Var på formiddagskafe med min venninne Karrimorr i dag, og fortalte om den festen jeg var på der det bare var ettåringer. Karrimorr kom fram til at hun heller ikke hadde vært på fest siden Solvor, sommerhøst&vinter flytta fra byen. Vi diskuterte teorien om at det alltid har eksistert et parallelt festmiljø her, men spora av i bekymringer over at vårt forrige festmiljø muligens hadde regruppert seg, og at vi nå var de to eneste som ikke ble invitert.
(sant det er ikke sånn?)
Deretter gikk samtalen over på den tanken jeg tror alle har hatt som barn:
Hva om jeg er mongoloid og ingen har fortalt meg det?
slik leve dei der!
Jeg har vært i jebbursdag.
Det slo meg at etter at solvor&sommer, høst og vinter flyttet fra byen, har jeg egentlig ikke vært på fest her. Har jeg det da? Jeg har jo ikke det. Jeg har vært i middag m tilhørende alkohol, riktignok, men ikke fest. (Tror jeg.)
Men i går altså. Trippelbursdag, her skal man gjenta det tapte! Ok, det ble feil, men alle skjønner hva jeg mente. Og det var skikkelig trippelfest, god mat og god stemning og fine folk. Tror jeg. Jeg hadde nemlig ikke truffet noen av dem før, omtrent. Og når skjedde det sist? I Kirkenes, mener jeg? Jeg har virkelig blitt utflytta. Tror jeg, må jeg kanskje legge til her og. Det fleste var nemlig ettåringer (altså ikke småbarn, men sånne som kommer til tiltakssonen for å jobbe ett år for å få nedskrevet studielånet sitt, og så drar igjen. Det fører til at man får både arbeidskraft, tilsiktet, og ett litt livligere miljø enn om man skulle vært en by i gokk totalt uten tilsig, utilsiktet, regner jeg med.)
For alt jeg vet kan det jo være at det bestandig har vært et blomstrende parallelt festmiljø med forskjellige ettåringer her i byen, og jeg har bare ikke visst om det, men det var litt overraskende å komme på en tjåke full fest og være én av tre kirkenesere. Heldigvis ville mange av tilflytterne også snakke om bærplukking, hytteliv, døde hvaler og fiske, så det gikk greit.
En annen ting som var nytt var å være sånn omtrent eldst. Det er jeg jo stort sett heller ikke. På fest, mener jeg. Og lavest. Siden jeg var i minoritet som lokal. Men mye av festen oppholdt seg i gangen, ved trappa, og jeg kunne stå et par trappetrinn opp, så det gikk også greit.
Man må nok venne seg til endel nytt, om man skal flytte hjem, men det virker som om det ikke har tapt seg, bare endret seg.
Det slo meg at etter at solvor&sommer, høst og vinter flyttet fra byen, har jeg egentlig ikke vært på fest her. Har jeg det da? Jeg har jo ikke det. Jeg har vært i middag m tilhørende alkohol, riktignok, men ikke fest. (Tror jeg.)
Men i går altså. Trippelbursdag, her skal man gjenta det tapte! Ok, det ble feil, men alle skjønner hva jeg mente. Og det var skikkelig trippelfest, god mat og god stemning og fine folk. Tror jeg. Jeg hadde nemlig ikke truffet noen av dem før, omtrent. Og når skjedde det sist? I Kirkenes, mener jeg? Jeg har virkelig blitt utflytta. Tror jeg, må jeg kanskje legge til her og. Det fleste var nemlig ettåringer (altså ikke småbarn, men sånne som kommer til tiltakssonen for å jobbe ett år for å få nedskrevet studielånet sitt, og så drar igjen. Det fører til at man får både arbeidskraft, tilsiktet, og ett litt livligere miljø enn om man skulle vært en by i gokk totalt uten tilsig, utilsiktet, regner jeg med.)
For alt jeg vet kan det jo være at det bestandig har vært et blomstrende parallelt festmiljø med forskjellige ettåringer her i byen, og jeg har bare ikke visst om det, men det var litt overraskende å komme på en tjåke full fest og være én av tre kirkenesere. Heldigvis ville mange av tilflytterne også snakke om bærplukking, hytteliv, døde hvaler og fiske, så det gikk greit.
