Kunstarbeid
Jeg er i Oslo, jeg setter opp en utstilling, det går fint, snart er det åpning, snart kan jeg dra hjem, og da blir Jendor glad.
Øyemigrene, tyve år etterpå.
I går var jeg hos legen med knærne mine, som er ca førti år eldre enn resten kroppen.
Dette endte opp med en henvisning til nevrolog.
Og ja, det var den der øyemigrenen som ble nevnt.
Dette endte opp med en henvisning til nevrolog.
Og ja, det var den der øyemigrenen som ble nevnt.
Dobbelkobbel
Jeg prøver å la være å si ja til mer enn en ting om gangen, for jeg vet at jeg ikke har så bra simultankapasitet. Det betyr ikke at ikke simultankapasiteten prøver å finte meg ut ved enhver tenkelig anledning, nå som jeg har sagt ja til to ting samtidig. Jeg skriver en mail, telefonen ringer, jeg svarer, jeg begynner på en ny mail som handler om telefonsamtalen, men avbryter dette for å begynne på en tredje mail som jeg akkurat kom på at jeg ikke må glemme. Jeg går tilbake til den første mailen og svarer på ca halvparten av den etterspurte informasjonen.
Det koker litt. Jeg fremstår ikke som det revisoremnet jeg egentlig er i min kontakt med omverdnen. Jeg framstår som en virrete kunstner. Det plager meg litt.
I natt drømte jeg, for tusende gang, at jeg skulle reise til New York. Jeg hadde imidlertid glemt adapteret til laderne mine denne gangen. Da jeg våknet vurderte jeg å begynne å pakke til turen til Toronto, sånn at jeg ikke skulle glemme adapteret.
Det er jo helt teit, jeg resier i september.
Jeg har to dager på å få alt jeg jobber med ferdig. Jeg nevner det, for det betyr at det er onsdag. Jeg vet at det er onsdag. Likevel tror jeg at når jeg går hjem, kommer det til å være torsdag. Og at vi skal gjøre torsdagsting.
Det er altså en grunn til at jeg prøver å la være å si ja til to ting samtidig.
Det koker litt. Jeg fremstår ikke som det revisoremnet jeg egentlig er i min kontakt med omverdnen. Jeg framstår som en virrete kunstner. Det plager meg litt.
I natt drømte jeg, for tusende gang, at jeg skulle reise til New York. Jeg hadde imidlertid glemt adapteret til laderne mine denne gangen. Da jeg våknet vurderte jeg å begynne å pakke til turen til Toronto, sånn at jeg ikke skulle glemme adapteret.
Det er jo helt teit, jeg resier i september.
Jeg har to dager på å få alt jeg jobber med ferdig. Jeg nevner det, for det betyr at det er onsdag. Jeg vet at det er onsdag. Likevel tror jeg at når jeg går hjem, kommer det til å være torsdag. Og at vi skal gjøre torsdagsting.
Det er altså en grunn til at jeg prøver å la være å si ja til to ting samtidig.
Navnevalg
Jendor husker ikke alltid helt hva han heter til etternavn, det er langt og komplisert, så i går spurte han på nytt, og jeg forklarte. Og så sa jeg hvor navnene kom fra, og så forklarte at han egentlig hadde mange slektsnavn, og at han kunne bytte når han ble stor, hvis han ville.
-Æ vil bytte, sa han.
-Til ka da? spurte jeg.
-Pusi Tannbørst. Jendor Pusi Tannbørst.
Det kan jo være at han på et tidspunkt går tilbake på den.
-Æ vil bytte, sa han.
-Til ka da? spurte jeg.
-Pusi Tannbørst. Jendor Pusi Tannbørst.
Det kan jo være at han på et tidspunkt går tilbake på den.
Silje sier oi satan
I går var vi på åpningen av Barents Spektakel. Vi prøvde her om året, da var Jendor to år mindre og fik storskrekken av det hele, i år skulle det være droner og det er jo et kjøretøy og lød dermed interessant så det ville han være med på. Først skulle vi gå i overigår men da ble det for mye vind for dronedans, så åpningsshowet ble utsatt til i går. Da hadde jo Jendor gledet seg i to dager men ble bittelitt skuffet da han innså at dronen kom til å være høyt oppe på himmelen, det ble ikke nærstudier. Men bare bittelitt. Droner er droner!
