Jeg har jo flere ganger skrevet om det der at jeg så ofte kommer opp i matematikk mens jeg sover.
Altså, at jeg drømmer at jeg må ta eksamen i matte og jeg har verken vært tilstede på forelesningene eller lest én side av pensum. Dette ble så plagsomt at jeg begynte å undersøke mulighetene for å komme meg gjennom mattepensum på videregående i løpet av to dager, ved hjelp av min forhenværende eks-stesøster matematikeren. Hun mente det skulle gå bra, jeg var i tvil.
Jeg har ikke drømt det på en stund så det er mulig det hjalp å ta litt tak i det.
I natt kom jeg opp i Humor for interiørarkitekturfaget.
Det var liksom litt mindre stress. Ikke fordi jeg brød meg mindre om fagene og min egen flinkhetsinnsats da jeg var ferdig med gymnas og kommet meg over på høgskole, skjønt det gjorde jeg nok også, men fordi det var et forholdsvis lettlest pensum, og jeg innså at sjansene for å stå var ganske store. Selv om jeg som vanlig ikke hadde vært til stede på forelesninger eller lest. Eneste aberet var at jeg måtte levere inn pensumlitteraturen (én bok) en uke før eksamen, fordi læreren som skulle lage prøven ikke ville skrible i sitt eget eksemplar av boken (han var også forfatter av den), men jeg fikk lånt ny på biblioteket. Etter en ettermiddag hadde jeg lest en tredjedel.
Dette kan bety at jeg føler at jeg bedre er i stand til å takle de prøvelser livet kaster i hodet på meg.
Det kan også bety at jeg ikke har særlig mye respekt for "interiørarkitekturfaget" og velger å bruke nettene på å latterliggjøre det.
Den siste der, tror jeg.
Sånn går nu dagan
Jeg er syk og hjemme.
Det er helt greit, det er ingenting som brenner. Ved hjelp av fagforeningens advokat styrer jeg med det der rammestyret, men Bakklandet Ramme og Kunst AS svarer ikke på henvendelser, så da sildrer arbeidsmengden liksom ut i sanden etterhvert. Sannsynligvis har de ikke forsikring, til tross for påstander om det motsatte.
Jendor er heller ikke helt på topp, men han er litt vanskelig å avgjøre, ettersom han også på en god dag er ganske "viljesterk". Som de sier i barnehagen. Så han fikk gå i barnehagen, ettersom foreldrepersonligheten kanskje ikke er det beste alternativet. De skulle ringe om de mistenkte at han ville ha det bedre hjemme.
En ting er jeg takknemlig for: Vi har omtrent ikke vært syke siden pappa døde. Jeg har vært forkjøla en gang, det har vært litt snørr og host, men ikke mye. Ikke spysjuka, ikke røde hunder, ikke munnogklovsyke, eller jo, det hadde vi men så mildt at vi ikke fikk det med oss, og takk og pris for det der. For mens det sto på som verst og ræksjuka raste i barnehagen, da tenkte vi, det der klarer vi ikke. Rett og slett ikke nå. Ikke bli sjuk.
Og ingen ble syke. Og det virker som en filleting i eftertidens klare lys, men der og da ville de virkelig krevd energi av oss som vi ikke hadde. Så takk for det, lajfet.
Det er helt greit, det er ingenting som brenner. Ved hjelp av fagforeningens advokat styrer jeg med det der rammestyret, men Bakklandet Ramme og Kunst AS svarer ikke på henvendelser, så da sildrer arbeidsmengden liksom ut i sanden etterhvert. Sannsynligvis har de ikke forsikring, til tross for påstander om det motsatte.
Jendor er heller ikke helt på topp, men han er litt vanskelig å avgjøre, ettersom han også på en god dag er ganske "viljesterk". Som de sier i barnehagen. Så han fikk gå i barnehagen, ettersom foreldrepersonligheten kanskje ikke er det beste alternativet. De skulle ringe om de mistenkte at han ville ha det bedre hjemme.
En ting er jeg takknemlig for: Vi har omtrent ikke vært syke siden pappa døde. Jeg har vært forkjøla en gang, det har vært litt snørr og host, men ikke mye. Ikke spysjuka, ikke røde hunder, ikke munnogklovsyke, eller jo, det hadde vi men så mildt at vi ikke fikk det med oss, og takk og pris for det der. For mens det sto på som verst og ræksjuka raste i barnehagen, da tenkte vi, det der klarer vi ikke. Rett og slett ikke nå. Ikke bli sjuk.
