Dette er årets siste dag. I morgen skal vi liksom begynne på noe nytt. I natt smeller det. Det blir som det blir. Sånn her kan jeg tenke meg at det blir,
om jeg får komme med noen ønsker:
-gjerne noen form for inntekt. Penger inn er fint.
-endel fornøyde øyeblikk på verkstedet hadde vært bra. Flyt i kunsten
-planer for 2016 på dén arenaen
-rydda i kjelleren. Hvem vet, det kanskje blir allerede i 2014? Nå ser det ut som et etterkrigsberlin utført i papp
-aldri mer bruke setningen: men neste gang alle trur du kanskje har hadd slag, kan du gå til legen med en gang istedetfor å vente og se over helga?
-gjensyn med navelen min. Det gleder jeg meg veldig til.
-sy ferdig sommerkofta jeg begynte med i november
-gjøre ferdig og gi ut en publikasjon om egne arbeider
-enkelte mennesker vil jeg ikke ha noe mer med å gjøre
-andre mennesker vil jeg gjerne ha mye mer med å gjøre
-spise mer fisk
-lese fler bøker
-grave litt dypere i klesskapet istedetfor å alltid bruke de samme tre jumprene som ligger fremst
-prøve å være en like god venn for mine venner som de er mot meg. til meg. for meg.
-bli flinkere til å være oppmerksom på hva som er i fryseren og spise det opp. Gjelder ikke non-stopene
-alltid nå opp til bordet og ned til gulvet.
-drikke mer champagne
-fortsette som før
frk figenschou slår på stortromma
I dag har jeg kjøpt et bord. Et spisestuebord. Et rundt ett. Et som ingen har eid før.
Jeg er ganske fornøyd, på maoistlutheranermåten, med at det har tatt meg to år.
Det er egentlig for trangt i stua til det store gamle arbeidsbordet, billigbordet fra Ikea, som står her nå, men det er jo egentlig ikke noe i veien med det. Bortsett fra at det er litt ripete åzånn. Og at det ikke er plass til noe annet når det står her. Og at det ikke lengre er mulig å få det rent.
Jeg er fornøyd med at det har tatt to år å få det jeg egentlig ville ha for da har jeg liksom fortjent det. Jeg løper ikke og kjøper bare fordi det jeg har ikke passer! Nånei du! Her er frøkenen som er så fornøyd så, bare bordet står støtt og stolene har fire ben!
Kan jeg si til meg selv. På en selvtilfreds måte. Og fnyse over vestens interiørhysteri. På en selvtilfreds måte.
Nå har jeg lyst på gulvmatte. Det kan se ut som om det blir i 2017 det da.
For mye vil ha mer.
Jeg er ganske fornøyd, på maoistlutheranermåten, med at det har tatt meg to år.
Det er egentlig for trangt i stua til det store gamle arbeidsbordet, billigbordet fra Ikea, som står her nå, men det er jo egentlig ikke noe i veien med det. Bortsett fra at det er litt ripete åzånn. Og at det ikke er plass til noe annet når det står her. Og at det ikke lengre er mulig å få det rent.
Jeg er fornøyd med at det har tatt to år å få det jeg egentlig ville ha for da har jeg liksom fortjent det. Jeg løper ikke og kjøper bare fordi det jeg har ikke passer! Nånei du! Her er frøkenen som er så fornøyd så, bare bordet står støtt og stolene har fire ben!
Kan jeg si til meg selv. På en selvtilfreds måte. Og fnyse over vestens interiørhysteri. På en selvtilfreds måte.
Nå har jeg lyst på gulvmatte. Det kan se ut som om det blir i 2017 det da.
For mye vil ha mer.
romjul
Jula. Man går bare rundt og er stappmett. Man går og venter på at man ikke skal være fullt så stappmett sånn at man kan trø i seg litt mer mat.
Sånn er det.
Sånn er det.
Min første julaften med sol.
Og det er litt rart. Men veldig bra. Når man begynner å nærme seg førti er det kanskje på tide å slutte med skilsmissebarnsjul med tolv stasjoner og Jevn ForeldreFordeling på programmet på en julaften.
Søstersen nærmer seg bare tredve så hun har tatt seg av det der i år. Og jeg har vært på Stokkeholmen.
Og egoistet meg.
Planen var å gå på den nærmeste kirkegården her, før middag, og sette ned noen lys for de som ligger på Sandnes og Kirkenes. Sånn at det blir litt som hjemme selv om jeg er her.
Men selv om jeg har forstått at det er sol her, selv midt på vinteren, hadde jeg likevel ikke forstått at dette også gjaldt kirkegården. Så da vi la ut på formiddagen, var det i skinnende sollys. Og da er det litt rart å tenne lys. Eller, mer teit enn rart. Så vi gikk en tur i solen og myste og knaste sølepytter istedet. Søstersen lovte å tenne lys for meg for de som liksom er mest mine og som resten av familien ikke pleier å gå til. Så tok hun seg av det også. Men hun hadde jo mørtna, det hadde jo ikke jeg.
Så så vi Kalle Anka. For det gjør man jo her og vi jobber jo stadig på med integreringen. Skjønt det der dopp i grytan kan de jaggu meg bare ha for meg. Æsj. Æsjes. Greit, jeg har ikke sett det i ferig versjon men i uferig versjon ser det ut som en slags aspik i kjøttdeigpakning. Og pinnekjøtt driver de ikke med men det var jo denne laksen jeg ikke har speket som var planen.
Mens vi lagde laks ringte pappa meg hvert femte minutt. Sånn på facebookskype som vi pleier å bruke. Greia er at vi tror det er noe galt med den for tiden, den oppfører seg rart og er ikke som vanlig. Det er vanskelig med teknikken. Og da blir pappa sånn at han må bare prøve om det funker NÅ DA. Og det gjør det ikke. For når jeg svarer skjer ingenting. Men kanskje senere? Som...NÅ?
Så jeg sprang mellom fennikelsalat og datamaskin og prøvde å svare og blei dritirritert. Så til slutt ringte jeg ham på fasttelefonen. Som han overrasket svarte på. Tror ikke den har ringt siden 1998.
IKKE RING! JEG SKJÆRER FENIKKEL!