Vi fant oss en plass litt utenfor folkemengden sånn at Jendor ikke skulle få storskrekken igjen, om det ble veldig høy musikk, installerte oss i en snødunge og ventet. (For ordens skyld: vi hadde avklart dette med vaktene. Det var litt styr rundt sånn dronesikkerhet og det tok vi på alvor.)
Det tok ganske lang tid før det kom igang, både jeg og Jendor var litt lei av å vente, the Stig var mest kald, men så lettet det masse masse små lysprikker i lia. Og skiftet farge.
Så skjedde det egentlig ikke så mye mer, men vi visste jo det skulle være musikk så vi tenkte de hang i en slags startposisjon. Så la vi merke til at det hang en drone rett over oss. Høyt der oppe. Jeg ble litt usikker på det der med dronesikkerheten, men alt var jo avklart med sikkerhetsvaktene, så da den kom lavere og lavere ned og vi hørte surringen fra propellene tenkte jeg det var en del av showet. Faktisk tenkte jeg litt at det var meningen vi skulle hoie og løpe unna og de som styrte dronene fra en plass skulle få latter fra publikum, og sånn der bruk av uvillig publikum er det verste jeg vet så vi lå stoiske på var plass i snøhaugen og stirra opp i drona. Som kom lavere og lavere før den plutselig løsna fra lufta og smalt i bakken og gikk i tusen knas rett ved siden av oss.
I ettertid har jeg følt meg litt dum.
Så så vi at alle dronene i lia også hadde landet, og det kom en beskjed over høytaeleren som vi ikke hørte, men så så vi at alle gikk hjem og noen sa at showet var avlyst på grunn av tekniske problemer. Vi ga dronen vår til en vakt og gikk hjem. Jendor var storførnøyd, istedet for fjerne prikker å himmelen hadde vi fått sett en drone på nært hold og ikke bare det, vi hadde fått sett innmaten også.
Jeg tenkte litt på hva som kunne skjedd om han hadde fått den rett i hodet fordi mammaen ikke ville være sånn teit løpende publikummer.
Hvis de prøver en tredje gang er jeg ikke helt sikker på om vi kommer til å gå.
Iallefall blir det med sveisemaske og hjelm.
Vi fant oss en plass litt utenfor folkemengden sånn at Jendor ikke skulle få storskrekken igjen, om det ble veldig høy musikk, installerte oss i en snødunge og ventet. (For ordens skyld: vi hadde avklart dette med vaktene. Det var litt styr rundt sånn dronesikkerhet og det tok vi på alvor.)
Det tok ganske lang tid før det kom igang, både jeg og Jendor var litt lei av å vente, the Stig var mest kald, men så lettet det masse masse små lysprikker i lia. Og skiftet farge.
Så skjedde det egentlig ikke så mye mer, men vi visste jo det skulle være musikk så vi tenkte de hang i en slags startposisjon. Så la vi merke til at det hang en drone rett over oss. Høyt der oppe. Jeg ble litt usikker på det der med dronesikkerheten, men alt var jo avklart med sikkerhetsvaktene, så da den kom lavere og lavere ned og vi hørte surringen fra propellene tenkte jeg det var en del av showet. Faktisk tenkte jeg litt at det var meningen vi skulle hoie og løpe unna og de som styrte dronene fra en plass skulle få latter fra publikum, og sånn der bruk av uvillig publikum er det verste jeg vet så vi lå stoiske på var plass i snøhaugen og stirra opp i drona. Som kom lavere og lavere før den plutselig løsna fra lufta og smalt i bakken og gikk i tusen knas rett ved siden av oss.
I ettertid har jeg følt meg litt dum.
Så så vi at alle dronene i lia også hadde landet, og det kom en beskjed over høytaeleren som vi ikke hørte, men så så vi at alle gikk hjem og noen sa at showet var avlyst på grunn av tekniske problemer. Vi ga dronen vår til en vakt og gikk hjem. Jendor var storførnøyd, istedet for fjerne prikker å himmelen hadde vi fått sett en drone på nært hold og ikke bare det, vi hadde fått sett innmaten også.
Jeg tenkte litt på hva som kunne skjedd om han hadde fått den rett i hodet fordi mammaen ikke ville være sånn teit løpende publikummer.
Hvis de prøver en tredje gang er jeg ikke helt sikker på om vi kommer til å gå.
Iallefall blir det med sveisemaske og hjelm.