Og ingen ble syke. Og det virker som en filleting i eftertidens klare lys, men der og da ville de virkelig krevd energi av oss som vi ikke hadde. Så takk for det, lajfet.
På grensen til sutreinnlegg
I går skrev jeg under kontrakten der jeg solgte pappas hus. Jeg skal selge pappa, som jeg litt dramatisk sa til en kompis. Men det føltes sånn.
Tung og trist gikk jeg hjem.
I postkassa lå det en regning fra Bakklandet Ramme og Kunst A/S, de som ødela bildene mine til utstillingen i Trondheim.
Jeg hadde faktisk trodd at jeg ikke skulle få regning, og dermed hadde jeg ikke tenkt å sende noe erstatningskrav heller. For jeg orket ikke. På grunn av.
Nå må jeg sende erstatningskrav. Nå må jeg ha advokat. Nå må jeg krangle med en mann som ødelegger bilder men ikke skjønner hvorfor i all vide verden han skal erstatte tapet mitt.
To bilder med flekker, et med fiberbrudd, et som begynte å bøye seg og måtte tas ut av utstillingen, og samtlige bilder med lim bakpå arket, hvilket ikke var avtalen, og som kommer til å samle støv i en sånn pen svart ramme rundt bildet. Regning på full pris og litt over. Det må jeg ta tak i nå.
Og jeg tenkte HALLO! LAJF! JA JEG SNAKKER TIL DEG! Hva med å gi meg et par dager på sofaen før du slenger noe sånt i trynet på meg? Hæ? Én dag? En ETTERMIDDAG? Men neida! Takk for den! Her er det bare å gå igang! JADDA!
Fader nå er jeg litt lei altså.
Tung og trist gikk jeg hjem.
I postkassa lå det en regning fra Bakklandet Ramme og Kunst A/S, de som ødela bildene mine til utstillingen i Trondheim.
Jeg hadde faktisk trodd at jeg ikke skulle få regning, og dermed hadde jeg ikke tenkt å sende noe erstatningskrav heller. For jeg orket ikke. På grunn av.
Nå må jeg sende erstatningskrav. Nå må jeg ha advokat. Nå må jeg krangle med en mann som ødelegger bilder men ikke skjønner hvorfor i all vide verden han skal erstatte tapet mitt.
To bilder med flekker, et med fiberbrudd, et som begynte å bøye seg og måtte tas ut av utstillingen, og samtlige bilder med lim bakpå arket, hvilket ikke var avtalen, og som kommer til å samle støv i en sånn pen svart ramme rundt bildet. Regning på full pris og litt over. Det må jeg ta tak i nå.
Og jeg tenkte HALLO! LAJF! JA JEG SNAKKER TIL DEG! Hva med å gi meg et par dager på sofaen før du slenger noe sånt i trynet på meg? Hæ? Én dag? En ETTERMIDDAG? Men neida! Takk for den! Her er det bare å gå igang! JADDA!
Fader nå er jeg litt lei altså.
jag bjuder på den
Når man har valgt å kalle bloggen sin Lappegnag må man vel si noe om Siv Jensen.
Men ikke så mye. For jeg gidder ikke.
1. Når man reduserer et folk til et kostyme, reduserer man det. Særlig ille hvis dette er et marginalt folk.
Eksempel: Pocahontas: 10-12 år gammel voldtatt barnebrud. Men nå disneyfisert til et karnevalskostyme. Her er den opprinnelige, viktige historien borte.
2. KRENKET?? Hele fb-veggen min er full av krenkete folk. De er krenket over at noen antyder at de ikke bør kle seg ut som indianer.
Men ikke så mye. For jeg gidder ikke.
1. Når man reduserer et folk til et kostyme, reduserer man det. Særlig ille hvis dette er et marginalt folk.
Eksempel: Pocahontas: 10-12 år gammel voldtatt barnebrud. Men nå disneyfisert til et karnevalskostyme. Her er den opprinnelige, viktige historien borte.
2. KRENKET?? Hele fb-veggen min er full av krenkete folk. De er krenket over at noen antyder at de ikke bør kle seg ut som indianer.
Så her er jeg nå.
Jeg måtte jo humre litt da noen hadde trykket på fåsebildeknappen etter forrige innlegg.
Nå har jeg levert årets stipendsøknader. I utvalg, får man vel si, jeg har ikke rukket å søke på alt jeg pleier å søke på.
Om du er like vel bevandret i denne verdenen som jeg er tenker du kanskje "rukket? du har et døgn på deg, menneske!"
