Jeg liker tegneserier. Jeg liker tegnede bøker.
En av grunnene til at jeg gjør akkurat det, er kanskje at det er den eneste hobbyen jeg har som jeg aldri har studert eller jobbet profesjonelt med, så det er en Ren hobby. En annen grunn, og som kanskje både er større men også muligens i sammenheng med den forgående grunn, er at jeg har ingen kompiser som prøver å overgå meg. Jeg kjenner ingen som ser på tegneserier som noe prestisjefylt. (jeg vet at de finnes, men jeg kjenner dem ikke) Det hender aldri at jeg snakker med noen om tegneserier, og de forsøker å overgå meg ved å snakke om obskure hefter som ingen har hørt om, men de snakker om dem sånn at man ikke tør å spørre hva de egentlig snakker om for her er det jo tydelig at alle bør kjenne objektet.
Jeg må heller ikke forholde meg til namedropping eller de som snakker om tegneserier ved å bare bruke forkortelser.
(Nå høres det ut som om jeg har dårlige venner. Jeg har gode venner. Man kan være en god venn selv om man ikke er perfekt.)
Jeg har heller aldri dårlig samvittighet fordi jeg ikke er mer oppdatert på tegneseriefronten, jeg er helt avslappet på at jeg ikke akkurat nå er på biblioteket og gjør meg kjent med hva de har.
Og det er derfor jeg begynte på dette innlegget. For det var jeg nemlig i går. På biblioteket og gikk igjennom samlingen. De har mye tegneserier nemlig!
Og jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg ikke koblet med det samme, men da jeg sto der og bladde gjennom kassene, kom jeg over et ark der noen hadde skrevet AAAAAAAAAAAAA . Et nanosekund fikk jeg for meg at noen hadde fått en slags skriftlig panikk midt i tegneseriekassen, før det ramlet på plass at her begynte tegneseriene som var skrevet av forfattere hvis første bokstav i etternavnet var A.
Desverre. Jeg synes stort sett ting er bedre i hodet mitt enn det viser å være seg i virkeligheten.
silje to, syv, ca ni-fjorten og seksten og tredve
Jeg tenker av og til på en gang da jeg var ganske liten, vi hadde enda ikke bygd hus på Hesseng og bodde i Kongensgate elle ve fortsatt, så jeg hadde altså ikke fylt tre.
Det var om sommeren, og jeg sto enten i trappa til verandadøra eller på plenen nedafor, og jeg sto og så på noen unge folk (voksne folk tenkte jeg den gangen, men småunger er ikke så gode på hvem som er voksne, de kan godt ha vært sånn femten) og de skulle til å sykle avgårde nedover mot byen. En av dem hoppet på sykkelen i fart, det vil si, hun sto vel på den ene pedalen og slengte foten over sykkelen da den hadde begynt å trille, og jeg ble så innmari motløs av synet. Jeg syntes det virket helt uoverkommelig å skulle bli voksen.
Jeg kunne ikke med min beste vilje forestille meg hvordan jeg skulle komme meg på en sykkel i fart.
Jeg husker så godt følelsen, det var nesten så jeg begynte å gråte. Hvordan skulle jeg klare meg?
Jeg kunne heller ikke se for meg hvordan jeg noen gang skulle klare å flytte fra mamma, jeg tror nok også jeg har lovt henne at det skulle jeg aldri aldri gjøre, og mamma forklarte at når jeg ble større kom jeg til å få lyst til å flytte fra henne (grunnen til at det ikke skulle bli like grusomt å flytte fra pappa var nok at han dro på jobb hver dag, så der hadde jeg litt øvelse i adskillelse, dessuten hadde han også vært på rep) men jeg trodde ikke på mamma, og det var vel da jeg kom med det løftet som jeg jo senere har brutt, og hun hadde dessuten helt rett, da jeg var seksten var det uutholdelig lang tid igjen til den dagen jeg kunne bo for meg selv.
Senere, da jeg var mange ganger eldre enn den gangen på plenen eller på trappa ved verandadøra, minst ni eller ti eller tolv, og jeg hadde lært å lese og siden knappest hadde gjort annet, hendte det at jeg åpnet en av bøkene som sto i mine foredres bokhyller (de hadde så mange bøker!) og leste en side eller to.
Herre jedroias så avsindig kjedelige saker. Hvordan kunne voksne folk komme gjennom en hel voksenbok? Hvordan kom de seg noengang til side to? Hvorfor kom de seg gjennom en hel bok?
Det var meg uforståelig.
Og dette var en helt vanlig roman jeg hadde plukket ut, det var ikke «Regnskapsføring for revisorer» eller «Sveising og platearbeid på pampasen».
Jeg kunne ikke med min beste vilje skjønne hva som kunne være så morsomt med å være voksen. Hva var det egentlig de drev med?
Men det var absolutt ikke sånn at jeg grudde meg til å bli voksen, for jeg kunne knappest vente. Jeg har alltid likt best å kunne bestemme over meg selv, jeg bare skjønte ikke hva i all verden som ... hva var greia liksom? Hvordan holdt de seg i gang fra dag til dag? Hva var det jeg ikke forsto?
I dag vet jeg at voksenlivet er mye lettere en jeg fryktet som toåring, selv om det er ting ved voksenlivet som er adskillig vanskeligere enn å komme seg på en tohjulssykkel i fart, voksenlivet består jo nesten bare av Skjæbnesvangre Valg, -virker det som i støytene,- men nå som jeg vet hva det går i er jeg på langt nær så motløs som den gangen. Så lenge det ikke er uoverskuelig er det ikke uoverkommelig. Og det så jeg ikke da jeg var ikke riktig tre år enda, for da var jeg enda ikke fyllt tre og det meste var helt uoverskuelig.
Bøkene er slettes ikke daukjedelige, og jeg bestemmer over meg selv hele tiden, akkurat som jeg gleda meg så enormt til da jeg var syv.
Det var om sommeren, og jeg sto enten i trappa til verandadøra eller på plenen nedafor, og jeg sto og så på noen unge folk (voksne folk tenkte jeg den gangen, men småunger er ikke så gode på hvem som er voksne, de kan godt ha vært sånn femten) og de skulle til å sykle avgårde nedover mot byen. En av dem hoppet på sykkelen i fart, det vil si, hun sto vel på den ene pedalen og slengte foten over sykkelen da den hadde begynt å trille, og jeg ble så innmari motløs av synet. Jeg syntes det virket helt uoverkommelig å skulle bli voksen.