Silje sier ja
Nå var det mest sånn at jeg syntes det var så fint med den overskriften etter siljesiernei-overskriften. Orden, system og symmetri! Og positivitet! I mindre grad hadde jeg noe å skrive om.
Men!
Jeg har sagt mye ja til ting i år. Jeg har så mye å gjøre at jeg har måttet lage et excel-ark med fargekoder for å få orden på hvilke utstillinger som er når, hvor jeg skal være og hvor kunsten skal være i hvilke tidsrom. Problemet er i noen grad at mange av skulpturene jeg bygger består av de samme materialet. Så om det er fjorten fine skulpturer på hjemmesiden min, så kan kanskje bare ni av dem eksistere samtidig. Så når jeg sier ja må jeg passe litt på. Alle som spør vil ha eksiterende verk, for det er billigere. Men jeg må likevel lage noen nye da. Og passe på at det er andre pinner i de nye skulpturene.
Ellers da...ja til livet? Hehe. Akkurat nå synes jeg kanskje jeg har nok med å si ja til jobben, men nå er det Barents Spektakel, jeg tenkte jeg skulle få lurt meg ut og tatt en øl.
Men!
Jeg har sagt mye ja til ting i år. Jeg har så mye å gjøre at jeg har måttet lage et excel-ark med fargekoder for å få orden på hvilke utstillinger som er når, hvor jeg skal være og hvor kunsten skal være i hvilke tidsrom. Problemet er i noen grad at mange av skulpturene jeg bygger består av de samme materialet. Så om det er fjorten fine skulpturer på hjemmesiden min, så kan kanskje bare ni av dem eksistere samtidig. Så når jeg sier ja må jeg passe litt på. Alle som spør vil ha eksiterende verk, for det er billigere. Men jeg må likevel lage noen nye da. Og passe på at det er andre pinner i de nye skulpturene.
Ellers da...ja til livet? Hehe. Akkurat nå synes jeg kanskje jeg har nok med å si ja til jobben, men nå er det Barents Spektakel, jeg tenkte jeg skulle få lurt meg ut og tatt en øl.
Silje sier nei
Jeg spurte akkurat en kunstnerkompis om han noengang sa nei til oppdrag. Høres kanskje fjernt ut. Men vi sier mye ja. Vi vil ha aktivitet på CV-en, vi vet ikke om akkurat denne kuratoren kanskje er en kommende stjerne, det er for godt betalt til å si nei (veldig sjelden den der), det kan være interessante mennesker der, osv. Det skal ganske mye til før man sier nei, for vi er så redde for dører som stenges. Kanskje mister vi en mulighet, der fjernt i fremtiden, fordi vi sa nei nå. Så vi sier ja.
Jeg tror nesten de eneste gangene jeg har sagt nei er når jeg innser at jeg bare gjør det for pengene. Som egentlig er en veldig bra grunn til å si JA når man jobber med så lite inntekt som oss, men man må passe seg så man ikke får slag også, tenker jeg.
Eller hvis det virker useriøst, men tro meg, det meste innen kunst kan virke ganske useriøst for en som kommer utenifra. Så hvis det virker SKIKKELIG useriøst da. Da er det lett å si nei.
Jeg innser at jeg har blitt litt bedre på å si nei. Jeg sier egentlig nei til akkurat det samme som før, men jeg vurderer det ikke så lenge som jeg gjorde før. Der jeg før vurderte og led valgets kvalmer i ukesvis, sier jeg nå nei bare med en gang. Og det er bra. For alle involverte.
Så skulle jeg ønske at jeg i større grad klarte å si nei til sånt som kræsjer med private ting. Sånt som gjør at jeg går glipp av ting som ikke har med jobben å gjøre, men som er viktig for Livet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang kommer dit, med denne jobben. Man får være glad for at det er travelt. Og det er jeg.
Jeg tror nesten de eneste gangene jeg har sagt nei er når jeg innser at jeg bare gjør det for pengene. Som egentlig er en veldig bra grunn til å si JA når man jobber med så lite inntekt som oss, men man må passe seg så man ikke får slag også, tenker jeg.
Eller hvis det virker useriøst, men tro meg, det meste innen kunst kan virke ganske useriøst for en som kommer utenifra. Så hvis det virker SKIKKELIG useriøst da. Da er det lett å si nei.
Jeg innser at jeg har blitt litt bedre på å si nei. Jeg sier egentlig nei til akkurat det samme som før, men jeg vurderer det ikke så lenge som jeg gjorde før. Der jeg før vurderte og led valgets kvalmer i ukesvis, sier jeg nå nei bare med en gang. Og det er bra. For alle involverte.