Og det har jeg. Men jeg rekker ikke å smelle ihop det som mangler på et døgn. Det er litt sånn, jeg synes ikke akkurat det jeg faktisk leverte i år er det beste jeg har prestert heller, for det er det ikke. Og jeg kunne pussa på det et døgn til, men det hadde ikke blitt bedre. Hadde jeg hatt to uker derimot, hadde det blitt en annen søknad. Men et døgn gjør faktisk ingenting fra eller til nå. Det er for mye å ta tak i.
Jeg har gjort det beste ut av det. Og noe har jeg latt være.
Her hadde jeg tenkt å skrive "drette i", men er nå det riktig bøyning av verbet? Dritet i? Drotte i?
Æ dreit i det til slutt. Æ rakk ikke.
Og sånn er det, men nå er det gjort det som kan gjøres, nå er det å tømme det siste fra et hus, skrive en kontrakt, legge et tak, overlevere et hus til fremmedfolk...gjøre opp en død manns bankkonto. Og så?
Nå har jeg levert årets stipendsøknader. I utvalg, får man vel si, jeg har ikke rukket å søke på alt jeg pleier å søke på.
Om du er like vel bevandret i denne verdenen som jeg er tenker du kanskje "rukket? du har et døgn på deg, menneske!"
Og det har jeg. Men jeg rekker ikke å smelle ihop det som mangler på et døgn. Det er litt sånn, jeg synes ikke akkurat det jeg faktisk leverte i år er det beste jeg har prestert heller, for det er det ikke. Og jeg kunne pussa på det et døgn til, men det hadde ikke blitt bedre. Hadde jeg hatt to uker derimot, hadde det blitt en annen søknad. Men et døgn gjør faktisk ingenting fra eller til nå. Det er for mye å ta tak i.
Jeg har gjort det beste ut av det. Og noe har jeg latt være.
Her hadde jeg tenkt å skrive "drette i", men er nå det riktig bøyning av verbet? Dritet i? Drotte i?
Æ dreit i det til slutt. Æ rakk ikke.
Og sånn er det, men nå er det gjort det som kan gjøres, nå er det å tømme det siste fra et hus, skrive en kontrakt, legge et tak, overlevere et hus til fremmedfolk...gjøre opp en død manns bankkonto. Og så?
Endringer
Når jeg drømmer, er det ofte i den samme byen det foregår. Jeg vet ikke helt hvilken by det skal forestille, det er En By. Ganske stor. Den er omtrent lik fra gang til gang. Hvis du går her, kommer du hit, men hvis du går her, kommer du dit fortere. Her borte er det sånn, og dette er en annen del av byen. Her oppe er togstasjonen og her nede er det noen butikker.
De der butikkene ligger i en slags nedsenket gate eller en undergang. Noen ganger springer jeg forbi, mange ganger går jeg innom. De har fine kjoler i den midterste.
I natt var det opphørssalg der.
Det var jo litt dumt.
Tro om det kommer noe nytt der?
De der butikkene ligger i en slags nedsenket gate eller en undergang. Noen ganger springer jeg forbi, mange ganger går jeg innom. De har fine kjoler i den midterste.
I natt var det opphørssalg der.
Det var jo litt dumt.
Tro om det kommer noe nytt der?
Arbeidet
Pappas hus, møter noen som skal hente et par senger,
demonterer dobbeltsenga, bærer ut.
Etasjesenga står bom fast, til slutt får de dra uten og vi sager den opp på rommet der den står. Husket at jeg og pappa bar den fra mitt rom til den andre soverommet, og at det gikk akkurat akkurat. Der får den stå fra nå av da, sa vi da vi fikk den på plass. Eller etterkonstruerer jeg? Husker iallefall at det var så veldig på håret og overhodet ikke enkelt å få den inn.
Ut gikk den ikke.
The Stig hiver madrasser og oppsagd seng på henger, jeg går gjennom rommene, samler, ordner. Stikker nøklene i låsene på de forskjellige rommene.
Sjekker mobil, om noen vil ha den siste senga, nei, men noen vil ha bbb-reolen, setter den ut, den hentes når vi har dratt. Demonterer den siste senga mens the Stig ordner boden.
Låser, lar utelyset stå på.
Drar på Øfas med søppel.
Par sånne dager til så er det tomt.
demonterer dobbeltsenga, bærer ut.
Etasjesenga står bom fast, til slutt får de dra uten og vi sager den opp på rommet der den står. Husket at jeg og pappa bar den fra mitt rom til den andre soverommet, og at det gikk akkurat akkurat. Der får den stå fra nå av da, sa vi da vi fikk den på plass. Eller etterkonstruerer jeg? Husker iallefall at det var så veldig på håret og overhodet ikke enkelt å få den inn.