Jeg kunne ikke med min beste vilje forestille meg hvordan jeg skulle komme meg på en sykkel i fart.
Jeg husker så godt følelsen, det var nesten så jeg begynte å gråte. Hvordan skulle jeg klare meg?
Jeg kunne heller ikke se for meg hvordan jeg noen gang skulle klare å flytte fra mamma, jeg tror nok også jeg har lovt henne at det skulle jeg aldri aldri gjøre, og mamma forklarte at når jeg ble større kom jeg til å få lyst til å flytte fra henne (grunnen til at det ikke skulle bli like grusomt å flytte fra pappa var nok at han dro på jobb hver dag, så der hadde jeg litt øvelse i adskillelse, dessuten hadde han også vært på rep) men jeg trodde ikke på mamma, og det var vel da jeg kom med det løftet som jeg jo senere har brutt, og hun hadde dessuten helt rett, da jeg var seksten var det uutholdelig lang tid igjen til den dagen jeg kunne bo for meg selv.
Senere, da jeg var mange ganger eldre enn den gangen på plenen eller på trappa ved verandadøra, minst ni eller ti eller tolv, og jeg hadde lært å lese og siden knappest hadde gjort annet, hendte det at jeg åpnet en av bøkene som sto i mine foredres bokhyller (de hadde så mange bøker!) og leste en side eller to.
Herre jedroias så avsindig kjedelige saker. Hvordan kunne voksne folk komme gjennom en hel voksenbok? Hvordan kom de seg noengang til side to? Hvorfor kom de seg gjennom en hel bok?
Det var meg uforståelig.
Og dette var en helt vanlig roman jeg hadde plukket ut, det var ikke «Regnskapsføring for revisorer» eller «Sveising og platearbeid på pampasen».
Jeg kunne ikke med min beste vilje skjønne hva som kunne være så morsomt med å være voksen. Hva var det egentlig de drev med?
Men det var absolutt ikke sånn at jeg grudde meg til å bli voksen, for jeg kunne knappest vente. Jeg har alltid likt best å kunne bestemme over meg selv, jeg bare skjønte ikke hva i all verden som ... hva var greia liksom? Hvordan holdt de seg i gang fra dag til dag? Hva var det jeg ikke forsto?
I dag vet jeg at voksenlivet er mye lettere en jeg fryktet som toåring, selv om det er ting ved voksenlivet som er adskillig vanskeligere enn å komme seg på en tohjulssykkel i fart, voksenlivet består jo nesten bare av Skjæbnesvangre Valg, -virker det som i støytene,- men nå som jeg vet hva det går i er jeg på langt nær så motløs som den gangen. Så lenge det ikke er uoverskuelig er det ikke uoverkommelig. Og det så jeg ikke da jeg var ikke riktig tre år enda, for da var jeg enda ikke fyllt tre og det meste var helt uoverskuelig.
Bøkene er slettes ikke daukjedelige, og jeg bestemmer over meg selv hele tiden, akkurat som jeg gleda meg så enormt til da jeg var syv.
Jeg lar meg ikke kneble!
Leser den Norske Posst bloggen min?
Jeg har jo endelig svinebundet Luther og søkt om dagpenger (jeg ER jo arbeidsledig).
Siden jeg ikke søkte dagpenger straks og med det samme, regnes kravdatoen min som den dagen arbeidskontoret har den i hende.
Jeg sendte skjemaer den fjerde. Arbeiderkontoret fikk den den tolvte.
Høh.
Det vil altså si en ukes tapte inntekter. Jeg burde vel heller brukt katapult, men den er ikke helt ferdig enda.
Tro om det finnes noen operative brevdueforeninger i Norge? Som holder til oppå navkontoret ved torget? Det er jo aberet med brevduer, de flyr bare hjem og noterer seg aldri adresser.
Og så fikk jeg nytt bankkort fra den Norske Posst banken.
Eller strengt tatt kom bankkortet mitt først, men sånn som jeg forteller historien nå kom det sist. Eller det kom ikke sist, men jeg forteller om det sist.
Poenget som jeg holder på å rote bort her er at jeg var blitt sladdet.
Det må jeg si jeg synes er unødvendig sensur fra Postens side.
Hele munnen og haken min var overtegnet med en tjukk blå strek.
Og så farmor som pleide å si at jeg hadde så vakker amorbue.
Men jeg har ikke tenkt å begynne å tale vakkert om Posten.
Da jeg var i Engeland i juleferien skulle jeg betale med postbankkortet mitt på Foyles, men det gikk ikke, og ved litt feilsøkning fant butikkmannen ut at det var fordi banken som hadde utstedt kortet ikke eksisterte.
Så der fikk dere den!
Eller strengt tatt var det jeg som fikk den, siden jeg ikke fikk betalt. Eller strengest tatt var det skandiabanken som FIKK den, fordi det kortet virket og jeg fikk betalt.
Jeg har jo endelig svinebundet Luther og søkt om dagpenger (jeg ER jo arbeidsledig).
Siden jeg ikke søkte dagpenger straks og med det samme, regnes kravdatoen min som den dagen arbeidskontoret har den i hende.
Jeg sendte skjemaer den fjerde. Arbeiderkontoret fikk den den tolvte.
Høh.
Det vil altså si en ukes tapte inntekter. Jeg burde vel heller brukt katapult, men den er ikke helt ferdig enda.
Tro om det finnes noen operative brevdueforeninger i Norge? Som holder til oppå navkontoret ved torget? Det er jo aberet med brevduer, de flyr bare hjem og noterer seg aldri adresser.
Og så fikk jeg nytt bankkort fra den Norske Posst banken.
Eller strengt tatt kom bankkortet mitt først, men sånn som jeg forteller historien nå kom det sist. Eller det kom ikke sist, men jeg forteller om det sist.
Poenget som jeg holder på å rote bort her er at jeg var blitt sladdet.
Det må jeg si jeg synes er unødvendig sensur fra Postens side.
Hele munnen og haken min var overtegnet med en tjukk blå strek.
Og så farmor som pleide å si at jeg hadde så vakker amorbue.
Men jeg har ikke tenkt å begynne å tale vakkert om Posten.