Så skulle jeg ønske at jeg i større grad klarte å si nei til sånt som kræsjer med private ting. Sånt som gjør at jeg går glipp av ting som ikke har med jobben å gjøre, men som er viktig for Livet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang kommer dit, med denne jobben. Man får være glad for at det er travelt. Og det er jeg.
Šøtt øpp
Et halvår etter at pappa døde traff jeg en kompis som også hadde mista faren sin, i sykdom. Hun sa at man endrer seg etter noe sånt. Ingen vil noen gang gå med på at de endrer seg, men vi gjør det.
For min del tror jeg at jeg har blitt litt mindre empatisk. Jeg vet ikke om det er en permanent endring, men akkurat nå er jeg iallefall ikke et veldig hjertegodt menneske.
Jeg har vokst opp i et hjem der solidaritet var viktig. Pappa var fagforeningsmann og anarkosyndikalist, det handler om rettighetene man har krav på, men det handler også om å kreve dem i fellesskap. Han var kanskje hakket mer kritisk til en generell medmenneskelig solidaritet utover landegrenser. Innvandrere og sånt, ikke nødvendigvis pappas kampområde nummer én. Mamma derimot, hun tar ordet når hun ser uretter, også i håpløse facebookdebatter der fremmedfiendtlige venner av henne preker til menigheten. Dette har vi råd til, sier hun. Høyt. Og da mener hun både med hjerte og pengbok.
Og sånn har det da blitt for meg, at skepsisen skal ikke komme først, men omtanken.
Den omtanken er for tiden bittebittebitteliten når det kommer til landsmenn eller iallefall vestlige mennesker fra velfungerende sosialdemokratier. Uansett personlig ulykke.
Åh, så du har mista en fot og er alenemor til to autistiske barn og kommunen hjelper ikke mer enn femten timer i uka og pasientreiser har slått seg vrang? Men det står i artikkelen at mor di stiller opp hver dag og kjører dere til behandling! Har du prøvd å ha en toåring som ikke sover når faren din akkurat har dødd og du har kreft og jobben bare er kaos og konflikter og du akkurat har flyttet inn i et hus fra et annet land og vekk fra alle vennene dine og flyttelasset står i en låve i Pasvik og du er selvstendig næringsdrivende og utenfor alle sikkerhetsnett og ingen hjelp å få av noen og du har ansvar for dødsbo og alt? Hæ?
DET mennesket har jeg blitt. Og nå tuller jeg ikke engang.
Litt tror jeg det er fordi de man leser om, det er de som ber om hjelp. Det er ikke noe for meg. Gierddahatta, gierddahatta. De don birget.
Så da får ingen andre lov å heller, uten at hjernen min tolker det som utidig sutring.
Jeg er muligens bittelitt urettferdig der. Men følelsen av at de kan bare klappe igjen er helt reell, uavhengig av den innsikten
For min del tror jeg at jeg har blitt litt mindre empatisk. Jeg vet ikke om det er en permanent endring, men akkurat nå er jeg iallefall ikke et veldig hjertegodt menneske.
Jeg har vokst opp i et hjem der solidaritet var viktig. Pappa var fagforeningsmann og anarkosyndikalist, det handler om rettighetene man har krav på, men det handler også om å kreve dem i fellesskap. Han var kanskje hakket mer kritisk til en generell medmenneskelig solidaritet utover landegrenser. Innvandrere og sånt, ikke nødvendigvis pappas kampområde nummer én. Mamma derimot, hun tar ordet når hun ser uretter, også i håpløse facebookdebatter der fremmedfiendtlige venner av henne preker til menigheten. Dette har vi råd til, sier hun. Høyt. Og da mener hun både med hjerte og pengbok.
Og sånn har det da blitt for meg, at skepsisen skal ikke komme først, men omtanken.
Den omtanken er for tiden bittebittebitteliten når det kommer til landsmenn eller iallefall vestlige mennesker fra velfungerende sosialdemokratier. Uansett personlig ulykke.