Ut gikk den ikke.
The Stig hiver madrasser og oppsagd seng på henger, jeg går gjennom rommene, samler, ordner. Stikker nøklene i låsene på de forskjellige rommene.
Sjekker mobil, om noen vil ha den siste senga, nei, men noen vil ha bbb-reolen, setter den ut, den hentes når vi har dratt. Demonterer den siste senga mens the Stig ordner boden.
Låser, lar utelyset stå på.
Drar på Øfas med søppel.
Par sånne dager til så er det tomt.
Fremover.
Jeg kan ikke huske at jeg noengang har vært så sliten som jeg er nå.
Tror jeg.
Det er egentlig en litt pussig påstand, for jeg hadde definitivt mindre energi for to måneder siden.
Og jeg har opplevd motbakker før.
Men jeg er bare så...motløs akkurat nå. Det vil liksom ingen ende ta, og så begynner det å nærme seg en slutt på dette likevel. I huset står det tre senger, et hjørneskap og en liten BBB-reol. Sager og økser og en arbeidslump i boden. Et par vadere.
Og så? Hva skjer når vi har fjernet også dem?
Da er det over. Da mister jeg siste del av pappa.
Og så? Hva gjør jeg da? Da er jeg nok veldig lei meg.
På en måte nesten gleder jeg meg til det, pappa har kommet sånn i bakgrunnen for alt arbeidet, og for min frustrasjon over at alt arbeidet, og over at alt arbeidet er blitt mitt og frustrasjonen over at mange i familien ikke helt skjønner at jeg har en jobb. Og at mange jeg jobber med ikke helt skjønner at jeg har det forferdelig.
Nå skal jeg har tid å være lei meg igjen. Hei pappa.
Egentlig skulle vi ha tid til å dra på ferie nå, det skulle være en liten skinnende stjerne langt der framme bak alt arbeidet og stresset og styret, men det er lenge siden vi skjønte at det ikke kom til å bli noe av. Det er greit. Vi kan jo ikke trylle noen av oss.
Kombinasjonen sorg+hustømming+hussalg+toåring+mest stressende tid på året på jobb+frustrasjon over kolleger og familie er en ganske bra oppskrift på =margsliten.
Jeg tror en bra motgift mot motløshet er å begynne å rydde så smått i sitt eget hus. Nå kommer det ikke flere lass fra pappas hus.
Og tid såklart. Det skriver jeg fordi jeg kommer ikke på noe annet remedie som er til min rådighet. Tiden kommer til å gå. Det kommer til å bli annerledes.
Jeg tror bare ikke jeg skal forvente meg at mørketiden blir den helt store oppturen.
Tror jeg.
Det er egentlig en litt pussig påstand, for jeg hadde definitivt mindre energi for to måneder siden.
Og jeg har opplevd motbakker før.
Men jeg er bare så...motløs akkurat nå. Det vil liksom ingen ende ta, og så begynner det å nærme seg en slutt på dette likevel. I huset står det tre senger, et hjørneskap og en liten BBB-reol. Sager og økser og en arbeidslump i boden. Et par vadere.
Og så? Hva skjer når vi har fjernet også dem?
Da er det over. Da mister jeg siste del av pappa.
Og så? Hva gjør jeg da? Da er jeg nok veldig lei meg.
På en måte nesten gleder jeg meg til det, pappa har kommet sånn i bakgrunnen for alt arbeidet, og for min frustrasjon over at alt arbeidet, og over at alt arbeidet er blitt mitt og frustrasjonen over at mange i familien ikke helt skjønner at jeg har en jobb. Og at mange jeg jobber med ikke helt skjønner at jeg har det forferdelig.
Nå skal jeg har tid å være lei meg igjen. Hei pappa.
Egentlig skulle vi ha tid til å dra på ferie nå, det skulle være en liten skinnende stjerne langt der framme bak alt arbeidet og stresset og styret, men det er lenge siden vi skjønte at det ikke kom til å bli noe av. Det er greit. Vi kan jo ikke trylle noen av oss.
Kombinasjonen sorg+hustømming+hussalg+toåring+mest stressende tid på året på jobb+frustrasjon over kolleger og familie er en ganske bra oppskrift på =margsliten.
Jeg tror en bra motgift mot motløshet er å begynne å rydde så smått i sitt eget hus. Nå kommer det ikke flere lass fra pappas hus.
Og tid såklart. Det skriver jeg fordi jeg kommer ikke på noe annet remedie som er til min rådighet. Tiden kommer til å gå. Det kommer til å bli annerledes.
Jeg tror bare ikke jeg skal forvente meg at mørketiden blir den helt store oppturen.