En annen ting som var nytt var å være sånn omtrent eldst. Det er jeg jo stort sett heller ikke. På fest, mener jeg. Og lavest. Siden jeg var i minoritet som lokal. Men mye av festen oppholdt seg i gangen, ved trappa, og jeg kunne stå et par trappetrinn opp, så det gikk også greit.
Man må nok venne seg til endel nytt, om man skal flytte hjem, men det virker som om det ikke har tapt seg, bare endret seg.
oppdaterer oppdateringene
Jeg jobber. Noen dager i arbeidsklær, noen dager foran dataen. Og så hender det at jeg går ut og drikker øl, og krangler med folk. Jeg tar min oppgave som Nordlig Ambassadør alvorlig, prater man skit skal man vite at man gjør det. Og så jobber jeg igjen, mest det. Om ikke lenge blir det Stockholm igjen, jeg synes alltid det er så fryktelig trist å dra fra høsten her.
Hva mer?
Det holder seg rundt ti grader (celcius, som vi bruker her nord) og det er litt deilig. Fire grader derimot.
Jo, det blir jo litt famlie. Skjønt de klarer seg jo ganske bra sjøl også.
Når jeg er ferdig å jobbe skal det helst bli litt hytteliv. Da må vi først flytte litt flyttelass.
Og dere da?
Hva mer?
Det holder seg rundt ti grader (celcius, som vi bruker her nord) og det er litt deilig. Fire grader derimot.
Jo, det blir jo litt famlie. Skjønt de klarer seg jo ganske bra sjøl også.
Når jeg er ferdig å jobbe skal det helst bli litt hytteliv. Da må vi først flytte litt flyttelass.
Og dere da?
ikke det nei
i dag har jeg stått opp, ventet litt, ventet litt mer, det ble ikke så mye til sammen, vært på trykkeri, sittet på kafe og jobbet, i Kirkenes tilogmed, utropstegn, jobbet, stekt biff, spist den,
ja
og nå blogger jeg.
Jeg har drømt noe om noen jeg måtte redde, det ordna seg.
Nå vil jeg ha gintonic.
ja
og nå blogger jeg.
Jeg har drømt noe om noen jeg måtte redde, det ordna seg.
Nå vil jeg ha gintonic.
Over til noe helt annet.
Kroppen altså. Den lever sit eget liv. Vanligvis er det jo A-D-hodet som kjører sitt eget liv og opplegg, men nå som Kroppen har holdt seg frisk er det mer harmoni mellom de to, og det er jo fint for meg. Det er vanligvis A-D-Hodet som får mest kjeft og mas fra meg, men Kroppen har nå sine egenheter den og.
Nå tenker jeg på det der å måtte tisse. For eksempel bittelitt. Når man er ute eller på tur eller egentlig holder på med noe annet. Da er det liksom ikke noe problem, Kroppen ber meg registrere at jeg må tisse, litt, ikkenohastverkaltså, men hvis du nå bare kan registrere at det er sånn det er, og så er det ikke mer mas.
Helt til den plutselig får øye på et do!
Da! Da er det fanden meg NUUNUNUNUNUNU æ må pess, NU!
Fra 0,4 på tissatrengtskalaen til 8000 på to sekunder!
Jedorias.
Nå tenker jeg på det der å måtte tisse. For eksempel bittelitt. Når man er ute eller på tur eller egentlig holder på med noe annet. Da er det liksom ikke noe problem, Kroppen ber meg registrere at jeg må tisse, litt, ikkenohastverkaltså, men hvis du nå bare kan registrere at det er sånn det er, og så er det ikke mer mas.
Helt til den plutselig får øye på et do!
Da! Da er det fanden meg NUUNUNUNUNUNU æ må pess, NU!
Fra 0,4 på tissatrengtskalaen til 8000 på to sekunder!
Jedorias.
[en overskrift om å dra på tur som ikke inneholder ordet "sur"]
I natt dro jeg the Stig med for å ta hytteparadiset min far har anskaffet sine barn i øyensyn. Jeg var også interessert i øyensynet fordi da jeg sist var ute med slike planer, klarte ikke min far å finne nøkkelen til herligheten. Det betyr: hytta, sjåen, naustet.
