Appapapapp

Når man, som jeg, har en tendens til å være litt grinete på samfunnet rundt, ( i morrest tok jeg meg i å sitte å rope til siste nr av Studvest, en eller annen idiot hadde skrevet lokasjon -lokasjon!- der det mest naturlige vel ville vært beliggenhet)
så må man passe seg for hvilken type grinebiter man er, eller i det minste, hvilken type grinebiter man kommer til å bli.
Jeg kan til nød bli en åtti år gammel kvinne som sitter med et glass portvin og leser dagens aviser mens hun roper lokasjon?!?! LOKASJON!?!?!?! mutters alene, men jeg vil ikke bli den type grinebiter som jeg gikk forbi i går, som hadde tatt oppstilling med
rullatoren ved siden av skolen og passet på at alle ungene gikk langs etter gaten og ikke tok snarveien under ei busk og rundt et hjørne.

tennis da og nå

Wii'en har blitt en stor sleger i hjemmet. Særlig tennis.
(for di som ikke vet hva en wii er (heia pappa, den hær e til dæ) så er det altså et tv-spill der du istedet for en kontoll der du trykker på knapper og får figuren på skjermen til å bevege seg etter det, har en pinne som du veiver med. Denne pinnen kan være en tennisrekkert når du spiller tennis freksempel. En sensor oppå tv'en måler hvorhen i rommet du veiver og når du dæljer til ballen)
Men jeg må si, tennis da man var lien og på wii er helt to forskjellige saker. For det første -for det første har jeg vel aldri spilt tennis som barn, bortsett fra med strikk og klump, den gangen jeg brukte feriepengene jeg hadde fått av onkel Kjell på en blå tennisrekkert i Sverige, men det jeg skal si gjelder like mye badmington, så alt jeg sier om tennis før er egentlig badmington men er gyldig likevel for det jeg skal si er
at
når man var liten var det om å gjøre å klare å slå så mange sammenhengende slag sammens som mulig. Om jeg og Hanne spilte badmington i hagen, eller til nød, jeg og Solemia spilte bæmming, telte vi antal sammenhengende slag
SYV! ÅTTE NIII! NEI!!!
og det var om å gjøre å slå mange mange ganger og ta nye rekorder uten at flua fløy helt ute av kurs.
NÅ, på wii, er det om å gjøre at den du spiller mot ikke klarer å slå tilbake. I min barndom var dette min minste kunst. Det var alles minste kunst.
Jeg husker jeg spilte mot pappa en gang og han nekta å spille med meg om jeg ikke slo flua til akkurat der han sto sånn at han slapp å løpe rundt på plenen. Eller ta et skritt til siden og strekke ut armen for den saks skyld.


Men i sommer tror jeg skal høre med Solveig om vi ikke skal spille litt bæmming, det kan bli interessant.

Ja var ikke det typisk da

Den dagen jeg litt beskjemmet legger ut bilder av fugler i parken, riktignok med god grunn, har jeg åttogseksti tilfeldige treff.

Sukk.

Men nå må selv Niilas Gjørmefot være overbevist så nå blir det vitterligen ikke fler turer med kamera i parken.

men NÅ da!

Nå har jeg vært i parken igjen. Med brødskive til og med. Jeg må bare si at jeg følte meg bra teit.Ikke fordi jeg prata med fuglene i parken mens jeg kikket meg over skuldra for å forsikre meg om at ingen så det, men fordi jeg lå på kne som en annen turist/middelaldrende kvinne og tok bilder av ENDER for å vise til vennene mine.
Og de jævla stokkgjessene da, først var det umulig å finne dem, de var ikke på noen av de stedene de pleier å være, og da jeg fant dem, var de nede ivannet og plasket og ville ikke komme opp for fotografering.
Her kom jo brødskiva inn, men det gjorde også niogtyve duer som jeg prøvde å sparke bort fra maten, men da turte ikke stokkgjessene heller komme opp.
Jeg prøvde å ta noen bilde av dem ute i vannet for da ser man jo at de er mye større enn vanlige ender, men nettopp fordi de er mye større enn vanlige ender jaga de vekk de andre hele tiden.
Sukk. Så jeg knipsa i vei i full fart, halvt skjult bak en busk så ingen kjente skulle se meg, og dette er dagens blikkskudd:



veldig skummel. veldig skummel gåsand. men jeg er modig

altså, her kan man jo se at anden i bakgrunnen er mye mindre enn gåsanda
Stor gås, liten and, kommijenn!