Tingenes orden.
Tingene har ingen orden, det er dét.
Jeg har bare lyst å skrive om ting.
Vi har så mye ting. Jeg får helt makk.
Jeg tror aldri vi kommer til å måtte kjøpe noe noengang. Iallefall ikke av tekniske saker. Samtidig vet vi ikke hvor det er, noe av det, for vi har så mye ting.
Det sier seg vel selv, at når man flytter hjem med ett flyttelass, til et sted der det står et annet flyttelass, men ikke får pakket ut hverken det ene eller det andre flyttelasset på et halvt år på grunn av husmangel, og så dør det noen, og så tømmer man dette dødsboet over på flyttelass en og to som står i uorden i et hus fordi noen akkurat har dødd og man ikke bruker tiden på å pakke ut og gjøre i orden, da blir det uorden.
Vi har en bod, tidligere soverom, to kaldboder og en garasje. Eh, og et soverom til egentlig. Syrom. Tjåke fullt med saker. I garasjen er det ikke fremkommelig. Egentlig ikke i boden heller.
ÅÅÅåååeh, hvorfor KASTER du ikke bare, sitter du kanskje og roper til bloggen min nå.
Men jeg skal det. Når jeg bare får sortert. Nå er det bare grovsortert, mer ble det ikke tid til, for det må ut av pappas hus.
Jeg skal kaste. Men jeg har tross alt bygget en karriere på å sette sammen strukturer av det som ser ut som skrot, så mye av det der har jeg faktisk bruk for. Det skal ned på jobben min.
Og verktøy er det bare teit å kaste når man har et hus. Spørs bare om man har bruk for fire likedanne rørtenger og tre likedanne grev. Det er jo det jeg må finne ut av.
Og så er det ting som er vanskelig å kaste. Pappas turstøvler som vi mobbet ham sånn for. Dem skal jeg kaste. Når jeg klarer.
Først må jeg sortere. Ikke bare pappas ting, men flyttelass én og to. Jeg kommer bare ikke til.
Men det er klart. Når pappas hus er tømt, og alt jeg eier er i hus, da kommer det iallefall ikke mer greier fra pappas hus. Da kan man begynne å tenke system. Og lage det attpåtil.
Tingene har ingen orden. Men jeg har tolv krakker. Tolv. Og to puffer.
Såh.
Jeg har bare lyst å skrive om ting.
Vi har så mye ting. Jeg får helt makk.
Jeg tror aldri vi kommer til å måtte kjøpe noe noengang. Iallefall ikke av tekniske saker. Samtidig vet vi ikke hvor det er, noe av det, for vi har så mye ting.
Det sier seg vel selv, at når man flytter hjem med ett flyttelass, til et sted der det står et annet flyttelass, men ikke får pakket ut hverken det ene eller det andre flyttelasset på et halvt år på grunn av husmangel, og så dør det noen, og så tømmer man dette dødsboet over på flyttelass en og to som står i uorden i et hus fordi noen akkurat har dødd og man ikke bruker tiden på å pakke ut og gjøre i orden, da blir det uorden.
Vi har en bod, tidligere soverom, to kaldboder og en garasje. Eh, og et soverom til egentlig. Syrom. Tjåke fullt med saker. I garasjen er det ikke fremkommelig. Egentlig ikke i boden heller.
ÅÅÅåååeh, hvorfor KASTER du ikke bare, sitter du kanskje og roper til bloggen min nå.
Men jeg skal det. Når jeg bare får sortert. Nå er det bare grovsortert, mer ble det ikke tid til, for det må ut av pappas hus.
Jeg skal kaste. Men jeg har tross alt bygget en karriere på å sette sammen strukturer av det som ser ut som skrot, så mye av det der har jeg faktisk bruk for. Det skal ned på jobben min.
Og verktøy er det bare teit å kaste når man har et hus. Spørs bare om man har bruk for fire likedanne rørtenger og tre likedanne grev. Det er jo det jeg må finne ut av.
Og så er det ting som er vanskelig å kaste. Pappas turstøvler som vi mobbet ham sånn for. Dem skal jeg kaste. Når jeg klarer.
Først må jeg sortere. Ikke bare pappas ting, men flyttelass én og to. Jeg kommer bare ikke til.
Men det er klart. Når pappas hus er tømt, og alt jeg eier er i hus, da kommer det iallefall ikke mer greier fra pappas hus. Da kan man begynne å tenke system. Og lage det attpåtil.
Tingene har ingen orden. Men jeg har tolv krakker. Tolv. Og to puffer.
Såh.