Grunnen til at slikt måtte utføres nattestid er at vi bare får båten ut på floa. Om noen skulle lure på hvorfor. Siden jeg har skrevet det så uttrykkelig, egentlig spiller det ikke så stor rolle. Eller det viste det seg å ende opp med å gjøre, men det var fordi vi fikk motorstopp. Dette hendte forholdsvis tidlig, ca tredve sekunder etter at vi hadde fått motorstart. Ettersom vi er en gjeng med ukuelige optimister regnet vi med at dette skulle ordne seg ganske snart, så hvis for eksempel noen begynte å ro mot Kobbholmen kunne noen andre prøve å få start på motoren, og før vi visste ordet av det ville alt være i orden igjen.
Det viste seg at ingen kom til å vite noen ord av noenting som helst, men the Stig er en helt, og rodde og rodde og rodde. (la meg få gjøre oppmerksom på at båten ikke er særlig robar og at dette ikke er noen liten bedrift. Heller et lite A/S med mellomgode interne rutiner.)
Vi trodde jo lenge at dette kom til å ordne seg, men ca bak Midterholmen så vi oss nødt til å forsøke å få tak i hjelp. Jeg forsøkte å ringe onkel Kjell som også har hytte der ute, men det var dårlig dekning og midt på natten så jeg ga opp å få kontakt og endte med å sende ut endel smser, uten helt å vite om de ble motatt noen steder.
Det var et godt stykke igjen.
The Stig rodde.
Timene gikk.
Et par måser dukket opp for å ete litt slog.
Men vi lå jo ikke i ro fordi vi fisket, vi lå i ro fordi vi rodde.
En kobbe la seg etter båten.
Det får være måte på hvor man skal la seg trakkassere av dyrelivet.
Da satte vi seil. Ikke nødvendigvis den mest logiske slutning i en liten motorbåt, og det er kanskje ikke så mange som har seilt inn Laksebukta før heller, iallefall ikke med mast av båtshake og arm oppad strukk. Neppe med sebrastripete seil av akrylfloss heller. Sånn sett var det jo greit at det viste seg at alle hyttene var tomme der vi kom roende inn med seil.
Men nå hadde vi jo klart oss fint, og hvem vet når mine "motorstopp bak midtrholm, slepe oss?" kom til å tikke inn hos familie? Altså måtte jeg avverge, men inne i Laksebukta er det iallefall ikke dekning, og jeg så for meg at snart kom SeaKingen durende inn over fjorden, så jeg sprang oppover fjellet bak hyttene. I varmedress, hvem har tid til å skifte i en sådan stund? ( I varmedress, fleecejakke, ullgenser, goretexjakke og -bukse, og stillongs.)
(Herregud.)
Oppe på fjellet fikk jeg full dekning men ikke avgårde en eneste tekstmelding, og nå var det såpass grundig midt på natten at jeg ikke ville ringe. Og hvor lenge skal man stå oppå et fjell? Natterstid? Når de nede i bukta vet hvor dårlig du er i nedoverbakke? Snart kom det til å komme SeaKinger fra alle retninger.
Komplikasjonene er ikke over på dette tidspunkt, men de utspiller seg delvis mellom andre over telefon, har med batterier å gjøre, og delvis er jeg litt dårlig på å ta beskjed, men etter et par turer opp på det fjellet igjen, i litt lettere bekledning, var folk a) klar over at vi var i god behold eller b) sur fordi vi ikke kom og hentet dem på avtalt sted og bedre enn det tror jeg ikke vi kunne ha gjort det på det tidspunktet, iallefall ikke med manglende dekning og manglende motor.
Grunnen til at slikt måtte utføres nattestid er at vi bare får båten ut på floa. Om noen skulle lure på hvorfor. Siden jeg har skrevet det så uttrykkelig, egentlig spiller det ikke så stor rolle. Eller det viste det seg å ende opp med å gjøre, men det var fordi vi fikk motorstopp. Dette hendte forholdsvis tidlig, ca tredve sekunder etter at vi hadde fått motorstart. Ettersom vi er en gjeng med ukuelige optimister regnet vi med at dette skulle ordne seg ganske snart, så hvis for eksempel noen begynte å ro mot Kobbholmen kunne noen andre prøve å få start på motoren, og før vi visste ordet av det ville alt være i orden igjen.