Da jeg var i Engeland i juleferien skulle jeg betale med postbankkortet mitt på Foyles, men det gikk ikke, og ved litt feilsøkning fant butikkmannen ut at det var fordi banken som hadde utstedt kortet ikke eksisterte.
Så der fikk dere den!
Eller strengt tatt var det jeg som fikk den, siden jeg ikke fikk betalt. Eller strengest tatt var det skandiabanken som FIKK den, fordi det kortet virket og jeg fikk betalt.
mhm!
Jeg er ikke så ivrig på oppdateringen nå som før, merker jeg.
Nuvel.
Rudle har dratt, jeg har en sang om lodin lepp og bros hass odin klepp på hjernen, i teletakt, som jeg jo aldri har hatt helt taket på og heller ikke nå helt har taket på.
I går bar jeg tilbake sengen frk Rudla har sovet på, til ham som eier den. Jeg var litt overmotig og bar både seng og madrass i samme slengen. Herre jedorias det var uhemslet.
Og så treffer jeg på to stykker på vei opp mot sengeeierens hus, som er litt opp i gata, og de begynner å spørre om veien til fotballbanen, som står og lyser rett der borte, rett bak dem, nå som de har snudd seg for å oppholde meg som bærer en madrass med halve kroppen og en seng med andre halve kroppen, og hvorfor stoppe en helt tydelig flyttsame i flytteprosess med bærerynkede øyenbryn, bulldoserfart og latmannsbør på vippepunktet?
Og hva hadde de forventet jeg skulle peke med da?
De skjønte iallefall ikke hva hodehakkingen min betydde, selv om den var kombinert med ordene Der Borte.
Kanskje de trodde jeg ville imponere dem med dueimitasjonene mine.
Men det var ikke det jeg ville. Jeg ville komme meg i flyt igjen før det gikk galt.
Heldigvis fant de på en måte fotballbanen av seg selv, de var vel egentlig bare å utelukke muligheten for at den store lysende sletta hundre meter borte var en baseballbane.
Det beste med å være erhvervsfri er at man kan holde seg mye inne.
Nuvel.
Rudle har dratt, jeg har en sang om lodin lepp og bros hass odin klepp på hjernen, i teletakt, som jeg jo aldri har hatt helt taket på og heller ikke nå helt har taket på.
I går bar jeg tilbake sengen frk Rudla har sovet på, til ham som eier den. Jeg var litt overmotig og bar både seng og madrass i samme slengen. Herre jedorias det var uhemslet.
Og så treffer jeg på to stykker på vei opp mot sengeeierens hus, som er litt opp i gata, og de begynner å spørre om veien til fotballbanen, som står og lyser rett der borte, rett bak dem, nå som de har snudd seg for å oppholde meg som bærer en madrass med halve kroppen og en seng med andre halve kroppen, og hvorfor stoppe en helt tydelig flyttsame i flytteprosess med bærerynkede øyenbryn, bulldoserfart og latmannsbør på vippepunktet?
Og hva hadde de forventet jeg skulle peke med da?
De skjønte iallefall ikke hva hodehakkingen min betydde, selv om den var kombinert med ordene Der Borte.
Kanskje de trodde jeg ville imponere dem med dueimitasjonene mine.
Men det var ikke det jeg ville. Jeg ville komme meg i flyt igjen før det gikk galt.
Heldigvis fant de på en måte fotballbanen av seg selv, de var vel egentlig bare å utelukke muligheten for at den store lysende sletta hundre meter borte var en baseballbane.
Det beste med å være erhvervsfri er at man kan holde seg mye inne.
Besøk
Nå ligger Rållse Rau og sover på sofaen min.
Hun er nok helt utslitt etter støvelkjøp, utespising og å løpe en meter bak meg og rope "Hæ?". Jeg visste ikke at man ble så treg av å være gravid.
Hun har løftet på støvlene mine og konstatert at det er nok fordi de er så tunge at jeg er så sur.
Hæ?
Etterpå skal vi se engelsk kostymedrama som vi har kjøpt på Kompani Plate, for det pleier vi når vi er sammens. Eller det holder at det er engelsk kostymedrama, det er det samme hvor det er kjøpt da.
Hun er nok helt utslitt etter støvelkjøp, utespising og å løpe en meter bak meg og rope "Hæ?". Jeg visste ikke at man ble så treg av å være gravid.
Hun har løftet på støvlene mine og konstatert at det er nok fordi de er så tunge at jeg er så sur.
Hæ?
Etterpå skal vi se engelsk kostymedrama som vi har kjøpt på Kompani Plate, for det pleier vi når vi er sammens. Eller det holder at det er engelsk kostymedrama, det er det samme hvor det er kjøpt da.
og, ok:
Jeg driver og tester ut en ny arbeidsblogg. Altså en hjemmeside mer enn den forrige som var mer en blogg (glemte helt å ta meg fri, har skrevet på skolesøknader også)
Her er den nye hjemmesia, framleis under utprøving altså!
http://siljefig.wordpress.com
blant annet skal jeg redusere pikselstørrelsen på bildene. Noen av bildene. For noen har jeg gjort det på allerede. Og noen skal stå.
Men altså, ta en titt og kom med flengende kritikk.
Her er den nye hjemmesia, framleis under utprøving altså!
http://siljefig.wordpress.com
blant annet skal jeg redusere pikselstørrelsen på bildene. Noen av bildene. For noen har jeg gjort det på allerede. Og noen skal stå.
Men altså, ta en titt og kom med flengende kritikk.
buhu, jeg gråter fordi jeg er så glad
Jeg er ikke sikker på hva som fikk meg til å tenke på det å være så glad at man gråter.
Jeg husker en gang jeg var liten og mamma forklarte meg at hun ikke var trist, hun gråt fordi hun var så glad, men jeg husker ikke hva som var grunnen til gråtingen.
Jeg husker imidlertid at jeg ikke helt fikk tak på logikken i det, jeg tror ikke barn gråter av glede. Og voksne gråter ikke så mye overhodet.
Jeg skjønte rett og slett ikke hva mamma mente.
Og det enda jeg kommer fra en familie der ordene "æ e sint sjøl om æ flir!" har blitt gjentatt og gjentatt nedgjennom generasjonene. Store deler av familien er forbannet med en evig evne til å se det komiske i alle situasjoner.