Jeg innså senere at jeg kunne jo bare lukket facebook. Så slapp han fristelsen. Og jeg slapp å springe som en tulling og villmanstrykke på alle knappene med fenikkelfingre.
Men da fikk vi jo ønsket hverandre god jul. Og avtalt å ringe hverandre klokken seks. Nå som han hadde funnet det manuelle telefonapparatet og det igjen var mulig å oppnå kontakt over landegrensene, mener jeg.
Halv seks ringte han. For han var så spent på om jeg hadde åpnet gaven fra ham. Vanligvis er det jeg som ikke klarer å vente på at de andre skal åpne gavene fra meg, men i år hadde jeg faktisk helt uvitende fått viljen min igjennom og pappa og søstersen hadde åpnet gavene fra meg på lillejulaften.
Det har jeg jo prøvd å mase meg til hvert år men de har vært så standhaftige. Men i ÅR altså. Når jeg ikke var der! Litt usikker på hva de egentlig dreiv på med der. Men de gikk vi altså igjennom i gårkveld og alle var fornøyde med mine påfunn. Ahhh.
Men om jeg ikke skulle åpne den fra pappa snart?
Så ble vi enige om at han skulle ringe klokken seks. For vi var midt i multekremen.
Og jeg fikk et kidskinn! Og det har jeg faktisk ønsket meg, uten å si det til noen! For jeg synes de er så fine, men her er de så dyre. Så det har liksom ikke vært noe å ytre seg om. Men pappa såklart. Han har jo kontakter. Og litt flaks. Og synes også de er fine. Så det hadde han plutselig fått for seg at han skulle kjøpe og sende.
Jøsses.
Nå hører vi på julemusikk. Og ser på tv. Og venter på at resten av familien skal ringe. Eller på at vi skal ringe dem. Alt ettersom.
Jeg må huske å takke min søster for det foryngelsessettet til huden min jeg fikk i julegave. Hun mente vel at det er sånn man trenger når man plutselig er blitt for gammel til å komme hjem til jul.
Men god jul til alle dere der ute da!
Søstersen nærmer seg bare tredve så hun har tatt seg av det der i år. Og jeg har vært på Stokkeholmen.
Og egoistet meg.
Planen var å gå på den nærmeste kirkegården her, før middag, og sette ned noen lys for de som ligger på Sandnes og Kirkenes. Sånn at det blir litt som hjemme selv om jeg er her.
Men selv om jeg har forstått at det er sol her, selv midt på vinteren, hadde jeg likevel ikke forstått at dette også gjaldt kirkegården. Så da vi la ut på formiddagen, var det i skinnende sollys. Og da er det litt rart å tenne lys. Eller, mer teit enn rart. Så vi gikk en tur i solen og myste og knaste sølepytter istedet. Søstersen lovte å tenne lys for meg for de som liksom er mest mine og som resten av familien ikke pleier å gå til. Så tok hun seg av det også. Men hun hadde jo mørtna, det hadde jo ikke jeg.
Så så vi Kalle Anka. For det gjør man jo her og vi jobber jo stadig på med integreringen. Skjønt det der dopp i grytan kan de jaggu meg bare ha for meg. Æsj. Æsjes. Greit, jeg har ikke sett det i ferig versjon men i uferig versjon ser det ut som en slags aspik i kjøttdeigpakning. Og pinnekjøtt driver de ikke med men det var jo denne laksen jeg ikke har speket som var planen.
Mens vi lagde laks ringte pappa meg hvert femte minutt. Sånn på facebookskype som vi pleier å bruke. Greia er at vi tror det er noe galt med den for tiden, den oppfører seg rart og er ikke som vanlig. Det er vanskelig med teknikken. Og da blir pappa sånn at han må bare prøve om det funker NÅ DA. Og det gjør det ikke. For når jeg svarer skjer ingenting. Men kanskje senere? Som...NÅ?
Så jeg sprang mellom fennikelsalat og datamaskin og prøvde å svare og blei dritirritert. Så til slutt ringte jeg ham på fasttelefonen. Som han overrasket svarte på. Tror ikke den har ringt siden 1998.
IKKE RING! JEG SKJÆRER FENIKKEL!
Jeg innså senere at jeg kunne jo bare lukket facebook. Så slapp han fristelsen. Og jeg slapp å springe som en tulling og villmanstrykke på alle knappene med fenikkelfingre.
Men da fikk vi jo ønsket hverandre god jul. Og avtalt å ringe hverandre klokken seks. Nå som han hadde funnet det manuelle telefonapparatet og det igjen var mulig å oppnå kontakt over landegrensene, mener jeg.
Halv seks ringte han. For han var så spent på om jeg hadde åpnet gaven fra ham. Vanligvis er det jeg som ikke klarer å vente på at de andre skal åpne gavene fra meg, men i år hadde jeg faktisk helt uvitende fått viljen min igjennom og pappa og søstersen hadde åpnet gavene fra meg på lillejulaften.
Det har jeg jo prøvd å mase meg til hvert år men de har vært så standhaftige. Men i ÅR altså. Når jeg ikke var der! Litt usikker på hva de egentlig dreiv på med der. Men de gikk vi altså igjennom i gårkveld og alle var fornøyde med mine påfunn. Ahhh.
Men om jeg ikke skulle åpne den fra pappa snart?
Så ble vi enige om at han skulle ringe klokken seks. For vi var midt i multekremen.
Og jeg fikk et kidskinn! Og det har jeg faktisk ønsket meg, uten å si det til noen! For jeg synes de er så fine, men her er de så dyre. Så det har liksom ikke vært noe å ytre seg om. Men pappa såklart. Han har jo kontakter. Og litt flaks. Og synes også de er fine. Så det hadde han plutselig fått for seg at han skulle kjøpe og sende.
Jøsses.
Nå hører vi på julemusikk. Og ser på tv. Og venter på at resten av familien skal ringe. Eller på at vi skal ringe dem. Alt ettersom.
Jeg må huske å takke min søster for det foryngelsessettet til huden min jeg fikk i julegave. Hun mente vel at det er sånn man trenger når man plutselig er blitt for gammel til å komme hjem til jul.
Men god jul til alle dere der ute da!
Frk med kniv og villfarelser.
I dag skulle jeg speke en laks.
Det har jeg gjort åttogførti ganger før.
