!
Fssssssssssssssssj, fssssssssssssssssssssj, fsssssssssssssssssj!
Så jeg stilte like godt i OL. I herreklassen.
Og jeg vant jo selvsagt suverent, for jeg svømte jo så fort. Fssssj. Og så ble jeg disket. Uten henvisning til noen regler. (det var helt legitimt for damer å stille i herreklassen, vi hadde jo så allikevel ingen sjans der) Det vil si, de henviste til "noen regler som ikke var skrevet enda". De var rasende, og de var gubber. Jeg tok det med sagen-ro. Jeg svømte jo fortest.
Og jeg skjønte at de var så sinte fordi det var umulig for menn å svømme like fort med denne teknikken, det var en teknikk som fordret en lett damekropp. Sport var ment for menn, alt som var viktig og verdsatt i sport fordret en mannekropp, styrke og muskler, visst kunne damene få være med, de kunne jo likevel ikke nå opp, de kunne jo konkurrere i "dameklasser", litt svakere, litt mindre utholdende som de var med damekroppene sine. Jaja, kunstløp og sånt, der kunne de sveive rundt og være vakre og tynne, men ikke egentlig atleter.
Og så kom jeg med denne svømmeteknikken som gjorde at damer svømte fortere enn menn. Klart jeg ble disket. De trodde jo de hadde satt premissene.
Verktøy
Jeg tenkte litt på det, her om dagen, da jeg klappa sammen macen med fyrverkeriskjermen, heiv den i ranselen og skyndte meg hjem gjennom sneen for å ta backup, at det samme og noe helt annet skjedde for åtte år siden.
Da sto jeg på et av øvingsrommene på Rauland, der jeg studerte folkemusikk, jeg hadde spilletime, fele, jeg tror jeg spilte en bånsull fra Numedal, på Maj si fele, som hun skulle selge og som jeg hadde fått låne, og som jeg hadde forelsket meg sånn i, da den plutselig lagde en lyd selv, uten meg, og så sto jeg der med felehalsen i hånda, og det hadde jeg jo forsåvidt gjort øyeblikket før også, men øyeblikket før var halsen festet til felekroppen, og nå var den laus. Ikke laus, den var av.
Både jeg og felelæreren min sto musestille, som om fela hadde planer om å løse seg opp i flere faktorer. Og også fordi det var blitt helt blankt i hodet mitt. Eller, derfor sto jeg i ro, men det var kanskje blitt litt blankt i hodet på læreren min og. Jeg holdt felekroppen fast under haka og tviholdt på det som nå strengt tatt bare var en pinne som stakk ut. Stolen falt i gulvet. Strengestolen. Felelæreren min tok forsiktig tak i felekroppen og sa at nå måtte vi være forsiktige så ikke pinnen falt. Pinnen som er inni felekroppen og som står der og holder lokket og bunnen i spenn, ut fra hverandre. Strengene slang og var det eneste som holdt kroppen sammens med kroppen. (jeg snakker om fela her, men det er vel ikke nødvendig å presisere. Jeg tenkte bare jeg ville nevne det sånn at ingen skal tro at dette var en følelse i samme gate som blankt hode. Den løse halsen var noe helt konkret, felemessig.)
Åh, hjelp hjelp hjelp.
"Spring opp til An Margit og få henne til å ringe Odd Osmund, jeg tror han er i bygda akkurat nå" sa læreren min og jeg sprang opp på kontoret til verdens bese kontordame gjennom tidene, hun som alltid får presang og konjakk og fruktkurv av hvert kull som slutter på Rauland. " Ja, han er uppe på hytta til Svalastog" sa An Margit, og ringte for sikkerhets skyld og hørte om han var inne, den omreisende felemakeren, som tilfeldigvis var i Rauland med verksted på hytta til Svalastog når Maj si fele sprakk. Så tegna hun kart til meg, jeg skjønte hvor det var, det var bortover mot Raulandsgrend, men fint mulig å gå dit på tyve minutter, og om vinteren gitt det dessuten fint å gå over jordene så dette skulle gå greit, fort.