Åh, så du har mista en fot og er alenemor til to autistiske barn og kommunen hjelper ikke mer enn femten timer i uka og pasientreiser har slått seg vrang? Men det står i artikkelen at mor di stiller opp hver dag og kjører dere til behandling! Har du prøvd å ha en toåring som ikke sover når faren din akkurat har dødd og du har kreft og jobben bare er kaos og konflikter og du akkurat har flyttet inn i et hus fra et annet land og vekk fra alle vennene dine og flyttelasset står i en låve i Pasvik og du er selvstendig næringsdrivende og utenfor alle sikkerhetsnett og ingen hjelp å få av noen og du har ansvar for dødsbo og alt? Hæ?
DET mennesket har jeg blitt. Og nå tuller jeg ikke engang.
Litt tror jeg det er fordi de man leser om, det er de som ber om hjelp. Det er ikke noe for meg. Gierddahatta, gierddahatta. De don birget.
Så da får ingen andre lov å heller, uten at hjernen min tolker det som utidig sutring.
Jeg er muligens bittelitt urettferdig der. Men følelsen av at de kan bare klappe igjen er helt reell, uavhengig av den innsikten
10. feb.
Da jeg skulle rydde opp etter frokosten i morgest oppdaget jeg at jeg ikke hadde drukket opp teen min. Jeg drakk den kald, stående ved oppvaskmaskinen. Da jeg var liten var pappa alltid dratt på jobb når jeg sto opp, og det sto en halvtømt tekopp på plassen hans ved bordet. Ofte tok jeg noen slurker. Jeg likte egentlig ikke te uten melk, men det var noe eget når den var kald og søt.
I dag er det tre år siden jeg fant pappa død på gulvet. Selv om det ikke er riktig ord, synes jeg det er urettferdig. At han ikke får se den grå fjorden, lukte at det skal snø, ikke se at sola kommer tilbake, høre småfuglene, oppleve våren når den kommer. At han aldri mer skal få sette båten på fjorden.
Jeg prøver å minne meg på at han fikk alt det.
I dag er det tre år siden jeg fant pappa død på gulvet. Selv om det ikke er riktig ord, synes jeg det er urettferdig. At han ikke får se den grå fjorden, lukte at det skal snø, ikke se at sola kommer tilbake, høre småfuglene, oppleve våren når den kommer. At han aldri mer skal få sette båten på fjorden.
Jeg prøver å minne meg på at han fikk alt det.
JEG VIL BANNE I OVERSKRIFTEN
-men det kanskje passer seg ikke. Men altså for svarte helvete da. Jeg har jo kjøpt ny mac. Og så prøver jeg å få til å jobbe på begge ved hjelp av skylagring. Det er ikke så mange dokumenter så det går bra til tross for ustabil internettilgang på jobb og bitteliten sky, kanpt en blek liten dott på himmelhvelvet.
MEN! SATAN! Apple skal jo gjøre ALT på sin egen måte. Så når jeg er vant til å jobbe i OpenOffice, så åpner nymaskinen alt i Numbers. For OS-et takler ikke OpenOffice. Og det er vel greit. Jeg hater Numbers, men jeg kan vel holde ut å legge inn noen tall og lagre det i skyen. MEN! SATAN! Apple som skal gjøre alt på sin egen jævla måte, de lagrer da dokumentet som Numbers. Og da kan man ikke åpne det i Open Office mer! Eller i noe annet program i verden! I Open Office kan du velge hvilket format du vil lagre det i, de foreslår såklart .odt men hvis du nå heller vil ha .xls så får du vel gjøre det da om du vil deg selv så vondt. Men ikke hos Apple nei! Da er det bare Numbers og er det noen andre programmes som kjenner igjen det? NEI! Må du ha mac for å åpne filen? JA! kan du sende en fil som nesten ingen kan åpne som vedlegg til en rapport? Hæ? Hvor lurt er det?!
Så kan du såklart gå inn i finder og eksportere filen som .xls, som en egen operasjon senere, men ikke enkelt og greit når du lagrer dokumentet sånn at det forblir i et lesbart format for fremtiden.
OG DET VIL JEG!
Blodtrykket mitt har nått vulkanske nivåer.
...nå har jeg forsåvidt Numbers på begge maskiner. Så jeg kan bare fortsette å jobbe i det programmet. Og eksportere før jeg sender det ut i verden.
Men det var ikke sånn jeg ville gjøre det. Jeg ville holde ut å bruke Numbers i små doser på nymaskinen der hjemm og ellers boltre meg i OpenOffice på jobbmaskinen. Åeh!