Og nå hadde jeg to lakser i fryseren, og en skal være julemiddag (og dét har jeg aldri opplevd før, for når man kommer fra en familie der opptil flere har laksefisket som næringsvei, er ikke laks akkurat festmat, iallefall ikke når man kommer så langt som til jul) og den andre tenkte jeg at jeg skulle speke (spekke, altså) så jeg har til julepålegg og slipper all denne oppdrettsfisken.
Det har blitt litt utsatt på grunn av logistikkmessige utfordringer på kjøkkenet, men nå altså.
Jeg satt i stua og datafiserte og tenkte, nei, jeg får vel gå på kjøkkenet og finne fram grovsaltet og skjære ut ryggbeinet fra buken da.
Og da jeg kom på kjøkkenet og sto der med laksen og kniven innså jeg at det aner jeg ikke hvordan man gjør.
Og denne innsikten kom som en total overraskelse på meg.
Vet jeg ikke hvordan man skjærer ut ryggbeinet fra buken? Hvordan skal jeg da få bretta ut laksen?
Men vet jeg ikke hvordan jeg får ut ryggbeinet fra en hel laks? Vet ikke JEG det?
Jeg har jo vært dratt med ut i Laksebukta siden jeg var null år. Men da var jeg jo på mange vis med på jobb. Og det er jo ingen som lar en femåring (som absolutt ikke viser tegn til å ønske å overta yrket) gå løs på Inntekten med en skarp kniv. Tenker jeg. Nå. Der jeg står med kniven og vifter litt usikkert med den over laksen. Og ser på ribbein og blodrand og to stk lakselus. Og forsøker å innse at jeg ikke aner hvordan jeg skal få dette til. Uansett hvor mye jeg vifter med kniven.
Alle andre lakser jeg har speket har noen andre åpenbart skjært klar til meg. Til slutt skar jeg laksen i to. Litt usikkert. Sto der med to fileter. Og innså at det ikke var plass i kjøleskapet til to kar med laks.
Så jeg la de to delene lagvis. Med salt over og under og imellom.
Sånn har jeg aldri speket laks før. Det blir litt spennende å se hva som kommer ut av dette.
Gravlaks, ifølge pappa.
Det har jeg gjort åttogførti ganger før.
Og nå hadde jeg to lakser i fryseren, og en skal være julemiddag (og dét har jeg aldri opplevd før, for når man kommer fra en familie der opptil flere har laksefisket som næringsvei, er ikke laks akkurat festmat, iallefall ikke når man kommer så langt som til jul) og den andre tenkte jeg at jeg skulle speke (spekke, altså) så jeg har til julepålegg og slipper all denne oppdrettsfisken.
Det har blitt litt utsatt på grunn av logistikkmessige utfordringer på kjøkkenet, men nå altså.
Jeg satt i stua og datafiserte og tenkte, nei, jeg får vel gå på kjøkkenet og finne fram grovsaltet og skjære ut ryggbeinet fra buken da.
Og da jeg kom på kjøkkenet og sto der med laksen og kniven innså jeg at det aner jeg ikke hvordan man gjør.
Og denne innsikten kom som en total overraskelse på meg.
Vet jeg ikke hvordan man skjærer ut ryggbeinet fra buken? Hvordan skal jeg da få bretta ut laksen?
Men vet jeg ikke hvordan jeg får ut ryggbeinet fra en hel laks? Vet ikke JEG det?
Jeg har jo vært dratt med ut i Laksebukta siden jeg var null år. Men da var jeg jo på mange vis med på jobb. Og det er jo ingen som lar en femåring (som absolutt ikke viser tegn til å ønske å overta yrket) gå løs på Inntekten med en skarp kniv. Tenker jeg. Nå. Der jeg står med kniven og vifter litt usikkert med den over laksen. Og ser på ribbein og blodrand og to stk lakselus. Og forsøker å innse at jeg ikke aner hvordan jeg skal få dette til. Uansett hvor mye jeg vifter med kniven.
Alle andre lakser jeg har speket har noen andre åpenbart skjært klar til meg. Til slutt skar jeg laksen i to. Litt usikkert. Sto der med to fileter. Og innså at det ikke var plass i kjøleskapet til to kar med laks.
Så jeg la de to delene lagvis. Med salt over og under og imellom.
Sånn har jeg aldri speket laks før. Det blir litt spennende å se hva som kommer ut av dette.
Gravlaks, ifølge pappa.
å søkes for leverans
Avogtil når man er i Sverige får man en lapp i postkassa der det står "vi har sökt dig för leverans". Og så var man liksom ikke der, og nå kan man hente pakken sin på postkontoret istedet.
Jeg skriver "liksom". For det kan godt være at man var der. Stort sett var man der. "Vi har sökt dig för leverans" betyr nemlig ikke at noen har banket på døra med en pakke i hånden. Det betyr heller ikke at noen har prøvd å ringe deg på det telefonnummeret du oppga da du gjorde bestillingen og betalte for hemleverans. Det betyr ikke engang at noen har stått utenfor porten, innsett at det ikke finnes ringeklokker nede på gateplan, og helt sånn midlertidig glemt at de kommer seg jo inn i bygget for posten leveres jo i et sånn lite hull i ytterdøra eller postkasse og DA er det ikke noe problem å komme seg inn, og gått igjen (men på mystisk vis klart å legge igjen en lapp i postkassen som de jo har kommet seg inn til, der det står at de har vært der og klokkeslett på det og signaturen til den som sökte).
Nei, det betyr at de har vært ute og kjørt posten i bilen sin, et eller annet sted i nærheten av Stockholm, og da de gjorde det, kom du ikke løpende og kastet deg ut foran bilen og ropte DET ER JEG SOM ER FRK. FIGENSCHOU! sånn at de kunne fått levert deg den der pakken.
Det må det jo bety.
Jeg skriver "liksom". For det kan godt være at man var der. Stort sett var man der. "Vi har sökt dig för leverans" betyr nemlig ikke at noen har banket på døra med en pakke i hånden. Det betyr heller ikke at noen har prøvd å ringe deg på det telefonnummeret du oppga da du gjorde bestillingen og betalte for hemleverans. Det betyr ikke engang at noen har stått utenfor porten, innsett at det ikke finnes ringeklokker nede på gateplan, og helt sånn midlertidig glemt at de kommer seg jo inn i bygget for posten leveres jo i et sånn lite hull i ytterdøra eller postkasse og DA er det ikke noe problem å komme seg inn, og gått igjen (men på mystisk vis klart å legge igjen en lapp i postkassen som de jo har kommet seg inn til, der det står at de har vært der og klokkeslett på det og signaturen til den som sökte).