Jeg sprang ned på øvingsrommet igjen og henta fela mi, eller Maj si fele, men fela mi, som læreren min hadde pakket ned i feleskrinet, heiv på meg jakka og jeg aner ikke hvorfor jeg hadde sånn hastverk, nå var den jo ødelagt, men jeg hadde stress i kroppen og ville komme meg til felemakeren NÅ, så jeg la i vei over jordene, og jeg var nesten litt på gråten, men senere en gang ødela jeg fløyta mi, og da gråt jeg på ordentelig, denne gangen var det bare nesten, og det var jo også det at nå hadde jeg hatt så utrolig flaks at felemakeren var i bygda noen dager.
Jeg så nok likevel litt betuttet ut da jeg banket på, og da han pakket opp fela mi, for han begynte å forklare om ei hardingfele som hadde hengt på en vegg og havnet bak en steikovn og blitt knust, og den hadde blitt helt fin, se på den nå, og jeg måtte jo le litt, for hvem har fela si hengende i steikefettet! Og han skulle nok klare å få fiksa fela mi også, ikke trengte det å bli så dyrt heller, eller ta så lang tid, og god tur tilbake til skolen, dette ordner seg, og hadde jeg nok klær på meg og jeg frøys vel ikke?
Jeg hadde feleknekket i kroppen i flere dager, og ble egentlig litt uvenner med den fela etter det. Liksom litt redd den. Så da Maj fant ut at den måtte skaves kjøpte jeg meg ny fele i Ungarn. Som har oppført seg bra, strengene ligger kanskje litt høyt over halsen, men det er ikke noe jeg har tenkt å bruke penger på og jeg vet heller ikke på hvilke hytter felemakerne bor i her i Bergen.
Da jeg ødela fløyta, to år senere, var det ikke noe den fant på selv, det var fullt og helholdent min feil. Jeg gidder ikke engang si hva jeg gjorde, det var så teit. Det var bare å kjøpe ny. Jeg sendte den likevel til en fløytemaker, hun fiksa den så godt hun kunne, men den samme ble den selvsagt aldri. Det er likevel greit å ha ei reservefløyte, på samme måte som jeg nå blogger på PCen min.
Jeg tar den frem når det er lenge siden jeg har spilt, så kan jeg skylde på fløyta når det ikke høres ut helt som det skal.
Men aldri noensinne har vel noen i en datamaskinbutikk sagt at dette skal vi nok fikse, det ordner seg, og er du ikke litt tynkledd i den sure vinden!
Da sto jeg på et av øvingsrommene på Rauland, der jeg studerte folkemusikk, jeg hadde spilletime, fele, jeg tror jeg spilte en bånsull fra Numedal, på Maj si fele, som hun skulle selge og som jeg hadde fått låne, og som jeg hadde forelsket meg sånn i, da den plutselig lagde en lyd selv, uten meg, og så sto jeg der med felehalsen i hånda, og det hadde jeg jo forsåvidt gjort øyeblikket før også, men øyeblikket før var halsen festet til felekroppen, og nå var den laus. Ikke laus, den var av.
Både jeg og felelæreren min sto musestille, som om fela hadde planer om å løse seg opp i flere faktorer. Og også fordi det var blitt helt blankt i hodet mitt. Eller, derfor sto jeg i ro, men det var kanskje blitt litt blankt i hodet på læreren min og. Jeg holdt felekroppen fast under haka og tviholdt på det som nå strengt tatt bare var en pinne som stakk ut. Stolen falt i gulvet. Strengestolen. Felelæreren min tok forsiktig tak i felekroppen og sa at nå måtte vi være forsiktige så ikke pinnen falt. Pinnen som er inni felekroppen og som står der og holder lokket og bunnen i spenn, ut fra hverandre. Strengene slang og var det eneste som holdt kroppen sammens med kroppen. (jeg snakker om fela her, men det er vel ikke nødvendig å presisere. Jeg tenkte bare jeg ville nevne det sånn at ingen skal tro at dette var en følelse i samme gate som blankt hode. Den løse halsen var noe helt konkret, felemessig.)