Så det at ansiktsuttrykk og det som ønskes uttrykt ikke alltid stemmer overens burde jeg være vant til.
Samtidig er det vanskelig å tro på sinnet til en som helt tydelig bruker alle krefeter på å slutte å le, og likevel ikke klarer det.
Jeg tror jeg var to år første gang mamma sa akkurat det til meg. Jeg hadde akkurat tømt en vannmugge med iskald vann over hodet på henne. (Hun satt så lagelig til og hadde dessuten akkurat juksa i mamma-og-silje-tømmer-vann-i-vannfukter-køen)
Men vi ER sinte. Jeg er likedan selv, jeg kan være steinsint men likevel begynne å le, og ikke faen om jeg klarer å slutte. Men jeg ER sint. Det er bare kroppen som ler.
Hm. Det er kanskje litt som å nyse som man ser på sola, feilkobling mellom påvirkning og reaksjon.
Det kanskje hadde vært noe. Å nyse når man blir sint, istedet for å le.
Jeg husker en gang jeg var liten og mamma forklarte meg at hun ikke var trist, hun gråt fordi hun var så glad, men jeg husker ikke hva som var grunnen til gråtingen.
Jeg husker imidlertid at jeg ikke helt fikk tak på logikken i det, jeg tror ikke barn gråter av glede. Og voksne gråter ikke så mye overhodet.
Jeg skjønte rett og slett ikke hva mamma mente.
Og det enda jeg kommer fra en familie der ordene "æ e sint sjøl om æ flir!" har blitt gjentatt og gjentatt nedgjennom generasjonene. Store deler av familien er forbannet med en evig evne til å se det komiske i alle situasjoner.
Så det at ansiktsuttrykk og det som ønskes uttrykt ikke alltid stemmer overens burde jeg være vant til.
Samtidig er det vanskelig å tro på sinnet til en som helt tydelig bruker alle krefeter på å slutte å le, og likevel ikke klarer det.
Jeg tror jeg var to år første gang mamma sa akkurat det til meg. Jeg hadde akkurat tømt en vannmugge med iskald vann over hodet på henne. (Hun satt så lagelig til og hadde dessuten akkurat juksa i mamma-og-silje-tømmer-vann-i-vannfukter-køen)
Men vi ER sinte. Jeg er likedan selv, jeg kan være steinsint men likevel begynne å le, og ikke faen om jeg klarer å slutte. Men jeg ER sint. Det er bare kroppen som ler.
Hm. Det er kanskje litt som å nyse som man ser på sola, feilkobling mellom påvirkning og reaksjon.
Det kanskje hadde vært noe. Å nyse når man blir sint, istedet for å le.
Verdens kjedeligste drøm
I natt drømte jeg verdens kjedeligste drøm.
Den var sånn: Jeg sto og snakket med en kompis.
HVis dette hadde vært i våken tilstand, at jeg sto og snakket med han kompisen min, hadde det slettes ikke vært kjedelig, men minst måtelig interessant.
Men dette var altså en drøm.
Da er det meningen at man skal rømme fra brennende hus og fly og spise lunsj med Hitler og være på flukt fra tvangsekteskap i Warsawa og være bestekompisen til en hest, man skal ikke bare stå og tomprate.
Det holder på ingen måte mål.
Den var sånn: Jeg sto og snakket med en kompis.
HVis dette hadde vært i våken tilstand, at jeg sto og snakket med han kompisen min, hadde det slettes ikke vært kjedelig, men minst måtelig interessant.
Men dette var altså en drøm.
Da er det meningen at man skal rømme fra brennende hus og fly og spise lunsj med Hitler og være på flukt fra tvangsekteskap i Warsawa og være bestekompisen til en hest, man skal ikke bare stå og tomprate.
Det holder på ingen måte mål.
tilbakemeldinger
Mannenjegdrotilberlinmedforåtteårsidenogharfortsattåbosammensmed-avbekvemmelihetshensyn påpeker at østsamene sannsynligvis har et eget ord for oliventre fordi det står om oliventre i Bibelen. Æsj. Da har de sikkert ord for oljeberg og brennebusker og palmekvister og det hele, uten at man får bli over seg. Ikke så spennende altså.
Han påpeker også at sammens med er feil norsk. Det heter sammen med. Det høres for meg ut som om noen beit seg i tunga mens de sa sammens med.
Mens Ingar H jo kun godtar ilammi. Ethvert annet uttrykk avslører din søringherkomst.
Pappa ringte med et godt råd. Preget av sin fortid som anarkosyndikalist.
Han sa at jeg bør ikke skrive arbeidsledig, men arbeidsFRI.
Men jeg vil jo ikke være fri! Jeg vil jobbe, masse!
Vi undrer oss ofte og gjensidig over at vi faktisk er i slekt.
Han påpeker også at sammens med er feil norsk. Det heter sammen med. Det høres for meg ut som om noen beit seg i tunga mens de sa sammens med.
Mens Ingar H jo kun godtar ilammi. Ethvert annet uttrykk avslører din søringherkomst.
Pappa ringte med et godt råd. Preget av sin fortid som anarkosyndikalist.
Han sa at jeg bør ikke skrive arbeidsledig, men arbeidsFRI.
Men jeg vil jo ikke være fri! Jeg vil jobbe, masse!
Vi undrer oss ofte og gjensidig over at vi faktisk er i slekt.
østsamene altså
Jeg skjønner jo at jeg har oppholdt meg for lite i Nellim. Hvem visste vel at østsamene har et eget ord for oliventre?
Jeg vil gjerne besøke olivenlunden i Nellim neste sommer, kanskje noen kan kjøre meg dit i limosinen sin.
Jeg vil gjerne besøke olivenlunden i Nellim neste sommer, kanskje noen kan kjøre meg dit i limosinen sin.
erhvervsfri
Jeg hadde nok trodd at jeg skulle mistrives mye mer med å være arbeidsledig. Riktignok var Luther litt plagsom i staren, men nå må han ha funnet seg noen andre å plage, for her er han iallefall ikke mer.
Og jeg har det veldig travelt, uten at det blir stress, og det er jo perfekt. Jeg får gjort alt som jeg ikke har fått gjort før, portefølje og datagreier og arbeidsbloggen neste.
Jeg må riktignok knipe igjen pengesekken, og det kan jo være kjedelig, men jeg er i den heldigeposisjon at jeg har en pengesekk å knipe igjen, så det går ikke an å klage.