Nei, det betyr at de har vært ute og kjørt posten i bilen sin, et eller annet sted i nærheten av Stockholm, og da de gjorde det, kom du ikke løpende og kastet deg ut foran bilen og ropte DET ER JEG SOM ER FRK. FIGENSCHOU! sånn at de kunne fått levert deg den der pakken.
Det må det jo bety.
sosepost
Jeg har Mari på besøk.
Hun er en av de få som ikke har kodenavn, det er vel fordi jeg har kjent henne så lenge, siden før blogginga og i bloggingens spede barndom så vi ikke noe behov for å kode folk. Folk var folk.
Vi har julegaveinnkjøp på fokuslisten. Jeg var iogforseg ferdig i november. Men noe er det alltid.
Og en bra anledning til å sose i byen.
Mari er best på å kjøpe ting, jeg er best på sosingen. Nå er hun best på å se på handball, jeg er fortsatt best på sosingen.
Hun er en av de få som ikke har kodenavn, det er vel fordi jeg har kjent henne så lenge, siden før blogginga og i bloggingens spede barndom så vi ikke noe behov for å kode folk. Folk var folk.
Vi har julegaveinnkjøp på fokuslisten. Jeg var iogforseg ferdig i november. Men noe er det alltid.
Og en bra anledning til å sose i byen.
Mari er best på å kjøpe ting, jeg er best på sosingen. Nå er hun best på å se på handball, jeg er fortsatt best på sosingen.
og så: Björn Söder
Jeg føler meg vel programforpliktet til å si noe om Björn Söder og det han har å si.
Det er bare det at jeg synes jeg har sagt det så mange ganger før:
det er språket som er luringen her.
Björn Söder sier at samer ikke er svensker. Og det har han jo helt rett i. Også når vi ser bort fra at for eksempel jeg er norsk. Det er liksom litt det som er greia med sameting, morsmålopplæring i skolen, vern av reindrift og så videre: vi er ikke svensker. Vi er samer.
Derimot er vi jo ofte svenske. (IKKE JEG!)
Det litt artige med Söders uttalelse er jo at han, ved å si at samer ikke er svensker, med dette innrømmer at land en gang ble annektert og at Sverige ligger på terriotoriet til to folk. For vi kom jo liksom ikke utenifra. Og vi er jo ikke svenske. Men vi bor jo her. Med vår lille nasjon.
Det skumle er at Söder sier "og det accepterar vi". Det er skummelt fordi det er plutselig er opp til svenskene å akseptere hvem som bor i Sverige, når Sverige også er landet til samene.
Her skal varselklokkene begynne å ule. Men ikke ved uttalelsen "samer er ikke svensker."
Så har han jo ett og annet å si om jøder og kurdere også og der bør varselklokkene gå av med en eneste gang.
En rekke samer har på diverse forum uttalt seg med indignasjon og forutretther mot Söder. Og med rette. Bortsett når de begynner på visa "hvem skal da utstede mitt pass om jeg ikke er svensk!"
For det har ikke så mye med saken å gjøre. En nasjon har ikke nødvendigvis sitt eget pass. Det har derimot en stat. Og samer og svenskelisvensker er likeverdige borgere av den svenske stat. Som utsteder svenske pass.
Jeg har altså skrevet mer utførlig om det der med folk og folk og nasjon og stat her:
http://frkfigenschou.blogspot.se/2013/11/er-du-same-eller-svensk-er-du-same.html
Men så er det jo også klart at unge hr Söder ikke kommer med den type uttalelse for å klargjøre bruken av begrepet "nasjon" i et akademisk perspektiv. Han anser seg ha rett å mene noe om hvem som får og hvem som ikke får. Hvem det er som gir og hvem det er som tar imot sine rettigheter, tusen takk allernådigst for at jeg får snakke samisk. Men det er det man må ta ham for. Ikke fordi han innrømmer at samer ikke er svensker.
Det er bare det at jeg synes jeg har sagt det så mange ganger før:
det er språket som er luringen her.
Björn Söder sier at samer ikke er svensker. Og det har han jo helt rett i. Også når vi ser bort fra at for eksempel jeg er norsk. Det er liksom litt det som er greia med sameting, morsmålopplæring i skolen, vern av reindrift og så videre: vi er ikke svensker. Vi er samer.
Derimot er vi jo ofte svenske. (IKKE JEG!)
Det litt artige med Söders uttalelse er jo at han, ved å si at samer ikke er svensker, med dette innrømmer at land en gang ble annektert og at Sverige ligger på terriotoriet til to folk. For vi kom jo liksom ikke utenifra. Og vi er jo ikke svenske. Men vi bor jo her. Med vår lille nasjon.
Det skumle er at Söder sier "og det accepterar vi". Det er skummelt fordi det er plutselig er opp til svenskene å akseptere hvem som bor i Sverige, når Sverige også er landet til samene.
Her skal varselklokkene begynne å ule. Men ikke ved uttalelsen "samer er ikke svensker."
Så har han jo ett og annet å si om jøder og kurdere også og der bør varselklokkene gå av med en eneste gang.
En rekke samer har på diverse forum uttalt seg med indignasjon og forutretther mot Söder. Og med rette. Bortsett når de begynner på visa "hvem skal da utstede mitt pass om jeg ikke er svensk!"
For det har ikke så mye med saken å gjøre. En nasjon har ikke nødvendigvis sitt eget pass. Det har derimot en stat. Og samer og svenskelisvensker er likeverdige borgere av den svenske stat. Som utsteder svenske pass.
Jeg har altså skrevet mer utførlig om det der med folk og folk og nasjon og stat her:
http://frkfigenschou.blogspot.se/2013/11/er-du-same-eller-svensk-er-du-same.html
Men så er det jo også klart at unge hr Söder ikke kommer med den type uttalelse for å klargjøre bruken av begrepet "nasjon" i et akademisk perspektiv. Han anser seg ha rett å mene noe om hvem som får og hvem som ikke får. Hvem det er som gir og hvem det er som tar imot sine rettigheter, tusen takk allernådigst for at jeg får snakke samisk. Men det er det man må ta ham for. Ikke fordi han innrømmer at samer ikke er svensker.