Åh, hjelp hjelp hjelp.
"Spring opp til An Margit og få henne til å ringe Odd Osmund, jeg tror han er i bygda akkurat nå" sa læreren min og jeg sprang opp på kontoret til verdens bese kontordame gjennom tidene, hun som alltid får presang og konjakk og fruktkurv av hvert kull som slutter på Rauland. " Ja, han er uppe på hytta til Svalastog" sa An Margit, og ringte for sikkerhets skyld og hørte om han var inne, den omreisende felemakeren, som tilfeldigvis var i Rauland med verksted på hytta til Svalastog når Maj si fele sprakk. Så tegna hun kart til meg, jeg skjønte hvor det var, det var bortover mot Raulandsgrend, men fint mulig å gå dit på tyve minutter, og om vinteren gitt det dessuten fint å gå over jordene så dette skulle gå greit, fort.
Jeg sprang ned på øvingsrommet igjen og henta fela mi, eller Maj si fele, men fela mi, som læreren min hadde pakket ned i feleskrinet, heiv på meg jakka og jeg aner ikke hvorfor jeg hadde sånn hastverk, nå var den jo ødelagt, men jeg hadde stress i kroppen og ville komme meg til felemakeren NÅ, så jeg la i vei over jordene, og jeg var nesten litt på gråten, men senere en gang ødela jeg fløyta mi, og da gråt jeg på ordentelig, denne gangen var det bare nesten, og det var jo også det at nå hadde jeg hatt så utrolig flaks at felemakeren var i bygda noen dager.
Jeg så nok likevel litt betuttet ut da jeg banket på, og da han pakket opp fela mi, for han begynte å forklare om ei hardingfele som hadde hengt på en vegg og havnet bak en steikovn og blitt knust, og den hadde blitt helt fin, se på den nå, og jeg måtte jo le litt, for hvem har fela si hengende i steikefettet! Og han skulle nok klare å få fiksa fela mi også, ikke trengte det å bli så dyrt heller, eller ta så lang tid, og god tur tilbake til skolen, dette ordner seg, og hadde jeg nok klær på meg og jeg frøys vel ikke?
Jeg hadde feleknekket i kroppen i flere dager, og ble egentlig litt uvenner med den fela etter det. Liksom litt redd den. Så da Maj fant ut at den måtte skaves kjøpte jeg meg ny fele i Ungarn. Som har oppført seg bra, strengene ligger kanskje litt høyt over halsen, men det er ikke noe jeg har tenkt å bruke penger på og jeg vet heller ikke på hvilke hytter felemakerne bor i her i Bergen.
Da jeg ødela fløyta, to år senere, var det ikke noe den fant på selv, det var fullt og helholdent min feil. Jeg gidder ikke engang si hva jeg gjorde, det var så teit. Det var bare å kjøpe ny. Jeg sendte den likevel til en fløytemaker, hun fiksa den så godt hun kunne, men den samme ble den selvsagt aldri. Det er likevel greit å ha ei reservefløyte, på samme måte som jeg nå blogger på PCen min.
Jeg tar den frem når det er lenge siden jeg har spilt, så kan jeg skylde på fløyta når det ikke høres ut helt som det skal.
Men aldri noensinne har vel noen i en datamaskinbutikk sagt at dette skal vi nok fikse, det ordner seg, og er du ikke litt tynkledd i den sure vinden!
det ene og det andre, som er noe helt annet
Hm. Det er faktisk ganske pussig, og intenst tilstedeværende, at tennene mine ikke lengre passer sammen. Ikke kan jeg fatte og begripe hvordan det har hendt heller. Det er liksom undertennene som kræsjer i overtennene. Da jeg nektet å gå mer med plate sånn i femtenårsalderen, etter å ha slått tennene laus mot betonggulvet til Hammerfest Ungdomsklubb, advarte en alvorlig forsamling grønne frakker og munnbind meg mot at dette valget ville jeg muligens bli plaget med i voksen alder.