Gnrgh.

Nå skal jeg gå i parken og plage ender.
Sånn at det ikke er noe tvil om at det er diagonalgjess og ikke horisontalender.

andegass

Det viser seg at det ikke er så mange ornitologer som leser bloggen min. (Nå syntes jeg plutselig det skulle hett orientolog, det vil jeg være, orientolog.)
Men jeg fant ut at det finnes faktisk en side som heter "spør en ornitolog"!
Ha! Tenk at det finnes! Så jeg fylte ut skjemaet og spurte om det fantes stokkgjess, jeg hoppa over det feltet der man skulle fylle inn alder og hvilken klasse man går i, men jeg fikk svar likevel:
Hei!
Blant tamme andefugler forekommer en rekke blandingsformer, og individer av disse kan inneholde gener fra flere arter som er avlet fram oppgjennom tida.

Dette svaret kom faktisk mens jeg var i parken for å ta bilder av stokkgjessene.
Eller stokkgassene kanskje egentlig når jeg tenker meg om?
Det var ikke så lett å få tatt bilde, for de hadde gått og lagt seg, og når de lå og slanget seg sånn klarte jeg ikke å få til et bilde der man ser at det er gjess. Andegjess. Så jeg måtte vekke dem, jeg sa: nu e det litt kjedeli det hær kan ikke dåkker gjør nåt

og så måtte jeg snu meg og se at ingen hørte at jeg satt og snakket til sovende gjess. Jeg hadde jo ikke lyst å vekke dem på noe voldsom måte heller, kaste stein på dem eller noe, men det var vanskelig å få dem opp. Til slutt trampet jeg vagt truende sånn litt i nærheten, da reiste de seg og kjeftet sånn halvopprømt, og rett før de la seg ned igjen ca ti cm lenger bort tre sekunder senere fikk jeg tatt dette bildet:
and og gås i samme vås
Kanskje ikke et kjempeblinkskudd, men jeg hadde ikke lyst å plage dem så veldig, og ikke kunne jeg drive å rope så mye heller ettersom jeg jo knappest var alene i parken, men man KAN se at det ikke er en and men en gås. Hvis man vet at det er det man ser. Sant?

hurra17maijejeje

I dag har jeg altså spilt litt nasjonalromantikk via sekkepipe inn i hottentottsjelene på egyptnegrene våre. Og på seljefløyte også. Jeg sa det var en seljefløyte, men det er jo egentlig en veistikkfløyte. (Og må egentlig veivesnet stikke veistukkene så hardt ned i bakken? Det er veldig vanskelig for folkemusikere å få tak i veistikker uten å få søle på klærne.)
Først spilte jeg ute, men så skulle det regne litt, og da gikk vi inn, og så spilte jeg litt mer og så tenkte jeg hm har jeg blitt allergisk mot jordbær? for det hadde jeg nettopp spist men så viste seg at det bodde åtte katter i huset. Så da gikk jeg hjem med en eneste gang.
Da jeg kom hjem gikk vi ut. En liten nasjonal tur i parken. Og nå må jeg spørre om noe: Finnes det stokkgjess? For vi så noen gjess som helt klart var gjess men de så helt ut som stokkend komlpett med bøy før stjerten. Blander de seg eller er dette som....irsk ulvehund liksom?

hepp!

Nå som det er slutt på skolen får det være slutt på syteblogging også.
I dag skal jeg gå og se på de andre bachelorutstillingene, det vil si, jeg skal også plukke opp laderen til kameraet mitt som jeg lånte bort til noen som glemte den i utstillingen, og så skal jeg ta bilder av min egen utstilling sånn at det er gjort.
Så får jeg vel øve litt på sekkepipe, jeg skal spille for egypterne på syttendemai.
Ja, så er det litt datarier som skal fikses, som alltid.