Det viste seg at ingen kom til å vite noen ord av noenting som helst, men the Stig er en helt, og rodde og rodde og rodde. (la meg få gjøre oppmerksom på at båten ikke er særlig robar og at dette ikke er noen liten bedrift. Heller et lite A/S med mellomgode interne rutiner.)
Vi trodde jo lenge at dette kom til å ordne seg, men ca bak Midterholmen så vi oss nødt til å forsøke å få tak i hjelp. Jeg forsøkte å ringe onkel Kjell som også har hytte der ute, men det var dårlig dekning og midt på natten så jeg ga opp å få kontakt og endte med å sende ut endel smser, uten helt å vite om de ble motatt noen steder.
Det var et godt stykke igjen.
The Stig rodde.
Timene gikk.
Et par måser dukket opp for å ete litt slog.
Men vi lå jo ikke i ro fordi vi fisket, vi lå i ro fordi vi rodde.
En kobbe la seg etter båten.
Det får være måte på hvor man skal la seg trakkassere av dyrelivet.
Da satte vi seil. Ikke nødvendigvis den mest logiske slutning i en liten motorbåt, og det er kanskje ikke så mange som har seilt inn Laksebukta før heller, iallefall ikke med mast av båtshake og arm oppad strukk. Neppe med sebrastripete seil av akrylfloss heller. Sånn sett var det jo greit at det viste seg at alle hyttene var tomme der vi kom roende inn med seil.
Men nå hadde vi jo klart oss fint, og hvem vet når mine "motorstopp bak midtrholm, slepe oss?" kom til å tikke inn hos familie? Altså måtte jeg avverge, men inne i Laksebukta er det iallefall ikke dekning, og jeg så for meg at snart kom SeaKingen durende inn over fjorden, så jeg sprang oppover fjellet bak hyttene. I varmedress, hvem har tid til å skifte i en sådan stund? ( I varmedress, fleecejakke, ullgenser, goretexjakke og -bukse, og stillongs.)
(Herregud.)
Oppe på fjellet fikk jeg full dekning men ikke avgårde en eneste tekstmelding, og nå var det såpass grundig midt på natten at jeg ikke ville ringe. Og hvor lenge skal man stå oppå et fjell? Natterstid? Når de nede i bukta vet hvor dårlig du er i nedoverbakke? Snart kom det til å komme SeaKinger fra alle retninger.
Komplikasjonene er ikke over på dette tidspunkt, men de utspiller seg delvis mellom andre over telefon, har med batterier å gjøre, og delvis er jeg litt dårlig på å ta beskjed, men etter et par turer opp på det fjellet igjen, i litt lettere bekledning, var folk a) klar over at vi var i god behold eller b) sur fordi vi ikke kom og hentet dem på avtalt sted og bedre enn det tror jeg ikke vi kunne ha gjort det på det tidspunktet, iallefall ikke med manglende dekning og manglende motor.
er det feil her?
er det feil her?
her er det jo noen pinner jeg kan ta bilde av mens resten av familien prøver og bare feiler i reparering av båtmotor!
Når man finner denne steinen oppå fjellet er man der det er dekning!
hit ned er det man skal når man er ferdig i telefonen.
seilet pent sammenbrettet sånn som seil jo skal være
Til slutt dukket verden beste onkel og tante opp og ga oss skyss inn igjen. Dem har jeg ikke bilde av.
utfarttur
I går eller overigår eller når det var, det blir alltid surr når i går går over både natt og dag, dro jeg på fisketur med mine familiære forbindelser. Det vil si, pappa dro med oss, det er hans vann.
Jeg mener, han eier det ikke, det er han som kan veien. Jeg prøver så fortvilt å lære meg ruta, men den består av bittelitt sti, masse plutselig snu tvert om og gå andre veien, landemerker som ikke står der man skal snu men som man møter på om man har gått rett, og brukne kvister man skal se etter i en vedteig. Det er ikke til å forstå seg på. Noen ganger skal man gå over bekken, andre ganger ikke. Man skal aldri gå over elva for da blir det iallefall trøbbel.
Og det er hemmelig. Pappa sitter nok nå og river seg i håret og tror hele lokaliteten er avslørt og avkodet.
Jeg mener, elv og vedteig, det er jo en sjeldenhet, sant.