Men sånn over natten?
Jaja. Man venner seg til alt. Og hvis ikke, må jeg nok begynne å sitte med sånn halvåpen munn.
Og en ting til. Jeg har fått sånn gratis abonnement i tre uker fra DN. Ikke at det har ført til noe i praksis da, det ligger ingen aviser noen steder, kanskje jeg må møte opp utenfor huset på ukjent klokkeslett for å få den, uansett, når man sier JATAKK så er man med i trekninga av noen ipodtoucher. Og det er jo ikke så viktig, det er ikke noe jeg ønsker meg, men de sier at jo flere du får til å si jatakk til tre ukers gratisabonnement, jo større er sjansen din til å vinne trykkepler.
Det er bare det at alle de du gir gratisabonnement også er med i trekningen. Og da er mitt betimeligste spørsmål, riktignok med den viten i mente at geometri var min sterkeste grein innen matematikken, likevel: vil ikke det si at jo flere jeg verver, jo mindre blir sjansen for å vinne? Strengt tatt?
Høh.
Men sånn over natten?
Jaja. Man venner seg til alt. Og hvis ikke, må jeg nok begynne å sitte med sånn halvåpen munn.
Og en ting til. Jeg har fått sånn gratis abonnement i tre uker fra DN. Ikke at det har ført til noe i praksis da, det ligger ingen aviser noen steder, kanskje jeg må møte opp utenfor huset på ukjent klokkeslett for å få den, uansett, når man sier JATAKK så er man med i trekninga av noen ipodtoucher. Og det er jo ikke så viktig, det er ikke noe jeg ønsker meg, men de sier at jo flere du får til å si jatakk til tre ukers gratisabonnement, jo større er sjansen din til å vinne trykkepler.
Det er bare det at alle de du gir gratisabonnement også er med i trekningen. Og da er mitt betimeligste spørsmål, riktignok med den viten i mente at geometri var min sterkeste grein innen matematikken, likevel: vil ikke det si at jo flere jeg verver, jo mindre blir sjansen for å vinne? Strengt tatt?
Høh.
joda, joda
I dag har jeg:
våknet med en overkjeve og underkjeve som ikke lengre helt passer sammen i front
avstøvet gulvet
kjøpt ny datamaskin til pappa på det store skumle internettet, etter skiftende kriterier
forsøkt å rekonstruere oppskrift på skillingsbolledeig over telefon med min mor
oppdaget at oppskriften på skillingsboller er i boka med familiens oppskrifter jeg fikk av mamma til jul
satt skillingsbolledeig
lest sovjetisk sci-fi
forsøkt å rekonstruere tilgang til nettbanken min, over telefon med velvillig kundekonsulent, som skjønner at man ikke nødvendigvis husker siste transaksjon når nevnte transaksjon var før jul
nå skal jeg ut å måkke av benken sånn at vi kanskje kan drikke kaffe der
våknet med en overkjeve og underkjeve som ikke lengre helt passer sammen i front
avstøvet gulvet
kjøpt ny datamaskin til pappa på det store skumle internettet, etter skiftende kriterier
forsøkt å rekonstruere oppskrift på skillingsbolledeig over telefon med min mor
oppdaget at oppskriften på skillingsboller er i boka med familiens oppskrifter jeg fikk av mamma til jul
satt skillingsbolledeig
lest sovjetisk sci-fi
forsøkt å rekonstruere tilgang til nettbanken min, over telefon med velvillig kundekonsulent, som skjønner at man ikke nødvendigvis husker siste transaksjon når nevnte transaksjon var før jul
nå skal jeg ut å måkke av benken sånn at vi kanskje kan drikke kaffe der
fru og frk figenschou kommuniserer
Jeg forsøker å snakke med min mor over gmailchatten, et nytt og nyttig verktøy, noe vi forsåvidt har prøvd på før:
meg: BØ!
meg: BØ!