Jeg gikk og tenkte på gjenknipingen i går, jeg hadde vært på allkopi og fått printet ut portefølje til jobbsøking, da jeg gikk forbi en skobutikk og heisann hoppsann der hadde jeg kjøpt nye sko, så så mye for gjenknipinga altså.
Og da ble jeg faktisk litt lurt! For da jeg skulle betale hadde jeg glemt kortet hjemme, så jeg måtte legge av skoene og gå hjem og hente kortet.
Skoene var litt rare på tuppen, men de var på halv pris og selgerskene så at det ordnet man bare med litt skokrem for semska skinn, det skulle hun legge ved.
Og da jeg kom tilbake for å hente og betale skoene mine, hadde hun tatt ut igjen skokremen! Lura! For det oppdaga jo ikke jeg før jeg kom hjem.
Lille Vinkel skobutikk altså. Høh. Men der fikk jeg for å kjøpe sko når jeg egentlig skal knuge på pengene.
(men jeg synes det er greit å ha to par vintersko siden det er så vått i Bergen) (unnskyldninger unnskyldninger)
Og så skal jeg på en workshop i Pålens nye hovedstad.
Og her er jeg litt forvirret. Jeg ble oppringt av en jeg kjenner til, som tipset meg om å søke på den. Han er sånn halvassosiert med hele greia.
Jeg gjorde, jeg kom med.
Men. Hva er det egentlig jeg er med på?
Dette er en oppdelt workshop som går over to år,som jeg skjønte på oppringeren søkte jeg bare på den første helgen ved å sende inn portefåilen.
Ingen bindinger fra noen sider.
Men når jeg nå leser hjemmesiden til prosjektet, ser jeg ingen sånn differansiering.
difrensiering
Og. Nå kunne jeg sikkert sendt en mail og bare spurt, men jeg føler virkelig at jeg har brukt opp kvota mi. For først hadde jeg datatrøbbel (!) da jeg skulle sende fårtepoilen, og måtte be om utsettelse. Så måtte jeg be to ganger om bekreftelse på at de hadde fått den, som de hadde (fem ganger faktisk) fordi jeg sitter på så dårlig nett, og så måtte jeg sende en mail og si at jeg ikke kunne dele rom med noen som hadde husdyr, siden det er de som innkvarterer oss, og hvor vanskelig skal man egentlig gjøre seg? Eksus me, but watt hav I sadd jes tu? I mean, applaid får? I nåv nååthing.
Så foreløpig holder jeg på troen om at jeg bare skal en helg i mars. Siden jeg fikk det inntrykket over telefon. Ikke bare inntrykk, beskjed.
Men om jeg hadde søkt på denne workshoppen på grunnlag av det som står på nettsidene deres, hadde jeg vært overbevist om at jeg nå var med på et toårig, delvis betalt prosjekt med produksjon av prototyper som mål.
Hehe. Heldigvis klarer jeg aldri å komme over sånne ting på nettet selv.
Og jeg har det veldig travelt, uten at det blir stress, og det er jo perfekt. Jeg får gjort alt som jeg ikke har fått gjort før, portefølje og datagreier og arbeidsbloggen neste.
Jeg må riktignok knipe igjen pengesekken, og det kan jo være kjedelig, men jeg er i den heldigeposisjon at jeg har en pengesekk å knipe igjen, så det går ikke an å klage.
Jeg gikk og tenkte på gjenknipingen i går, jeg hadde vært på allkopi og fått printet ut portefølje til jobbsøking, da jeg gikk forbi en skobutikk og heisann hoppsann der hadde jeg kjøpt nye sko, så så mye for gjenknipinga altså.
Og da ble jeg faktisk litt lurt! For da jeg skulle betale hadde jeg glemt kortet hjemme, så jeg måtte legge av skoene og gå hjem og hente kortet.
Skoene var litt rare på tuppen, men de var på halv pris og selgerskene så at det ordnet man bare med litt skokrem for semska skinn, det skulle hun legge ved.
Og da jeg kom tilbake for å hente og betale skoene mine, hadde hun tatt ut igjen skokremen! Lura! For det oppdaga jo ikke jeg før jeg kom hjem.
Lille Vinkel skobutikk altså. Høh. Men der fikk jeg for å kjøpe sko når jeg egentlig skal knuge på pengene.
(men jeg synes det er greit å ha to par vintersko siden det er så vått i Bergen) (unnskyldninger unnskyldninger)
Og så skal jeg på en workshop i Pålens nye hovedstad.
Og her er jeg litt forvirret. Jeg ble oppringt av en jeg kjenner til, som tipset meg om å søke på den. Han er sånn halvassosiert med hele greia.
Jeg gjorde, jeg kom med.
Men. Hva er det egentlig jeg er med på?
Dette er en oppdelt workshop som går over to år,som jeg skjønte på oppringeren søkte jeg bare på den første helgen ved å sende inn portefåilen.
Ingen bindinger fra noen sider.
Men når jeg nå leser hjemmesiden til prosjektet, ser jeg ingen sånn differansiering.
difrensiering
Og. Nå kunne jeg sikkert sendt en mail og bare spurt, men jeg føler virkelig at jeg har brukt opp kvota mi. For først hadde jeg datatrøbbel (!) da jeg skulle sende fårtepoilen, og måtte be om utsettelse. Så måtte jeg be to ganger om bekreftelse på at de hadde fått den, som de hadde (fem ganger faktisk) fordi jeg sitter på så dårlig nett, og så måtte jeg sende en mail og si at jeg ikke kunne dele rom med noen som hadde husdyr, siden det er de som innkvarterer oss, og hvor vanskelig skal man egentlig gjøre seg? Eksus me, but watt hav I sadd jes tu? I mean, applaid får? I nåv nååthing.
Så foreløpig holder jeg på troen om at jeg bare skal en helg i mars. Siden jeg fikk det inntrykket over telefon. Ikke bare inntrykk, beskjed.
Men om jeg hadde søkt på denne workshoppen på grunnlag av det som står på nettsidene deres, hadde jeg vært overbevist om at jeg nå var med på et toårig, delvis betalt prosjekt med produksjon av prototyper som mål.
Hehe. Heldigvis klarer jeg aldri å komme over sånne ting på nettet selv.