Litt mer om telefonkø. Jeg savner sentralborddamen.
Jeg har køet litt hit og dit i det siste.
Hver gang man skal ringe noen der mer en to personer er ansatt, kommer man først til en maskin som ber deg taste telefonnumre og valg og personnummer og firkanter og gjennomsnittshøyden i familien og tjo og hei. Smarttelefoner er fantastiske, men det er ikke så lett å få fram tastaturet i en fei når man sitter i telefonen- og det forsvinner etter et halvt sekund. Lenge før man har kommet kvartveis i personnummeret. Løsningen er å bruke høytalerfunksjonen og det funker jo bra nok, man må bare passe på at man ikke er et sted der man forstyrrer andre, som åpent kontorlandskap for eksempel, men uansett, man blir så lei av den der trykkingen. Hver gang man skal ha tak i noen skal man gjennom en lang meny med valg som liksom ikke helt passer. "Vil du snakke med noen om småmøbler? Trykk to." Nei, jeg vil snakke med noen om at kortet ikke kommer igjennom. "Vil du booka tid?" Nei, jeg vil vite åpningstider. Tilslutt har man meandret seg igjennom åttogførti valg og får snakke med et menneske som sier du har kommet feil.
Nå skulle jeg ringe og høre om en vaksine og tilslutt la jeg bare på. Da hadde jeg både klart å villmannstrykke fram tastaturet på rett plass, lurt meg forbi engelskvalget, trykket både valg og firkant, hoppet over personnummer- men så skulle man taste inn telefonnummer for å få snakke med et menneske og da tenkte jeg bare- drit i det. Bare drit i det. Jeg holder meg bare hjemme og frisk.
Hver gang man skal ringe noen der mer en to personer er ansatt, kommer man først til en maskin som ber deg taste telefonnumre og valg og personnummer og firkanter og gjennomsnittshøyden i familien og tjo og hei. Smarttelefoner er fantastiske, men det er ikke så lett å få fram tastaturet i en fei når man sitter i telefonen- og det forsvinner etter et halvt sekund. Lenge før man har kommet kvartveis i personnummeret. Løsningen er å bruke høytalerfunksjonen og det funker jo bra nok, man må bare passe på at man ikke er et sted der man forstyrrer andre, som åpent kontorlandskap for eksempel, men uansett, man blir så lei av den der trykkingen. Hver gang man skal ha tak i noen skal man gjennom en lang meny med valg som liksom ikke helt passer. "Vil du snakke med noen om småmøbler? Trykk to." Nei, jeg vil snakke med noen om at kortet ikke kommer igjennom. "Vil du booka tid?" Nei, jeg vil vite åpningstider. Tilslutt har man meandret seg igjennom åttogførti valg og får snakke med et menneske som sier du har kommet feil.
Nå skulle jeg ringe og høre om en vaksine og tilslutt la jeg bare på. Da hadde jeg både klart å villmannstrykke fram tastaturet på rett plass, lurt meg forbi engelskvalget, trykket både valg og firkant, hoppet over personnummer- men så skulle man taste inn telefonnummer for å få snakke med et menneske og da tenkte jeg bare- drit i det. Bare drit i det. Jeg holder meg bare hjemme og frisk.
vennligst vent
Iiiiiingenting er så kjedelig som internett når man sitter i telefonkø til Ikea fordi alle kort man har vært i stand til å oppdrive i den umiddelbare omkrets blir avvist og vennligst kontakt banken.
Banken er storfornøyd med både kort og saldo (saldi?) men Ikea sier nei. Nå må jeg snakke med et levende menneske om det. Verste jeg vet.
Jeg mistenker at problemet er at navnet på kortet og navnet i bestillingsskjemaet på ikea ikke er på en prikk identiske. Men DET ER IKKE PLASS til hele navnet mitt i bestillingsskjemaet.
Det hadde kanskje gått fortere å spikke hyllene selv. Jeg er jo tross alt møbeldesigner under alt kunstfjaset.
Em møbeldesigner som kjeder seg på internett i telfonkø.
Køøøøøøø.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Kjære facebook, du som er så interessant når jeg har en tidsfrist jeg må rekke, hva har hendt med deg?
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Banken er storfornøyd med både kort og saldo (saldi?) men Ikea sier nei. Nå må jeg snakke med et levende menneske om det. Verste jeg vet.
Jeg mistenker at problemet er at navnet på kortet og navnet i bestillingsskjemaet på ikea ikke er på en prikk identiske. Men DET ER IKKE PLASS til hele navnet mitt i bestillingsskjemaet.
Det hadde kanskje gått fortere å spikke hyllene selv. Jeg er jo tross alt møbeldesigner under alt kunstfjaset.
Em møbeldesigner som kjeder seg på internett i telfonkø.
Køøøøøøø.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Kjære facebook, du som er så interessant når jeg har en tidsfrist jeg må rekke, hva har hendt med deg?
Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.
Jul. Og det.
Jeg skal ikke reise hjem og feire jul i år, jeg skal feire jul hjemme. Hos meg selv. Det gleder jeg meg enormt til. I år fant jeg rett og slett ut at skilsmissebarnsjul ble for slitsomt.
Jeg kommer såklart til å savne både den ene og den andre, men ikke den dårlige samvttigheten. Jeg kommer til å savne det at vi drar til kirkegårdene og lysene der mest tror jeg. Det finnes jo kirkegårder her og men det blir kanskje ikke det samme. Iallefall ikke når ingen andre har for vane å tenne lys. En kompis av meg sa at mora hans hadde sagt at da hun var liten pleide de å tenne lys på julaften og ikke på alloholgerne som de gjør nå. Og mamma sa faktisk at da hun var liten pleide man ikke tenne lys på kirkegården. Så her har noen åpenbart vært og byttet.
Nå juleforbereder jeg.
Jeg kommer ikke til å bake delfiakake.
Men jeg har kjøpt svibel! Som jeg husker som en plante som det var enormt mye styr med og som absolutt måtte være i hus og blomstre i julen, altså sånn ca til lillejulaften. Mye stå litt kaldt og litt varmt og ikke vanne og vanne nå og jeg trodde av den grunn av det var en sinnsylt dyr plante som kostet minst en tusenlapp.