Jeg oppdrar en kapitalist
Selv er jeg jo oppvokst i en kommunistfamilie. ANARKOSYNDIKALIST! ville pappa ring og sagt. Men det har han jo sluttet med.
Jendor er ikke særlig interessert i verken do eller potte. Og han er litt sånn at har han sagt nei en gang, så er det det som gjelder.
Men nå ønsker han seg søppelbil. Med søppeldunk. Så veldig veldig veldig.
Så jeg har funnet ut at da får han en peng hver gang han går på potta. Hvilket vil si står i nærheten av den uten bleie. Man tar det man får.
Og så har han et glass, og når det er fullt av penger er det nok. Til søppelbil med søppeldunk.
Men dette må da kunne brukes til mer, har jeg tenkt. Så i går da vi gikk og la oss sa jeg at om han sluttet å si jæj og begynte å si Æ! skulle han få søppelbil uten at glasset var fullt. Æ, sa han. Æ vil sove, æ vil ha frokost, æ vil ha søppelbil.
Nå gjelder det bare at han skjønner at det skal være en permanent ordning.
Og så må jeg få tak i en søppelbil. MED søppeldunk.
Føler kanskje at jeg har skutt meg sjøl litt i foten der.
Jendor er ikke særlig interessert i verken do eller potte. Og han er litt sånn at har han sagt nei en gang, så er det det som gjelder.
Men nå ønsker han seg søppelbil. Med søppeldunk. Så veldig veldig veldig.
Så jeg har funnet ut at da får han en peng hver gang han går på potta. Hvilket vil si står i nærheten av den uten bleie. Man tar det man får.
Og så har han et glass, og når det er fullt av penger er det nok. Til søppelbil med søppeldunk.
Men dette må da kunne brukes til mer, har jeg tenkt. Så i går da vi gikk og la oss sa jeg at om han sluttet å si jæj og begynte å si Æ! skulle han få søppelbil uten at glasset var fullt. Æ, sa han. Æ vil sove, æ vil ha frokost, æ vil ha søppelbil.
Nå gjelder det bare at han skjønner at det skal være en permanent ordning.
Og så må jeg få tak i en søppelbil. MED søppeldunk.
Føler kanskje at jeg har skutt meg sjøl litt i foten der.
Det er så vidt man rekker å stå opp så må man gå og legge seg igjen.
Solgte pappas hus idag.
Hvordan var det da? Tjah. Jeg ville jo såklart ha masse penger. Og det fikk jeg etterhvert. Men det er ikke pappas hus lengre. Og det blir jeg så sliten av.
Og så må det tømmes. Så mens budrunden gikk (masse folk som bøy akkurat det samme som forrige budgiver? tenkte de jeg skulle elle?) for jeg og the Stig i skyttelskyttelskytteltrafikk mellom vårt hus og det huset som ER pappas hus, og hentet ting.
Det har vi jo gjort siden februar så det er jo et mirakel at det enda er ting der, men nå er det stort sett bare møbler, verktøy og båtutstyr igjen.
Egentlig er det ikke så vanskelig å tømme. (Eller jo. Sofa, dobbeltseng, køyeseng, enkeltseng, hjørneskap i flertall og jeg er ikke så stor og sterk.) Men det som tømmes må fylles over i vårt hus. For jeg synes ikke det er så lurt å kaste verktøy, og båtutstyr, og mer verktøy, og mer verktøy, og varmedresser og mer verktøy. Nå er det ikke lengre fremkommelig i kjellerbodene. Og ikke er det tømt hos pappa.
Vi rekker jo aldri å sortere og kaste, det er bare å hive seg rundt når man har tid, eller egentlig ikke tid, nå har vi ikke tid, virkelig ikke, nå skal det skrives søknader men det bli ikke gjort, så ting blir kastet inn i boder med et ønske om system som neste ladning ødelegger.
Men så.
Kommer vi jo til å bli ferdig.
Og da skal jeg rydde. Og rydde og rydde og rydde og rydde.
Og kaste.
Og det er ikke i dag eller i morgen, det er kanskje i løpet av vinteren, og det blir deilig.
Nå skal jeg gå og legge meg. Sto nettopp opp, ladet telefonen, solgte et hus og ryddet og ryddet og minus det med salget blir det det samme i morgen. Frem og tilbake i en bil. Legge seg igjen.
(Men SÅ!)
(Snart.)
(Blir det jo en orden på ting.)
Jeg tror det er fredag men det er vel kanskje tirsdag.
For en ineffektiv dag.
Jeg skriver søknader, som jeg gjør på denne tiden av året, jeg har dårlig tid i år og vet jeg kommer til å gå glipp av flere dager.