| 50 minutter |
18.47 ranfig: BØ sjøl
meg: håh
18.48 alt vel i kirkenes?
ranfig: du takk for dn.skal lese vinsidan
jævla uvær her
meg: ja og fredag og lørdagsbilagan e åsså arti
så kan han knut få ræsten
18.49 ranfig: chatte vi nu?
meg: det e det vi gjør
ranfig: å, første gangen min! 1)
i mårra træff du mæ på feizbuk siden æ klarte chattinga
1) hukommelse er ingen verdsatt egenskap i min familie
i mårra træff du mæ på feizbuk siden æ klarte chattinga
18.53 meg: feizbuk!
voi og voi
ranfig: ha det
meg: ....eh, ha det
1) hukommelse er ingen verdsatt egenskap i min familie
Luther tror han hevner seg men ender med å skyte seg selv i foten
Rett etter at jeg hadde skrevet og publisert at Luther kunne gå og henge seg, kom Are Fanfare innom på kontoret. Han hadde kjøpt seg ny macbook pro! Håh! Han er pc-mann, men har hatt så himla mye problemer med pcene sine at han nå hadde kjøpt mac. (som han har installert windows på). Ja, lykke til med mac, sa jeg, jeg har hatt en god del problemer med min, sa jeg og pekte.
På en delvis svartflekkete skjerm. Jøss, sa vi begge.
Den kan mange kunster, den macen. Nå laget den svarte firkanter over skjermen, som så ut som sånne tegninger man tegner av fyrverkeri når man er ti år.
Jeg tenkte bare at nå, NÅ gidder jeg ikke mer. Nå skal den til reperasjon, med sine tusen feil. Jeg formidlet vel også dette til Are, nyslått maceier, 15.000. (Jaja. Han klarer seg.)
Jeg pakket sammen og dro rett hjem for å ta en backup, ettersom jeg ikke har backupdisken på jobb. Innen jeg kom meg hjem hadde den slått seg helt vrang, så jeg fikk ikke tatt noen backup, men det gjør jeg strengt tatt ganske ofte, så jeg mister vel ikke så mye.
Jeg har altså levert macverket til reperasjon før. Den er en skikkelig mandagsmaskin ( jeg kjenner kretsene i traktorfujitsuen fryde seg når jeg skriver det) og I hate mac. Før har de aldri funnet noe galt, for straks den kommer blant sine egne oppfører den seg som et nylagt egg. Så denne gangen tok jeg bilder av alle feilene og la på skrivebordet. Hah!
Det var selvsagt før den kræsja helt. Nåja. Jeg tvang han i kjelleren på macbutikken, han i innleveringsstajonen, til å se på bildet av macskjermen på mobilen min, selv om han strengt tatt ikke hadde noe med reperasjonen å gjøre og vi påpekte dette flere ganger begge to. Men jeg ville at de skulle se at det faktisk var noe galt, ikke noe jeg fant på, at jeg ikke har sånn Munchausen by proxy server.
Nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg begynte dette innlegget med å skylde på Luther?
Rent bortsett fra at han har en finger med i alt.
Jo, hvis han tror han kan hevne seg ved å ta knekken på maskinen så haha, for nå får jeg iallefall ikke jobbet på to uker. I morgen skal jeg sove til tolv! (9)
På en måte var det greit at den gikk i stykker, jeg har ingen umiddelbare frister, jeg har akkurat levert fra meg alt som var viktig å få levert i vår, og nå må jeg jo bruke mer tid ute i verkstedet med pinnene mine istedet for inne på kontoret mens jeg tenker med datamaskinen, på hva jeg skal gjøre. Og det er nok mer effektivt, egentlig.
Øh...nå ble jeg litt usikker på hvem som egentlig fikk siste stikk her.
Ok, jeg sier det sånn at hvis jeg ikke jobber mer enn fire timer på verkstedet, så var det jeg.
Tror jeg.
På en delvis svartflekkete skjerm. Jøss, sa vi begge.