Og så koster de 15 kroner på ICA. (dette står forøvrig i motsatt motsetningsforhold til fenalåret som jeg trodde kosta en 50-60 kroner for det er jo knappest kjøtt på det men se DET, det koster en milliard.)
Så hvorfor ikke bare slenge femten kroner på bordet og kjøpe en ny svibel om det går gaiken med blomstringsprosessplanene til den forrige og den springer ut for tidlig? Tenkte jeg. Og så tenkte jeg: njaaa Kirkenes.
Når sviblene kommer i butikken så kjøper man dem. For om man ikke gjør det så er de fri for svibler når man vil ha. Så står man der likevel uten svibel på julaften. Eller juletre. Eller juleblader. Det er en liten by og det blir fritt om man ikke kaster seg over parten sin om man nå er klar eller ikke. (Det er litt som å dele en pose potetgull med en viss person jeg kjenner. )
Men nå har altså svibelen min, som jeg såklart kjøpte altfor tidlig fordi de jo var kommet i butikkene, sprunget ut. Allerede. Mamma ble helt forskrekket og sa Men den må jo stå kaldt!
Men! JEG HAR TENKT Å KJØPE EN NY!
Med bare bittelitt dårlig samvittighet, for helt rett kan det jo ikke være.
Jeg kommer såklart til å savne både den ene og den andre, men ikke den dårlige samvttigheten. Jeg kommer til å savne det at vi drar til kirkegårdene og lysene der mest tror jeg. Det finnes jo kirkegårder her og men det blir kanskje ikke det samme. Iallefall ikke når ingen andre har for vane å tenne lys. En kompis av meg sa at mora hans hadde sagt at da hun var liten pleide de å tenne lys på julaften og ikke på alloholgerne som de gjør nå. Og mamma sa faktisk at da hun var liten pleide man ikke tenne lys på kirkegården. Så her har noen åpenbart vært og byttet.
Nå juleforbereder jeg.
Jeg kommer ikke til å bake delfiakake.
Men jeg har kjøpt svibel! Som jeg husker som en plante som det var enormt mye styr med og som absolutt måtte være i hus og blomstre i julen, altså sånn ca til lillejulaften. Mye stå litt kaldt og litt varmt og ikke vanne og vanne nå og jeg trodde av den grunn av det var en sinnsylt dyr plante som kostet minst en tusenlapp.
Og så koster de 15 kroner på ICA. (dette står forøvrig i motsatt motsetningsforhold til fenalåret som jeg trodde kosta en 50-60 kroner for det er jo knappest kjøtt på det men se DET, det koster en milliard.)
Så hvorfor ikke bare slenge femten kroner på bordet og kjøpe en ny svibel om det går gaiken med blomstringsprosessplanene til den forrige og den springer ut for tidlig? Tenkte jeg. Og så tenkte jeg: njaaa Kirkenes.
Når sviblene kommer i butikken så kjøper man dem. For om man ikke gjør det så er de fri for svibler når man vil ha. Så står man der likevel uten svibel på julaften. Eller juletre. Eller juleblader. Det er en liten by og det blir fritt om man ikke kaster seg over parten sin om man nå er klar eller ikke. (Det er litt som å dele en pose potetgull med en viss person jeg kjenner. )
Men nå har altså svibelen min, som jeg såklart kjøpte altfor tidlig fordi de jo var kommet i butikkene, sprunget ut. Allerede. Mamma ble helt forskrekket og sa Men den må jo stå kaldt!
Men! JEG HAR TENKT Å KJØPE EN NY!
Med bare bittelitt dårlig samvittighet, for helt rett kan det jo ikke være.
Men i dag: Prusetose!
For ganske lenge siden la Elisabeth ut en steg-for-steg-forklaring på hvordan man syr sine egne truseposer. Og jeg bare: HÆ? Steg-for-steg? Skuffaaaa! Giveaway!
Og så, grusomt lenge etterpå, kom det faktisk en giwway. Og da tenkte jeg at den var jo som skapt for meg og den måtte jeg jo bare vinne. Og så glemte jeg å mlede meg på. Trodde jeg. Og SÅ viste det seg at jeg hadde tatt feil av datoene og at den fortsatt var åpen, og jeg slengte inn en kommentar, og skulle du SETT på maken- jeg vant!
Denne!:
Ballongtrusepose foran Sverige
Trusepose foran plante og bilde av meg og Šanett
Trusepose foran gjedde
Og i anledning tiden: trusepose foran julepynt.
På en måte minner dette meg litt om da man var liten og mistenkte at man kanskje hadde downs eller et annet syndrom, og man var den eneste som ikke visste det og alle rundt deg var ansatt for å ta vare på deg og sørge for at du ikke fant ut av det der med syndromet. Jeg mener, det var jo jeg som etterlyste gwawayen og så vant jeg?!? Hva er oddsen liksom?
Men jeg har jo sannsynligvis ikke noe syndrom. Og Elisabeth jukser nok ikke.
Og så, grusomt lenge etterpå, kom det faktisk en giwway. Og da tenkte jeg at den var jo som skapt for meg og den måtte jeg jo bare vinne. Og så glemte jeg å mlede meg på. Trodde jeg. Og SÅ viste det seg at jeg hadde tatt feil av datoene og at den fortsatt var åpen, og jeg slengte inn en kommentar, og skulle du SETT på maken- jeg vant!
Denne!:
Og i anledning tiden: trusepose foran julepynt.
På en måte minner dette meg litt om da man var liten og mistenkte at man kanskje hadde downs eller et annet syndrom, og man var den eneste som ikke visste det og alle rundt deg var ansatt for å ta vare på deg og sørge for at du ikke fant ut av det der med syndromet. Jeg mener, det var jo jeg som etterlyste gwawayen og så vant jeg?!? Hva er oddsen liksom?
Men jeg har jo sannsynligvis ikke noe syndrom. Og Elisabeth jukser nok ikke.
stadens barn
Al
al står det. Jeg har altså begynt å blogge litt tidligere i dag og al var den naturlige starten.
Slutten har unnsluppet meg.