Sne
Om morgenen sitter jeg med gardinene trukket fra og jobber. Siden vi bor på gateplan med butikkvinduer betyr det at alle kan se inn, men det er deilig å ha litt lys i stua.
For ikke å bli så ukonsentrert av alle raringene som humper forbi, sitter jeg gjerne med ryggen til.
En uovervinnelig fristelse for alle ungene som går forbi i sneen.
Det er bare det at vi har ikke akkurat triple vinduer, så jeg hører dem hele tiden. Jeg hører når de får ideen om å kaste sneballen, jeg hører når de krangler om de skal gjøre det eller ikke, og om hvem som skal kaste, så jeg skvetter ikke akkurat.
Jeg har veldig god tid til å forberede min respons for å si det sånn.
Hadde jeg vært et forferdelig godt menneske, eller en karakter i en film helst, ville jeg jo latt som jeg skvatt himmelhøyt for å glede dem. Men jeg er ikke det, så jeg reagerer ikke i det hele tatt.
Tror ikke det gjør noe fra eller til, de løper omtrent i samme sekund som sneballen forlater votten, så jeg tror ikke de får med seg reaksjonen uansett.
Et hjerteinfakt ville dermed vært bortkastet på dem.
For ikke å bli så ukonsentrert av alle raringene som humper forbi, sitter jeg gjerne med ryggen til.
En uovervinnelig fristelse for alle ungene som går forbi i sneen.
Det er bare det at vi har ikke akkurat triple vinduer, så jeg hører dem hele tiden. Jeg hører når de får ideen om å kaste sneballen, jeg hører når de krangler om de skal gjøre det eller ikke, og om hvem som skal kaste, så jeg skvetter ikke akkurat.
Jeg har veldig god tid til å forberede min respons for å si det sånn.
Hadde jeg vært et forferdelig godt menneske, eller en karakter i en film helst, ville jeg jo latt som jeg skvatt himmelhøyt for å glede dem. Men jeg er ikke det, så jeg reagerer ikke i det hele tatt.
Tror ikke det gjør noe fra eller til, de løper omtrent i samme sekund som sneballen forlater votten, så jeg tror ikke de får med seg reaksjonen uansett.
Et hjerteinfakt ville dermed vært bortkastet på dem.
Jeg driver for tiden med å lage en didital portifolio. Det er ganske gøy. Og så synes jeg at jeg har laget så mange fine ting, når jeg må gå igjennom absolutt alt jeg har gjort.
Det tar ganske lang tid, men jeg er jo arbeidsledig. Det er faktisk ganske deilig å ha tid til å gjøre en ordentlig jobb med det.
Det eneste som er litt sorgsamt er at man kan jo gjøre så fantastisk mange morsomme saker i ofotosjop og indesign, men jeg må holde meg unna alt. Jeg vil jo ikke ha en portefølje med stjerner og hjerter og forvrengte stoler, jeg vil ha ordentlig og seriøs. Eller, jeg bør nok lage ordentlig og seriøs. Jeg lager en ordentlig og seriøs portefølje, kanskje særlig viktig siden noen av arbeidene er som de er.
Det tar ganske lang tid, men jeg er jo arbeidsledig. Det er faktisk ganske deilig å ha tid til å gjøre en ordentlig jobb med det.
Det eneste som er litt sorgsamt er at man kan jo gjøre så fantastisk mange morsomme saker i ofotosjop og indesign, men jeg må holde meg unna alt. Jeg vil jo ikke ha en portefølje med stjerner og hjerter og forvrengte stoler, jeg vil ha ordentlig og seriøs. Eller, jeg bør nok lage ordentlig og seriøs. Jeg lager en ordentlig og seriøs portefølje, kanskje særlig viktig siden noen av arbeidene er som de er.
Noe kjempefint som hendte i kjøkkenskapet i går
Hør!
Der sto altså ryssekrystallen min og sang for seg selv, og hadde jeg ikke åpna kjøkkenskapet hadde jeg aldri fått vite det!
Nå som jeg har blitt flinkere med mac-ny evaluering
Nå som jeg har kommet mer inn i det ser jeg at mange av de problemene jeg hadde med macen i begynnelsen skyldtes at den var ødelagt.
Jeg hadde en mistanke, men sikker kunne jeg jo ikke være.
Nå som den er fiksa ved hjelp av macvenn, kan jeg evaluere på grunnlag av noe helt annet, nemlig en maskin som fungerer slik den var ment å fungere.
Mye mer rettferdig utgangspunkt.
Ny evaluering er sånn:
jeg liker egentlig mac, den er vennlig.
apple er elektrorasister (og jeg er elektroneger)
billedorganiseringa er noe skikkelig skikkelig drit, og jeg finner ingen fullgode alternaiver. Samordningen mellom programmer og filer fungerer tusen ganger bedre på pc, og dette plager meg hver eneste dag.
Nesten, ok, nesten.
Macere er vant til å bruke mange steg på å åpne, gjerne ved å inkludere skrivebord, jeg synes det er helt unødvendig, selv om jo også jeg ser at det ikke er utmattende mye arbeid.
IPhoto er idotisk fordi det ikke snakker med billedefilene. Picasa er jo et alternativ men det går ikke an å dra filer ut av Picasa og over i noe som helst.
Det blir bare rot i billedfilene om man prøver seg på noe sånt.
Jeg tror jeg må konkludere sånn:
macapple er som en dramakomedie. For å få noe ut av det må du være med på leken.
Når du ser love actually kan du ikke klage over kvinnesyn eller politisk ukorrekthet eller mangel på samfunnskritisk snert, og når du bruker mac må du bare omfavne det du får, for det finnes ikke noe annet alternativ.
Beklager pappa, jeg vet at du ikke fikk noe ut av denne posten, men alt vel her.
Jeg hadde en mistanke, men sikker kunne jeg jo ikke være.
Nå som den er fiksa ved hjelp av macvenn, kan jeg evaluere på grunnlag av noe helt annet, nemlig en maskin som fungerer slik den var ment å fungere.
Mye mer rettferdig utgangspunkt.
Ny evaluering er sånn:
jeg liker egentlig mac, den er vennlig.
apple er elektrorasister (og jeg er elektroneger)
billedorganiseringa er noe skikkelig skikkelig drit, og jeg finner ingen fullgode alternaiver. Samordningen mellom programmer og filer fungerer tusen ganger bedre på pc, og dette plager meg hver eneste dag.