MEN! SATAN! Apple skal jo gjøre ALT på sin egen måte. Så når jeg er vant til å jobbe i OpenOffice, så åpner nymaskinen alt i Numbers. For OS-et takler ikke OpenOffice. Og det er vel greit. Jeg hater Numbers, men jeg kan vel holde ut å legge inn noen tall og lagre det i skyen. MEN! SATAN! Apple som skal gjøre alt på sin egen jævla måte, de lagrer da dokumentet som Numbers. Og da kan man ikke åpne det i Open Office mer! Eller i noe annet program i verden! I Open Office kan du velge hvilket format du vil lagre det i, de foreslår såklart .odt men hvis du nå heller vil ha .xls så får du vel gjøre det da om du vil deg selv så vondt. Men ikke hos Apple nei! Da er det bare Numbers og er det noen andre programmes som kjenner igjen det? NEI! Må du ha mac for å åpne filen? JA! kan du sende en fil som nesten ingen kan åpne som vedlegg til en rapport? Hæ? Hvor lurt er det?!
Så kan du såklart gå inn i finder og eksportere filen som .xls, som en egen operasjon senere, men ikke enkelt og greit når du lagrer dokumentet sånn at det forblir i et lesbart format for fremtiden.
OG DET VIL JEG!
Blodtrykket mitt har nått vulkanske nivåer.
...nå har jeg forsåvidt Numbers på begge maskiner. Så jeg kan bare fortsette å jobbe i det programmet. Og eksportere før jeg sender det ut i verden.
Men det var ikke sånn jeg ville gjøre det. Jeg ville holde ut å bruke Numbers i små doser på nymaskinen der hjemm og ellers boltre meg i OpenOffice på jobbmaskinen. Åeh!
Holde fortet
The Stig er bortreist på jobb, så jeg og the Twig regjerer hjemme. Jeg hadde gruet meg litt, for Jendor krever et visst underholdningsnivå som jeg ikke alltid når opp til, men hittil har dette vært den mest avslappende uken siden jeg ble voksen. Eller, uken, iallefall mandag-onsdag da. Jeg har gått tidlig hjem fra jobb hver dag og bare ordnet ting, og drukket kaffe, og trykket på mobilen.
På mandag hadde jeg vevekurs hele kvelden så da la mormor Jendor. Han sov da jeg kom hjem så hele den dagen hadde jeg overhodet ikke noe familieansvar.
På tirsdag gjorde jeg ferdig regnskapet for 2019 og etterpå gikk jeg bare hjem. Jeg hengte opp et par lamper og ryddet litt. Farmor hentet Jendor i barnehagen og så dro de hjem til henne og spiste vafler. I går hentet mormor både meg og Jendor etter barnehagen og så dro vi og kjøpte en pizza og så spiste vi hos mormor&bestefar og etterpå HERJET mormor og Jendor til det ble på tide og gå hjem og legge seg.
I dag henter farmor Jendor og så kjører hun ham hit. Og det er enten kald pizza eller fiskekaker til middag. Burde vel vært bidus på Samfunnshuset, (Šiõǥǥ Saa'mi meersažpeei´v, alle sammen!) men fireåringen min er ikke helt den som setter mest pris på organisert underholdning og menneskemengder, så vi holder oss hjemme, med kofta i skapet. Vi skal perle. Kanskje bade. Jendor vil sikkert at vi skal leke litt også, jeg kommer til å gjøre mitt beste, så kommer jeg til å begynne å gjespe kjeven ut av ledd, og etter en stund kommer jeg til å begynne å gjøre andre ting mens vi leker, rydde litt, sortere lekene, og så kommer jeg til å si at nå får han leke alene.
Da blir han sur, så må jeg finne en måte å komme meg ut av det på. Jeg leste en kommentar under en sak som handlet om akkurat dette, at foreldre må slutte å være så egositiske, og har man fått barn, så har man fått barn, da er det bare å leke!!!
Jeg støtter ikke helt den måten å se det på. Jeg tror det er flere måter å være en god forelder på enn å leke med biler. Jeg tror også det er fler måter å være en dårlig forelder på enn å ikke leke med biler. Jeg evner meg ikke helt til å leke med biler.