Den kan mange kunster, den macen. Nå laget den svarte firkanter over skjermen, som så ut som sånne tegninger man tegner av fyrverkeri når man er ti år.
Jeg tenkte bare at nå, NÅ gidder jeg ikke mer. Nå skal den til reperasjon, med sine tusen feil. Jeg formidlet vel også dette til Are, nyslått maceier, 15.000. (Jaja. Han klarer seg.)
Jeg pakket sammen og dro rett hjem for å ta en backup, ettersom jeg ikke har backupdisken på jobb. Innen jeg kom meg hjem hadde den slått seg helt vrang, så jeg fikk ikke tatt noen backup, men det gjør jeg strengt tatt ganske ofte, så jeg mister vel ikke så mye.
Jeg har altså levert macverket til reperasjon før. Den er en skikkelig mandagsmaskin ( jeg kjenner kretsene i traktorfujitsuen fryde seg når jeg skriver det) og I hate mac. Før har de aldri funnet noe galt, for straks den kommer blant sine egne oppfører den seg som et nylagt egg. Så denne gangen tok jeg bilder av alle feilene og la på skrivebordet. Hah!
Det var selvsagt før den kræsja helt. Nåja. Jeg tvang han i kjelleren på macbutikken, han i innleveringsstajonen, til å se på bildet av macskjermen på mobilen min, selv om han strengt tatt ikke hadde noe med reperasjonen å gjøre og vi påpekte dette flere ganger begge to. Men jeg ville at de skulle se at det faktisk var noe galt, ikke noe jeg fant på, at jeg ikke har sånn Munchausen by proxy server.
Nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg begynte dette innlegget med å skylde på Luther?
Rent bortsett fra at han har en finger med i alt.
Jo, hvis han tror han kan hevne seg ved å ta knekken på maskinen så haha, for nå får jeg iallefall ikke jobbet på to uker. I morgen skal jeg sove til tolv! (9)
På en måte var det greit at den gikk i stykker, jeg har ingen umiddelbare frister, jeg har akkurat levert fra meg alt som var viktig å få levert i vår, og nå må jeg jo bruke mer tid ute i verkstedet med pinnene mine istedet for inne på kontoret mens jeg tenker med datamaskinen, på hva jeg skal gjøre. Og det er nok mer effektivt, egentlig.
Øh...nå ble jeg litt usikker på hvem som egentlig fikk siste stikk her.
Ok, jeg sier det sånn at hvis jeg ikke jobber mer enn fire timer på verkstedet, så var det jeg.
Tror jeg.
Jaha. Som i "Selvstendig drivende"
Når jeg begynte her på verkstedet var jeg helt panisk på at jeg skulle jobbe 7,5 timer om dagen, som er normal arbeidsdag, og mye mindre enn jeg la inn på kunsthøgskolen. Jeg tilogmed noterte hvor mange timer jeg hadde jobbet, i almanakken min, og regnet gjennomsnitt. Jeg syntes det virket mest riktig å gjøre det sånn, siden det offentlige betalte for meg. (Arbeidsledig med oppspart rett til dagpenger.) (Og også oppspart rett til dårlig samvittighet.)
Jeg har brukt ganske lang tid på å få meg selv til å forstå at det ikke plager en levende sjel at jeg ikke sitter på verkstedet gjennomsnittlig 7, 5 time pr dag. Jeg bruker egentlig enda litt tid på det.
Jeg har ikke noe problem med å legge inn en normalarbeidsdag eller mer om jeg har et prosjekt eller skal nå en frist, men når du jobber for deg selv, som kunstnerskråstrekfridesigner, helt alene på et verksted, solo, så krever det faktisk endel mer av deg enn når du jobber for eksempel på museum. Siden det er det jeg har mest erfaring med. Eller, det krever noe annet av deg. På en vanligjobb er arbeidsdagen mer oppdelt og variert, så må du kanskje ned og ta en kopi, ut og ha et møte, snakke med en vanskelig kunde, og jeg sier ikke at det ikke er krevende, men det er selvdrevet.