Nesten, ok, nesten.
Macere er vant til å bruke mange steg på å åpne, gjerne ved å inkludere skrivebord, jeg synes det er helt unødvendig, selv om jo også jeg ser at det ikke er utmattende mye arbeid.
IPhoto er idotisk fordi det ikke snakker med billedefilene. Picasa er jo et alternativ men det går ikke an å dra filer ut av Picasa og over i noe som helst.
Det blir bare rot i billedfilene om man prøver seg på noe sånt.
Jeg tror jeg må konkludere sånn:
macapple er som en dramakomedie. For å få noe ut av det må du være med på leken.
Når du ser love actually kan du ikke klage over kvinnesyn eller politisk ukorrekthet eller mangel på samfunnskritisk snert, og når du bruker mac må du bare omfavne det du får, for det finnes ikke noe annet alternativ.
Beklager pappa, jeg vet at du ikke fikk noe ut av denne posten, men alt vel her.
mobilasassas
Jeg kom over en boks med gamle mobiltelefoner her. To av mine, en av mannens. De skal jo leveres inn da, men ligger der som nødtelefoner.
Min aller første mobiltelefon fikk jeg vel i 97, tror jeg. Jeg hadde ikke lyst på, men jeg skulle på turne i Norden i seks uker og var bare atten-nitten år, så mamma og pappa kjøpte en til meg og bestemte at jeg skulle ha den med.
Det var en nokia, kostet kroner en, og de ble kalt moviebox på folkemunne, i en tid da alle mobiltelefoner var svære.
Jeg pleide å ha den på mellom syv og åtte på kvelden, også da jeg var ferdig på turne og skulle videre ut i verden. Det gikk an å sende tekstmeldinger og å ringe, men jeg kjente egentlig ingen andre som hadde mobil så det var ingen å sende tekstmeldinger til.
All tekst ble skrevet i store bokstaver. Enda kan jeg se i telefonlisten min hvem jeg har kjent lengst, de står fortsatt med blokkbokstaver.
Det var aldri noen som ringte. Avogtil ringte folk å skulle ha tak i mamma, siden den sto i hennes navn.
Neste mobil hadde jeg arvet etter Knut stefar og den hadde sånn deksel over tastene som man kunne dra opp og ned. Minn venn Rasmus kalte den retro cool. Han er dansk så det må uttales med engelsk aksent. Jeg tenker ofte at jeg skal sende den til ham.
Den hadde to batterier, et stort klumpete og et lite som så mer normalt ut, sånn at man kunne bytte når det ene ble tomt. Til slutt ble de tomme hele tiden begge to, og jeg måtte kjøpe egen, selvvalgt mobil.
Inspirert av en venn som het Ole, ville ikke jeg heller være med på mobilhysteriet og kjøpe dyre telefoner, så jeg kjøpte den billigste jeg fant uten binding og herk. Den kostet femhundre kroner og er den eneste mobilen jeg ikke har brukt opp før jeg kjøpte ny.
Jeg tenker på den som en rørende positiv mobil.
Den hadde bare plass til en linje i displayet, noe som gjorde det til et skikkelig herk å sende tekstmeldinger, jeg lider jo av innskutte bisetninger og gikk meg ofte vill i meldingene mine.
Den kunne ikke så mye, men man kunne ringe, sende meldinger, lagre bursdager og telefonnummer, og det holdt vel egentlig.
Når noe var hendt og jeg ikke hadde fått det med meg, enten det var melding eller tapt anrop eller noen hadde bursdag den dagen, blinket enlinjesdisplayet med Du har en begivenhet! og bilde av telefonen med stråleglans rundt. (Streker)
Det er det jeg mener med positiv.
Om man fikk en melding mens man snakket i telefonen ble man midlertidig hørselsskadet og personen i den andre enden ville alltid vite hvorfor man brølte.
Det var så høyt og vondt å få meldingslyden tuta inn i øret helt uforberedt.
Tilslutt kjøpte jeg ny, mest fordi det var så tullete med tekstmeldinger.
Da jeg skulle ha ny, var fargeskjermen akkurat kommet, og jeg forbannet den, for det var umulig å lese noe om det var sollys ute. Min nye mobil hadde dessuten kamera, som tok bilder som så ut som noe Rembrandt ville laget om han hadde vært figurativ dadaist.
Brunt og uformelig.
Det hendte jeg tok fram den gamle mobilen med enlinjersdisplayet når jeg følte for å snobbe ned litt.
Til slutt var det vel y-tasten som ga opp, og etter en uke uten å kunne ringe til noen med 9 i nummeret, samt formuleringer som hutte, butur, sunlig og så videre, var jeg lei av å uttrukke meg som en bugøyneser og fikk meg ny.
Inni her er det selvsagt et par telefoner som har gått i stykker og blitt reparert osv, men om jeg skal begynne på den historien blir det bare suring og grining.
Min aller første mobiltelefon fikk jeg vel i 97, tror jeg. Jeg hadde ikke lyst på, men jeg skulle på turne i Norden i seks uker og var bare atten-nitten år, så mamma og pappa kjøpte en til meg og bestemte at jeg skulle ha den med.
Det var en nokia, kostet kroner en, og de ble kalt moviebox på folkemunne, i en tid da alle mobiltelefoner var svære.
Jeg pleide å ha den på mellom syv og åtte på kvelden, også da jeg var ferdig på turne og skulle videre ut i verden. Det gikk an å sende tekstmeldinger og å ringe, men jeg kjente egentlig ingen andre som hadde mobil så det var ingen å sende tekstmeldinger til.
All tekst ble skrevet i store bokstaver. Enda kan jeg se i telefonlisten min hvem jeg har kjent lengst, de står fortsatt med blokkbokstaver.
Det var aldri noen som ringte. Avogtil ringte folk å skulle ha tak i mamma, siden den sto i hennes navn.
Neste mobil hadde jeg arvet etter Knut stefar og den hadde sånn deksel over tastene som man kunne dra opp og ned. Minn venn Rasmus kalte den retro cool. Han er dansk så det må uttales med engelsk aksent. Jeg tenker ofte at jeg skal sende den til ham.
Den hadde to batterier, et stort klumpete og et lite som så mer normalt ut, sånn at man kunne bytte når det ene ble tomt. Til slutt ble de tomme hele tiden begge to, og jeg måtte kjøpe egen, selvvalgt mobil.