Jeg evner meg heller ikke til skandinavisk minimalisme. Apropos gå hjem og henge opp lamper. Da vi hadde en treroms i Sverige, var det litt sånn. Skandinavisk minimalisme, bare uten merkemøbler og kahlervaser. Men det var ikke så fullt overalt, mener jeg. Nå er det fullt. Det er vel mer bohemsk maksimalisme, som kanskje ikke egentlig er mitt favorittmiljø, men har man en liten Jendor som ikke vil leke på rommet sitt og dermed har alle lekene på stuegulvet, OG sekstitre stueplanter, OG, forsåvidt, overtatt et dødsbo uka etter at man flyttet inn, så er minimalismen uoppnåelig.
Det er bare maksimalismen som er innenfor rekkevidde.
Og en sinnsykt masse planter. Og fler møbler enn man trenger.
Om ikke lenge kommer the Stig hjem, og mormors "helvetesuke", som hun sier, er over. Hun kjører oss i barnehagen hver dag. Men er kanskje ikke helt vant til å stå opp halv sju lengre.
Jeg sier at det holder om hun kommer halv ni, men hun har bestilt vekking fra Norsk Tipping og det er halv sju. Hvilket resulterer i at selv om vi har avtalt at hun kommer halv ni, så kommer hun stort sett klokken åtte. Da er ikke vi nødvendigvis helt klar siden klokken ikke er halv ni så da kan det bli bittelitt travelt her.
Jaja. Håper hun vinner så helvetesuka ble verdt det!
Og så gleder vi oss til the Stig kommer hjem. Tross alt.
På mandag hadde jeg vevekurs hele kvelden så da la mormor Jendor. Han sov da jeg kom hjem så hele den dagen hadde jeg overhodet ikke noe familieansvar.
På tirsdag gjorde jeg ferdig regnskapet for 2019 og etterpå gikk jeg bare hjem. Jeg hengte opp et par lamper og ryddet litt. Farmor hentet Jendor i barnehagen og så dro de hjem til henne og spiste vafler. I går hentet mormor både meg og Jendor etter barnehagen og så dro vi og kjøpte en pizza og så spiste vi hos mormor&bestefar og etterpå HERJET mormor og Jendor til det ble på tide og gå hjem og legge seg.
I dag henter farmor Jendor og så kjører hun ham hit. Og det er enten kald pizza eller fiskekaker til middag. Burde vel vært bidus på Samfunnshuset, (Šiõǥǥ Saa'mi meersažpeei´v, alle sammen!) men fireåringen min er ikke helt den som setter mest pris på organisert underholdning og menneskemengder, så vi holder oss hjemme, med kofta i skapet. Vi skal perle. Kanskje bade. Jendor vil sikkert at vi skal leke litt også, jeg kommer til å gjøre mitt beste, så kommer jeg til å begynne å gjespe kjeven ut av ledd, og etter en stund kommer jeg til å begynne å gjøre andre ting mens vi leker, rydde litt, sortere lekene, og så kommer jeg til å si at nå får han leke alene.
Da blir han sur, så må jeg finne en måte å komme meg ut av det på. Jeg leste en kommentar under en sak som handlet om akkurat dette, at foreldre må slutte å være så egositiske, og har man fått barn, så har man fått barn, da er det bare å leke!!!
Jeg støtter ikke helt den måten å se det på. Jeg tror det er flere måter å være en god forelder på enn å leke med biler. Jeg tror også det er fler måter å være en dårlig forelder på enn å ikke leke med biler. Jeg evner meg ikke helt til å leke med biler.
Jeg evner meg heller ikke til skandinavisk minimalisme. Apropos gå hjem og henge opp lamper. Da vi hadde en treroms i Sverige, var det litt sånn. Skandinavisk minimalisme, bare uten merkemøbler og kahlervaser. Men det var ikke så fullt overalt, mener jeg. Nå er det fullt. Det er vel mer bohemsk maksimalisme, som kanskje ikke egentlig er mitt favorittmiljø, men har man en liten Jendor som ikke vil leke på rommet sitt og dermed har alle lekene på stuegulvet, OG sekstitre stueplanter, OG, forsåvidt, overtatt et dødsbo uka etter at man flyttet inn, så er minimalismen uoppnåelig.
Det er bare maksimalismen som er innenfor rekkevidde.
Og en sinnsykt masse planter. Og fler møbler enn man trenger.
Om ikke lenge kommer the Stig hjem, og mormors "helvetesuke", som hun sier, er over. Hun kjører oss i barnehagen hver dag. Men er kanskje ikke helt vant til å stå opp halv sju lengre.