Du sitter ikke helt alene og vrir hjernen din og prøver å komme på nye ting hele dagen uten hjelpemidler.
Jeg har funnet ut at akkurat det faktisk er ganske vanskelig. Det er greit nok når jegallerede har funnet ut hva jeg skal gjøre, men det er langt fra greit nok når jeg prøver å finne ut hva jeg skal finne på nå. Det jeg har funnet på, istedetfor hva, er hvordan.
4 timer på verkstedet er nok. Luther kan gå og henge seg.
Og selv dette har jeg litt problemer med altså. Skulle ønske jeg var litt mer samvittighetsløs.
Men fire timer effektiv jobbing er bedre enn allverdens timer med ringtrasking.
Såh. Hva skal jeg finne på på verkstedet fremover? Hm.
Jeg har brukt ganske lang tid på å få meg selv til å forstå at det ikke plager en levende sjel at jeg ikke sitter på verkstedet gjennomsnittlig 7, 5 time pr dag. Jeg bruker egentlig enda litt tid på det.
Jeg har ikke noe problem med å legge inn en normalarbeidsdag eller mer om jeg har et prosjekt eller skal nå en frist, men når du jobber for deg selv, som kunstnerskråstrekfridesigner, helt alene på et verksted, solo, så krever det faktisk endel mer av deg enn når du jobber for eksempel på museum. Siden det er det jeg har mest erfaring med. Eller, det krever noe annet av deg. På en vanligjobb er arbeidsdagen mer oppdelt og variert, så må du kanskje ned og ta en kopi, ut og ha et møte, snakke med en vanskelig kunde, og jeg sier ikke at det ikke er krevende, men det er selvdrevet.
Du sitter ikke helt alene og vrir hjernen din og prøver å komme på nye ting hele dagen uten hjelpemidler.
Jeg har funnet ut at akkurat det faktisk er ganske vanskelig. Det er greit nok når jegallerede har funnet ut hva jeg skal gjøre, men det er langt fra greit nok når jeg prøver å finne ut hva jeg skal finne på nå. Det jeg har funnet på, istedetfor hva, er hvordan.
4 timer på verkstedet er nok. Luther kan gå og henge seg.
Og selv dette har jeg litt problemer med altså. Skulle ønske jeg var litt mer samvittighetsløs.
Men fire timer effektiv jobbing er bedre enn allverdens timer med ringtrasking.
Såh. Hva skal jeg finne på på verkstedet fremover? Hm.
Dagen i dag. Årh.
Først i dag skrev jeg dette brevet:
heisen
kor går det me dæ?
Æ har forsåvet mæ litt, eller, æ har drømt skumle ting om skoltesama i hele natt, å våkna hvært kvarter (sikkert ikke, men det føltes sånn) så æ va så sliten i mårrest at æ bare sov litt til. Det kan æ jo. Da dæm sa på Tvn i mårrest at ho anette sagen skulle få åpne kollen bare gråt og gråt æ. Hehe. Nu e æ mer i lage igjæn.
Æ har hadd besøk i helga, av ei folkemusikkvenninna, det har vært fantastisk. Hvis bergen hadde oppført sæ sånn her litt oftere skulle æ ikke fløtta. Vi va på konsert med bruce molsky, sikkert ikke nån du har hørt om, men en legende. Voi og voi. Ætterpå gikk vi på Hinsides og så Bergen Mandolinband. Og jaggu mæ dokka ikke han Bruce Molsky opp der, og jamma med dæm på scena! Å han storkoste sæ, du kunne se at han syns det va halt fantastisk å spille. Vi va jo helt på styr i lokale. Altså, det e som om Tom Waits hadde kommet for å spille med Epnut Noylers. Eller dr.Wessel kanskje heller, æ vet ikke helt ka slags musikk epnut noylers spille.
Å så neste dag hadde vi bakfullklubben på vågen, å æ e jo faktisk ganske glad i å vær bakfull, alt blir liksom litt roligere i hodet mitt da, å så va vi fem støkka som satt der å flirte i tre tima. Åh, æ va så fornøyd da æ gikk hjemover.