Egentlig skal jeg blogge om en trusepose jeg har fått til foræring, men da må jeg ha et bilde og det har vært så mørkt og trist overalt. Så den blir utsatt og utsatt og noe annet synes jeg liksom ikke jeg kan blogge om.
Bortsett fra dette Al da.
Og dette:
Når man ikke er så godt integrert er det ikke alltid man vet hvordan man skal bry seg. AT går bra, HVORDAN er verre. Der som vi bor, er det en sånn litt røff ungdomsgjeng. Og ungdom som i barn egentlig. Tolvåringer som røyker og litt eldre ungdom som tøffer seg og som politiet avogtil kommer og prater med. De oppholder seg mye på t-banestasjonen. Som jo er en innendørs hall.
I går når jeg kom av t-banen sprang de rundt og sniffa. Hver sin pose med en spraydeodorant i. Jeg holdt på å gå i bakken av lukta. Nå er den rett nok en ganske stor underjordisk hall, denne t-banestasjonen, men fy faen som det stinka spraydeodorant. Og jeg er jo sart som en svibel så jeg holdt på å brekke meg og da jeg kom hjem måtte jeg sitte utenfor døra lenge og ikke være svimmel.
Og så blir man jo såklart bekymret. For ungdommen. Som ikke akkurat springer rundt i skogen med ski på bena og roser i kinn. (Når man bare kan se klart igjen, nestenbokstavelig talt.) Jeg tror vel ikke akkurat på å gå bort og prate med dem. Ikke skjønner noen hva jeg sier og ikke tror jeg de er så mottagelige for råd de ikke har bedt om. De er litt sånn tøffe i trynet og kanskje ikke interessert i å diskutere rusproblematikk med en fremmed nordmann som holder på å spy og "vet om en som engang døde av det der". Jeg har mailet stadsdelsforvaltningen og det føles vel kanskje ikke akkurat som det mest effektive, men det var det eneste jeg kunne komme på.
Sukk. Ungdommen. De er til bekyyyymring. For fattig og for rik.
al står det. Jeg har altså begynt å blogge litt tidligere i dag og al var den naturlige starten.
Slutten har unnsluppet meg.
Egentlig skal jeg blogge om en trusepose jeg har fått til foræring, men da må jeg ha et bilde og det har vært så mørkt og trist overalt. Så den blir utsatt og utsatt og noe annet synes jeg liksom ikke jeg kan blogge om.
Bortsett fra dette Al da.
Og dette:
Når man ikke er så godt integrert er det ikke alltid man vet hvordan man skal bry seg. AT går bra, HVORDAN er verre. Der som vi bor, er det en sånn litt røff ungdomsgjeng. Og ungdom som i barn egentlig. Tolvåringer som røyker og litt eldre ungdom som tøffer seg og som politiet avogtil kommer og prater med. De oppholder seg mye på t-banestasjonen. Som jo er en innendørs hall.
I går når jeg kom av t-banen sprang de rundt og sniffa. Hver sin pose med en spraydeodorant i. Jeg holdt på å gå i bakken av lukta. Nå er den rett nok en ganske stor underjordisk hall, denne t-banestasjonen, men fy faen som det stinka spraydeodorant. Og jeg er jo sart som en svibel så jeg holdt på å brekke meg og da jeg kom hjem måtte jeg sitte utenfor døra lenge og ikke være svimmel.
Og så blir man jo såklart bekymret. For ungdommen. Som ikke akkurat springer rundt i skogen med ski på bena og roser i kinn. (Når man bare kan se klart igjen, nestenbokstavelig talt.) Jeg tror vel ikke akkurat på å gå bort og prate med dem. Ikke skjønner noen hva jeg sier og ikke tror jeg de er så mottagelige for råd de ikke har bedt om. De er litt sånn tøffe i trynet og kanskje ikke interessert i å diskutere rusproblematikk med en fremmed nordmann som holder på å spy og "vet om en som engang døde av det der". Jeg har mailet stadsdelsforvaltningen og det føles vel kanskje ikke akkurat som det mest effektive, men det var det eneste jeg kunne komme på.
Sukk. Ungdommen. De er til bekyyyymring. For fattig og for rik.
Dagens post, ikke denne, men den andre
For den som lurer på hvordan det egentlig gikk med dagens post, eh, ikke denne posten altså, men den dagen posten ble borte, posten den dagen, så er det vanskelig å vite, men det virker som om den har dukket opp. Usikkerhetsmomentet er jo det at man aldri helt kan vite at alt har dukket opp all den tid man ikke vet hva som var i posten, bortsett fra at det var: a)noe lite b) et slags blad eller noe og c)noe svart. Det kan godt være det var en d) og for alt jeg vat kanskje også en e), men iallefall a og b og c. A og b dukket opp sånn ca på kjøkkenbordet eller under det kanskje litt senere samme dag, og c dukket opp i postkassa dagen etterpå. C var altså )noe svart. Innsiden av postkassen er også svart.
C hadde klint seg opp langs den ene kortveggen. Noe som får enkelte av mine samboere til å påstå at jeg burde sett den da jeg var og lette i postkassa, men vi skal ikke bortse fra at noen kan ha funnet den og putta den oppi postkassa igjen, hvilket betyr at den ikke var der da jeg gikk for å se.
Vi legger den død, tenker jeg.
Nå blir det ett spenningsmoment mindre under julevasken. Og det er jo litt synd. For da står vi tilbake med null.
C hadde klint seg opp langs den ene kortveggen. Noe som får enkelte av mine samboere til å påstå at jeg burde sett den da jeg var og lette i postkassa, men vi skal ikke bortse fra at noen kan ha funnet den og putta den oppi postkassa igjen, hvilket betyr at den ikke var der da jeg gikk for å se.
Vi legger den død, tenker jeg.
Nå blir det ett spenningsmoment mindre under julevasken. Og det er jo litt synd. For da står vi tilbake med null.
Kanskje ikke Murphys lov, men iallefall noen i den slekta
Det er når du sitter og fantaserer om alle de tingene du skal kjøpe deg for alle de artige julegavepengene du har fått, at du reiser deg og snubler i ledningen til telefonen som ligger der og lader så telefonen skvetter veggimellom med alle sine enkelte faktorer.
Så slipper man å fundere noe mer på det.