Inspirert av en venn som het Ole, ville ikke jeg heller være med på mobilhysteriet og kjøpe dyre telefoner, så jeg kjøpte den billigste jeg fant uten binding og herk. Den kostet femhundre kroner og er den eneste mobilen jeg ikke har brukt opp før jeg kjøpte ny.
Jeg tenker på den som en rørende positiv mobil.
Den hadde bare plass til en linje i displayet, noe som gjorde det til et skikkelig herk å sende tekstmeldinger, jeg lider jo av innskutte bisetninger og gikk meg ofte vill i meldingene mine.
Den kunne ikke så mye, men man kunne ringe, sende meldinger, lagre bursdager og telefonnummer, og det holdt vel egentlig.
Når noe var hendt og jeg ikke hadde fått det med meg, enten det var melding eller tapt anrop eller noen hadde bursdag den dagen, blinket enlinjesdisplayet med Du har en begivenhet! og bilde av telefonen med stråleglans rundt. (Streker)
Det er det jeg mener med positiv.
Om man fikk en melding mens man snakket i telefonen ble man midlertidig hørselsskadet og personen i den andre enden ville alltid vite hvorfor man brølte.
Det var så høyt og vondt å få meldingslyden tuta inn i øret helt uforberedt.
Tilslutt kjøpte jeg ny, mest fordi det var så tullete med tekstmeldinger.
Da jeg skulle ha ny, var fargeskjermen akkurat kommet, og jeg forbannet den, for det var umulig å lese noe om det var sollys ute. Min nye mobil hadde dessuten kamera, som tok bilder som så ut som noe Rembrandt ville laget om han hadde vært figurativ dadaist.
Brunt og uformelig.
Det hendte jeg tok fram den gamle mobilen med enlinjersdisplayet når jeg følte for å snobbe ned litt.
Til slutt var det vel y-tasten som ga opp, og etter en uke uten å kunne ringe til noen med 9 i nummeret, samt formuleringer som hutte, butur, sunlig og så videre, var jeg lei av å uttrukke meg som en bugøyneser og fikk meg ny.
Inni her er det selvsagt et par telefoner som har gått i stykker og blitt reparert osv, men om jeg skal begynne på den historien blir det bare suring og grining.
Høh?
Jeg skrev da en post i går om å stå en time i kø på arbeidskontoret fordi de ikke har brosjyrene liggende ute, for da kan jo hvemsomhelst av alenemødre og polakker bare forsyne seg og dessuten kan det gå tomt. Skal man ha den brosjyren man må skrive under på at man har lest for å søke dagpenger, må man trekke kølapp som alle andre, man kan ikke bare få det i posten sammens med det skrivet som antyder at du er et dårlig menneske, som de sender deg når du sier du går og tenker på å søke dagpenger.
Jeg bare tenker at det hadde kanskje vært litt mer ....effektivt. Å hatt et stativ med diverse brosjyrer, så folk ble litt mer selvhjulpne.
Kanskje man tilogmed kunne lastet dem ned på internett.
Jaja.
Sure var de og, men de var nok bare bergensservicen som slo inn der, og hadde ikke nødvendigvis noe med nav å gjøre.
Neste gang tar jeg med boller og flagg og tut.
Jeg bare tenker at det hadde kanskje vært litt mer ....effektivt. Å hatt et stativ med diverse brosjyrer, så folk ble litt mer selvhjulpne.
Kanskje man tilogmed kunne lastet dem ned på internett.
Jaja.
Sure var de og, men de var nok bare bergensservicen som slo inn der, og hadde ikke nødvendigvis noe med nav å gjøre.
Neste gang tar jeg med boller og flagg og tut.
Når man tar toget fra Oslo til Bergen, forsåvidt andre veien og, men om man nå kjører fra Oslo, kommer man på begynnelsen av turen, ikke helt på begynnelsen, men i løpet av de første par timene, forbi en masse små steder der det er tydelig at det er sommeren som er det nøytrtale. Det er når det er sommer det er vanlig, og nå om vinteren ligger badehusene og drivhusene og bryggene og vinterhagene og trampolinene og venter på at sneen skal forsvinne og på at badevakten skal klatre opp i tårnet igjen og kosken på stranda skal åpne og folk skal stille seg i kø og issalget skal stige.
Der jeg kommer fra er det egentlig ikke sånn, men det er likevel sånn at likevel, selv om den er kort, er det barmarkssesongen (tidligere kalt sommer) som liksom er den nøytale årstiden. Når barn tegner er det alltid sommer, familien utfor huset på plenen ved et grønt tre. Da er det et bilde av familien. Om det er et bilde av familien i sneen, er det et bilde av familien om vinteren.
Av en eller annen grunn tanker man på vinteren som unntaket. Egentlig er det barmarkssesong hele tiden, vi bare venter på at sneen skal forsvinne.
Jeg tror kanskje det er fordi det er så mørkt om vinteren. Man tegner ikke failien sin i stua med lyset av.
Jeg sitter altså på toget og skriver dette. Og seer på sneen og inn i skogen og skisporene mellom trærne. Aller best liker jeg når vi kjører i en sving, og jeg kan se fronten på toget, da skjønner jeg at jeg kjører tog, det er litt som å være med i en film. Nei, inni en film.
Der jeg kommer fra er det egentlig ikke sånn, men det er likevel sånn at likevel, selv om den er kort, er det barmarkssesongen (tidligere kalt sommer) som liksom er den nøytale årstiden. Når barn tegner er det alltid sommer, familien utfor huset på plenen ved et grønt tre. Da er det et bilde av familien. Om det er et bilde av familien i sneen, er det et bilde av familien om vinteren.
Av en eller annen grunn tanker man på vinteren som unntaket. Egentlig er det barmarkssesong hele tiden, vi bare venter på at sneen skal forsvinne.
Jeg tror kanskje det er fordi det er så mørkt om vinteren. Man tegner ikke failien sin i stua med lyset av.
Jeg sitter altså på toget og skriver dette. Og seer på sneen og inn i skogen og skisporene mellom trærne. Aller best liker jeg når vi kjører i en sving, og jeg kan se fronten på toget, da skjønner jeg at jeg kjører tog, det er litt som å være med i en film. Nei, inni en film.
Abonner på:
Innlegg (Atom)