Nu skal æ gå på å ta på mæ litt mer ullundertøy å så skal æ gå på jobb å tenke litt alvorlig på ka æ egentlig skal gjør på jobb fremover.
Æ har prøvd å tenke litt alvorlig på det før, men ikke helt funne ut akkorat kordan man tænke alvorlig på sånt.
silje
Jeg går utifra at dere klarer å merke det gode humøret mitt? For litt senere dugget det for solen.
Jeg har gått til jobb i timesvis i dag. Det er alltid noe man har glemt, og er det nøklene, må man snu nok en gang.
Og jeg får ikke den skumle skoltesamedrømmen utav hodet, jeg drømte at de solgte gammelt hodekjøtt i butikkene i Skoltebyen, som var en ganske stor by med vanlige butikker. Altså, hodekjøttet var fra døde skoltesamer, jeg fikk smake på noe som var 125 år gammelt. Senere kjøpte Mannen en ladning av dette. Ikke vet jeg hvordan vi hadde råd til det.
Men jeg vil heller tenke på Bruce Molsky enn på kokt hodekjøtt og unge nordmenn som kler seg ut som gamle skoltesamer, og jeg får det rett og slett ikke til.
heisen
kor går det me dæ?
Æ har forsåvet mæ litt, eller, æ har drømt skumle ting om skoltesama i hele natt, å våkna hvært kvarter (sikkert ikke, men det føltes sånn) så æ va så sliten i mårrest at æ bare sov litt til. Det kan æ jo. Da dæm sa på Tvn i mårrest at ho anette sagen skulle få åpne kollen bare gråt og gråt æ. Hehe. Nu e æ mer i lage igjæn.
Æ har hadd besøk i helga, av ei folkemusikkvenninna, det har vært fantastisk. Hvis bergen hadde oppført sæ sånn her litt oftere skulle æ ikke fløtta. Vi va på konsert med bruce molsky, sikkert ikke nån du har hørt om, men en legende. Voi og voi. Ætterpå gikk vi på Hinsides og så Bergen Mandolinband. Og jaggu mæ dokka ikke han Bruce Molsky opp der, og jamma med dæm på scena! Å han storkoste sæ, du kunne se at han syns det va halt fantastisk å spille. Vi va jo helt på styr i lokale. Altså, det e som om Tom Waits hadde kommet for å spille med Epnut Noylers. Eller dr.Wessel kanskje heller, æ vet ikke helt ka slags musikk epnut noylers spille.
Å så neste dag hadde vi bakfullklubben på vågen, å æ e jo faktisk ganske glad i å vær bakfull, alt blir liksom litt roligere i hodet mitt da, å så va vi fem støkka som satt der å flirte i tre tima. Åh, æ va så fornøyd da æ gikk hjemover.
Nu skal æ gå på å ta på mæ litt mer ullundertøy å så skal æ gå på jobb å tenke litt alvorlig på ka æ egentlig skal gjør på jobb fremover.
Æ har prøvd å tenke litt alvorlig på det før, men ikke helt funne ut akkorat kordan man tænke alvorlig på sånt.
silje
Jeg går utifra at dere klarer å merke det gode humøret mitt? For litt senere dugget det for solen.
Jeg har gått til jobb i timesvis i dag. Det er alltid noe man har glemt, og er det nøklene, må man snu nok en gang.
Og jeg får ikke den skumle skoltesamedrømmen utav hodet, jeg drømte at de solgte gammelt hodekjøtt i butikkene i Skoltebyen, som var en ganske stor by med vanlige butikker. Altså, hodekjøttet var fra døde skoltesamer, jeg fikk smake på noe som var 125 år gammelt. Senere kjøpte Mannen en ladning av dette. Ikke vet jeg hvordan vi hadde råd til det.
Men jeg vil heller tenke på Bruce Molsky enn på kokt hodekjøtt og unge nordmenn som kler seg ut som gamle skoltesamer, og jeg får det rett og slett ikke til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)