Så slipper man å fundere noe mer på det.
borte BØ
Det hender såklart at ting blir borte. Eller dukker opp. Noen ganger når reptilhjernen har overtatt etter en litt for lang dag på jobb dukker kanskje pengboka opp i kjøleskapet før man engang visste at den var blitt forlagt der. Og det er jo bra for der ville man kanskje ikke lett. (Bortsett fra at nå gjør jeg det, da.)
Men stort sett er det jo ting man har leita etter som dukker opp, og stort sett er det som stort sett dukker opp ting som har blitt lagt på en plass som var kjempelogisk den gang man var midt i flyttinga, men som ikke ligger like logisk til når man leiter med en fastboendes hjerne. Som perleplatene som lå i kakeboksen og dukka opp forrige jul eller ostehøvelen som etter halvannet års frustrert leiting dukket opp i sidelomma på langtursekken.
I dag forsvant posten. Vi har leita over ALT. Også i postkassa. Vi har tilogmed pakket opp igjen en pakke som ble pakket igjen tidligere. Ingenting er så borte som posten. Søkke kav borte vekk. Og ikke bor vi i et trettitoroms palass heller, som det kanskje kan høres ut som her. Men borte har den klart å bli.
Mer mystisk er det jo når ting som ikke har blitt borte dukker opp.
For eksempel en skitten, hvit-og-oransjstripete håndduk innerst i hånddukskuffen. Som ingen av oss hadde sett før. Og iallefall ikke kunne forklare hvordan var havnet der. Og ikke strør vi om oss med gjester som går amok i handduksskuffene våre heller, tror vi.
Den er nå iallefall vasket, uten å ha blitt særlig renere og henger nå i rengjøringsskapet, i tilfelle vi trenger å vaske noe som er skikkelig skittent som vi ikke tror kommer til å bli rent uansett.
Den er oss et mysterium.
Men det med dagens post er altså også et mysterium. Det er iåforsæj en julevask nært forestående men vi har lett så grundig at jeg ikke helt ser for meg at en rundvask kan avdekke noe særlig.
Grusomt irriterende.
Menneh åeh, altså.
Men stort sett er det jo ting man har leita etter som dukker opp, og stort sett er det som stort sett dukker opp ting som har blitt lagt på en plass som var kjempelogisk den gang man var midt i flyttinga, men som ikke ligger like logisk til når man leiter med en fastboendes hjerne. Som perleplatene som lå i kakeboksen og dukka opp forrige jul eller ostehøvelen som etter halvannet års frustrert leiting dukket opp i sidelomma på langtursekken.
I dag forsvant posten. Vi har leita over ALT. Også i postkassa. Vi har tilogmed pakket opp igjen en pakke som ble pakket igjen tidligere. Ingenting er så borte som posten. Søkke kav borte vekk. Og ikke bor vi i et trettitoroms palass heller, som det kanskje kan høres ut som her. Men borte har den klart å bli.
Mer mystisk er det jo når ting som ikke har blitt borte dukker opp.
For eksempel en skitten, hvit-og-oransjstripete håndduk innerst i hånddukskuffen. Som ingen av oss hadde sett før. Og iallefall ikke kunne forklare hvordan var havnet der. Og ikke strør vi om oss med gjester som går amok i handduksskuffene våre heller, tror vi.
Den er nå iallefall vasket, uten å ha blitt særlig renere og henger nå i rengjøringsskapet, i tilfelle vi trenger å vaske noe som er skikkelig skittent som vi ikke tror kommer til å bli rent uansett.
Den er oss et mysterium.
Men det med dagens post er altså også et mysterium. Det er iåforsæj en julevask nært forestående men vi har lett så grundig at jeg ikke helt ser for meg at en rundvask kan avdekke noe særlig.
Grusomt irriterende.
Menneh åeh, altså.
Skatteetaten, lånekassen og organisasjonsfrihet.
Nå har dere vel fryktelig lyst på litt snasen info om min privatøkonomi?
Nei, men altså, jeg søkte Lånekassen om rentefritak. For i fjor. Det kan man få om man har jobbet fulltid og likevel tjent lite penger. Typisk kunstnersituasjon.
Og så fikk jeg ikke rentefritak. For jeg hadde ikke vært medlem av en kunstnerorganisasjon gjennom hele året, det vil si, hele den perioden jeg hadde søkt for. Resten av perioden, min uorganiserte periode, må jeg vise til innleverte timelister o.l. Og sånt driver jeg jo ikke med.
Det jeg ikke synes stemmer her er: Lånekassen henter sine tall fra Skatteetaten, de gjør liksom ingen egne bedømninger på hva du har tjent, det Skatteetaten sier er sant, er sant. Og det er bra. Skatteetaten må jo ha siste ordet. Men Skatteetaten godkjenner at jeg er billedkunstner. Jeg leverer "næringsoppgave for billedkunstnere". På skatteetatens befaling.
Men HER opererer Lånekassen med egne regler. Og forlanger medlemskap i organisasjon. Til tross for at vi har organisasjonfrihet nedfelt i grunnloven.
Skulle ønske jeg kjente en....en advokat eller noe.
Men jeg kjenner jo bare bohemer og snekkere.
Nei, men altså, jeg søkte Lånekassen om rentefritak. For i fjor. Det kan man få om man har jobbet fulltid og likevel tjent lite penger. Typisk kunstnersituasjon.
Og så fikk jeg ikke rentefritak. For jeg hadde ikke vært medlem av en kunstnerorganisasjon gjennom hele året, det vil si, hele den perioden jeg hadde søkt for. Resten av perioden, min uorganiserte periode, må jeg vise til innleverte timelister o.l. Og sånt driver jeg jo ikke med.
Det jeg ikke synes stemmer her er: Lånekassen henter sine tall fra Skatteetaten, de gjør liksom ingen egne bedømninger på hva du har tjent, det Skatteetaten sier er sant, er sant. Og det er bra. Skatteetaten må jo ha siste ordet. Men Skatteetaten godkjenner at jeg er billedkunstner. Jeg leverer "næringsoppgave for billedkunstnere". På skatteetatens befaling.
Men HER opererer Lånekassen med egne regler. Og forlanger medlemskap i organisasjon. Til tross for at vi har organisasjonfrihet nedfelt i grunnloven.
Skulle ønske jeg kjente en....en advokat eller noe.
Men jeg kjenner jo bare bohemer og snekkere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)