Jeg er tung i hodet. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg trengte litt luft skulle jeg gå på posten og poste noen bøker og presanger jeg har liggende. Og et brev fra Nordea som kom i retur, fordi de ikke evner å fortelle meg hva slags vedlegg de vil ha når man avslutter kontoer og da benytter jeg anledningen til å skrive sure brev som nytt vedlegg om at man må gi riktig informasjon når informasjon etterspørres. Men nå sitter jeg her og venter på en adresse som skal komme på sms og skrives på en presang, og på 11 kg papir som plutselig skulle komme med Schenker. Hurra!
Jeg har bestilt tegnepapir for 3000 kroner (gikk litt i overdrift, men, papir!) og det er visstnok ankommet gokk. Det kommer visstnok utkjørt. Kan ikke være på vei til posten med sure følgebrev da.
Mmmm, papir. Det blir bra. Deriblant noen veldig dyre ark, men jeg vet ikke hvilke som er hvilke når de kommer i en sånn ladning, og det er bra, for vet jeg at arket koster hundre kroner så tør jeg jo ikke tegne på det.
I morgen er det visning, og megleren tror det blir solgt i løpet av torsdag. Det blir nok ikke så veldig effektiv arbeidsdag den dagen heller, om det blir budrunde, så vi drar like greit og tømmer huset. Haha. Vi drar og BEGYNNER å tømme huset. Det som gjenstår nå er møbler og verktøy.
Det blir bra å få tilbake spisebordet som har vært på utlån, og stuebordet, og alle potteplantene.
Og så blir det bra å få solgt det på den måten at da er ikke alt som har med pappa å gjøre, arbeid. Det blir fælt. Men det blir ikke fælt ispedd tusen ting som skal gjøres og tusen ting andre har sagt de skal gjøre men ikke gjør, og irritasjonen og den ekstra arbeidsmengden i det.
Og så må jeg selge noen møbler. Dobbeltseng, enkeltseng og køyeseng, noen?
Jeg skriver søknader, som jeg gjør på denne tiden av året, jeg har dårlig tid i år og vet jeg kommer til å gå glipp av flere dager.
Jeg er tung i hodet. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg trengte litt luft skulle jeg gå på posten og poste noen bøker og presanger jeg har liggende. Og et brev fra Nordea som kom i retur, fordi de ikke evner å fortelle meg hva slags vedlegg de vil ha når man avslutter kontoer og da benytter jeg anledningen til å skrive sure brev som nytt vedlegg om at man må gi riktig informasjon når informasjon etterspørres. Men nå sitter jeg her og venter på en adresse som skal komme på sms og skrives på en presang, og på 11 kg papir som plutselig skulle komme med Schenker. Hurra!
Jeg har bestilt tegnepapir for 3000 kroner (gikk litt i overdrift, men, papir!) og det er visstnok ankommet gokk. Det kommer visstnok utkjørt. Kan ikke være på vei til posten med sure følgebrev da.
Mmmm, papir. Det blir bra. Deriblant noen veldig dyre ark, men jeg vet ikke hvilke som er hvilke når de kommer i en sånn ladning, og det er bra, for vet jeg at arket koster hundre kroner så tør jeg jo ikke tegne på det.
I morgen er det visning, og megleren tror det blir solgt i løpet av torsdag. Det blir nok ikke så veldig effektiv arbeidsdag den dagen heller, om det blir budrunde, så vi drar like greit og tømmer huset. Haha. Vi drar og BEGYNNER å tømme huset. Det som gjenstår nå er møbler og verktøy.
Det blir bra å få tilbake spisebordet som har vært på utlån, og stuebordet, og alle potteplantene.
Og så blir det bra å få solgt det på den måten at da er ikke alt som har med pappa å gjøre, arbeid. Det blir fælt. Men det blir ikke fælt ispedd tusen ting som skal gjøres og tusen ting andre har sagt de skal gjøre men ikke gjør, og irritasjonen og den ekstra arbeidsmengden i det.
Og så må jeg selge noen møbler. Dobbeltseng, enkeltseng og køyeseng, noen?
Og hvis du ringer meg kan vi snakke om den drømmen
Åh, pappa, æ drømte at du va død.