Jeg sier at det holder om hun kommer halv ni, men hun har bestilt vekking fra Norsk Tipping og det er halv sju. Hvilket resulterer i at selv om vi har avtalt at hun kommer halv ni, så kommer hun stort sett klokken åtte. Da er ikke vi nødvendigvis helt klar siden klokken ikke er halv ni så da kan det bli bittelitt travelt her.
Jaja. Håper hun vinner så helvetesuka ble verdt det!
Og så gleder vi oss til the Stig kommer hjem. Tross alt.
Lørdagsliv i nord
På lørdager peier jeg og Jendor å gå på kafé.
Jeg er jo preget av forbrukerjournalistikk, så jeg gjør alltid et kjapt regnestykke i hodet på hvor mange penger vi ubevisst kaster bort i året på dette, men kommer hver gang fram til at å gå på kafé en gang i uken med sin sønn jo ikke er bortkstede penger, hva er det disse forbrukerjournalistene mener? Ærlig talt.
Om mormor er i landsdelen dukker hun også opp, med en grillbørste og et talgelys i kurven på sparken. Det er tyverisikringen hennes. Det har blitt en ny plage at turistene stikker av med sparkene våre, om man kommer ut fra butikken og den er borte er det å ta runden rundt på alle hoteller osv. Jeg vet ikke om turistene er mer tjuvaktige enn før eller hva det er, men delvis tror jeg at det er fordi enkelte turistkontor har begynt med sparkutleie og hotellene har sparkutlån, så turistene tror kanskje at alle sparkene er et slags felles eie og om man finner en er det bare å ta den.
Om man kommer ut fra en butikk med fire tunge bæreposer og en nyinnkjøpt lampe og sparken man hadde tenkt å frakte dette hjem på er borte og man må buksere alt dette hjem med en pause for hver fjerde meter blir man middels sur og forbanner turismen.
I går tok jeg ned julestjernene, som min mor bemerket var litt senere enn andre, uten å bemerke det, som mødre gjør, men det blir så mørkt når jeg tar dem ned så jeg venter så lenge det går. Nå er det jo lysere men det er forstatt mørkt før vi kommer hjem. Så i dag kjøpte jeg to nye vinduslamper mens Jendor sto utfor butikken og agerte foreldrelaus i fjorten lag vinterbekledning pluss kjøreskjerf. Etterpå insisterte han påat vi skulle gå og kjøpe is, og det er en viss logikk i det, det har jo vært tredve minus en stund og etter det virker minus tolv som en slags sommertemperatur. Så det gjorde vi. Til turistenes forskrekkelse.
Jeg er jo preget av forbrukerjournalistikk, så jeg gjør alltid et kjapt regnestykke i hodet på hvor mange penger vi ubevisst kaster bort i året på dette, men kommer hver gang fram til at å gå på kafé en gang i uken med sin sønn jo ikke er bortkstede penger, hva er det disse forbrukerjournalistene mener? Ærlig talt.
Om mormor er i landsdelen dukker hun også opp, med en grillbørste og et talgelys i kurven på sparken. Det er tyverisikringen hennes. Det har blitt en ny plage at turistene stikker av med sparkene våre, om man kommer ut fra butikken og den er borte er det å ta runden rundt på alle hoteller osv. Jeg vet ikke om turistene er mer tjuvaktige enn før eller hva det er, men delvis tror jeg at det er fordi enkelte turistkontor har begynt med sparkutleie og hotellene har sparkutlån, så turistene tror kanskje at alle sparkene er et slags felles eie og om man finner en er det bare å ta den.
Om man kommer ut fra en butikk med fire tunge bæreposer og en nyinnkjøpt lampe og sparken man hadde tenkt å frakte dette hjem på er borte og man må buksere alt dette hjem med en pause for hver fjerde meter blir man middels sur og forbanner turismen.
I går tok jeg ned julestjernene, som min mor bemerket var litt senere enn andre, uten å bemerke det, som mødre gjør, men det blir så mørkt når jeg tar dem ned så jeg venter så lenge det går. Nå er det jo lysere men det er forstatt mørkt før vi kommer hjem. Så i dag kjøpte jeg to nye vinduslamper mens Jendor sto utfor butikken og agerte foreldrelaus i fjorten lag vinterbekledning pluss kjøreskjerf. Etterpå insisterte han påat vi skulle gå og kjøpe is, og det er en viss logikk i det, det har jo vært tredve minus en stund og etter det virker minus tolv som en slags sommertemperatur. Så det gjorde vi. Til turistenes forskrekkelse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)