Æ dreiv og rødda og rødda og rødda. I huset ditt, boden din, alle tingan og reinskinnan og redningsvestan og ka som nu e i alle hyllan i uteboden, men også bodan nede i kjelleren, alle tingan du ikke ane at er der lengre, å alle mine gamle ting, å verktøy og hjembrentsapparat og gammelt lysarmatur og fryseran men også alle tingan du bruke, for du va jo død sant. Så æ tømte kjøkkenskapan for koppa og sukkerskåler og middagsservise og mugga vi brukte å ha kakao i, og æ rødda og rødda og rødda. Og nåkka kasta æ, æ kasta masse, lenestolen din, å ga bort, stubordet å nån av våpnan, men mest tok æ, kakaomugga, så æ sto også hjemme hos mæ sjøl og rødda og rødda, æ snedde ned av tingan fra ditt hus, fiskestenger og turklærne dine og vet du vi begravde dæ i dressen din, og i drømmen va æ så lei mæ for det, at vi ikke begravde dæ i turklærne dine, nu hadde æ dem i huset mitt for æ hadde ikke klart å kaste dem, æ hadde ting overalt. Alle dine ting.
Æ hadde ei kassa med steinan fra vinduskarmen, æ skulle ha dem på grava di. Og vi skulle ha en stein fra Harefoss som gravstein men du hadde fortsatt bare trekors, enda nu va det lenge siden du va død, eller litt lenge siden, du vet kordan drømma e, for æ hadde jo arva hytta sant, som du ville, eller som jada VI ville, men æ bare dreiv å rødda å va lei mæ og kom mæ aldri på hytta for kem sku kjør båten? å æ hadde ikke tid å fær ut, det va så mye.
Å vi hadde jo nettopp kjøpt huset, men det va ingen glede i det, for æ bare va lei mæ for du va død, å det blei aldri nån orden, ikke bare for alle tingan som kom fra dæ hele tia, men for det aldri va nå tid eller energi eller glede i å holde på i sitt eget hus. Og bilen din sto i hagen min for den hadde æ overtadd ansvaret for. Å hver gang æ så den huska æ på at den ikke sto der for du va på besøk for å hilse på bestefar sin prins.
Å det der huset våres, ingenting kunne du hjelp oss med lenger sant, for du va død. Åh, det va bare styr. Og æ dreiv å avslutta bankkontoan dine og abonnement og liksom hele dæ, å solgte huset ditt. Æ tømte huset og solgte det. Å det va så fælt.
Æ dreiv og rødda og rødda og rødda. I huset ditt, boden din, alle tingan og reinskinnan og redningsvestan og ka som nu e i alle hyllan i uteboden, men også bodan nede i kjelleren, alle tingan du ikke ane at er der lengre, å alle mine gamle ting, å verktøy og hjembrentsapparat og gammelt lysarmatur og fryseran men også alle tingan du bruke, for du va jo død sant. Så æ tømte kjøkkenskapan for koppa og sukkerskåler og middagsservise og mugga vi brukte å ha kakao i, og æ rødda og rødda og rødda. Og nåkka kasta æ, æ kasta masse, lenestolen din, å ga bort, stubordet å nån av våpnan, men mest tok æ, kakaomugga, så æ sto også hjemme hos mæ sjøl og rødda og rødda, æ snedde ned av tingan fra ditt hus, fiskestenger og turklærne dine og vet du vi begravde dæ i dressen din, og i drømmen va æ så lei mæ for det, at vi ikke begravde dæ i turklærne dine, nu hadde æ dem i huset mitt for æ hadde ikke klart å kaste dem, æ hadde ting overalt. Alle dine ting.
Æ hadde ei kassa med steinan fra vinduskarmen, æ skulle ha dem på grava di. Og vi skulle ha en stein fra Harefoss som gravstein men du hadde fortsatt bare trekors, enda nu va det lenge siden du va død, eller litt lenge siden, du vet kordan drømma e, for æ hadde jo arva hytta sant, som du ville, eller som jada VI ville, men æ bare dreiv å rødda å va lei mæ og kom mæ aldri på hytta for kem sku kjør båten? å æ hadde ikke tid å fær ut, det va så mye.
Å vi hadde jo nettopp kjøpt huset, men det va ingen glede i det, for æ bare va lei mæ for du va død, å det blei aldri nån orden, ikke bare for alle tingan som kom fra dæ hele tia, men for det aldri va nå tid eller energi eller glede i å holde på i sitt eget hus. Og bilen din sto i hagen min for den hadde æ overtadd ansvaret for. Å hver gang æ så den huska æ på at den ikke sto der for du va på besøk for å hilse på bestefar sin prins.
Å det der huset våres, ingenting kunne du hjelp oss med lenger sant, for du va død. Åh, det va bare styr. Og æ dreiv å avslutta bankkontoan dine og abonnement og liksom hele dæ, å solgte huset ditt. Æ tømte huset og solgte det. Å det va så fælt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)