Men jeg fikk fisk! Og dét er jo en ekte sjeldenhet! Jeg er familiens sorte får i så måte, stort sett får jeg kun en pinne eller to, men i går/overigår/natt fikk jeg tilogmed størst. Skjønt når jeg tenker meg om har jeg kun pappas ord for det....jeg så egentlig ikke hverken hans eller Stefrids fangst, bare Solveig sin.
Hm.
Nåja.
Iallefall.
Det hele begynte med en stor fisk, oppstandelse, seiersdans, og så ca her en plass mista jeg kniven min. Som jeg hadde lånt. Eller ca da jeg satt meg ned i lyngen for å ta en kaffe. Hvem vet.
Det er litt upraktisk å være uten kniv på fisketur.
Min eneste måte å få fisk på er å være så lite til stede som mulig. Jeg får fisk når jeg plukker multer, tar bilder av landskapet, skifter, går tilbake for å lete etter kniv og så videre. Den største jeg fikk, på noe under halvkiloet, måtte jeg få i land mens jeg hadde en arm i en genser og hodet inne i en annen og magen bar for mygga. For eksempel.
En annen fikk jeg mens jeg gikk tilbake for å leite etter kniven. Da jeg kom tilbake til stanga så jeg ingen dubb men derimot noe som lignet på et uryddig edderkoppnett inne under, over og gjennom torven, krattet og vått grenverk inne ved land, hvilket viste seg å være snøret mitt. I enden av dette en utslitt ørret.
1-1, får man vel si.
Jeg hadde jo ingen kniv så det var ikke bare-bare å få orden på dette heller, må jeg få påpeke.
Fisken fikk jeg etterhvert berget, men jeg hadde jo ingen kniv så jeg fikk bløgga den dau.
Jeg la den i lyngen bak meg mellom to illrøde kart så jeg skulle finne den igjen, mens jeg agnet om. (Som søstersen påpeker for seg selv når hun bedriver denne aktiviteten, makk er en del av næringskjeden og alle bør være glade for å få være med på fisketur.)
Jeg har påpekt noen ganger at man ikke bør miste kniven, jeg vil også påpeke at hvis man har planer om å finne igjen ørreten sin bør man kanskje ikke legge den ved et røyskattbol.
Iallefall ikke om man allerede har mistet en kniv og ikke vil ha på seg at man roter bort fisk også.
Nå hadde jeg tenkt å fortelle at da fisketuren var over sånn i syv-tiden på morgenen, dro vi faktisk på multebærtur. Grunnen til at det blir vanskelig, er at min mor, altså min fars fraskilte fru, vet hvor vi fisker. Altså kan hun tenke seg til hvor vi skulle ha plukket bær, og på grunn at den omhyggelig kompliserte stedslokaliserte familiebaserte regionale multeøkonomien, blir dette et brudd på all etikette.
Eneste måten å ikke trå feil når det gjelder multekommunikasjon utover den nærmeste familie, er å snakke om bjørn.
Når den nærmeste familie er todelt, blir det feil uansett.
Jeg mener, han eier det ikke, det er han som kan veien. Jeg prøver så fortvilt å lære meg ruta, men den består av bittelitt sti, masse plutselig snu tvert om og gå andre veien, landemerker som ikke står der man skal snu men som man møter på om man har gått rett, og brukne kvister man skal se etter i en vedteig. Det er ikke til å forstå seg på. Noen ganger skal man gå over bekken, andre ganger ikke. Man skal aldri gå over elva for da blir det iallefall trøbbel.
Og det er hemmelig. Pappa sitter nok nå og river seg i håret og tror hele lokaliteten er avslørt og avkodet.
Jeg mener, elv og vedteig, det er jo en sjeldenhet, sant.
Men jeg fikk fisk! Og dét er jo en ekte sjeldenhet! Jeg er familiens sorte får i så måte, stort sett får jeg kun en pinne eller to, men i går/overigår/natt fikk jeg tilogmed størst. Skjønt når jeg tenker meg om har jeg kun pappas ord for det....jeg så egentlig ikke hverken hans eller Stefrids fangst, bare Solveig sin.
Hm.
Nåja.
Iallefall.
Det hele begynte med en stor fisk, oppstandelse, seiersdans, og så ca her en plass mista jeg kniven min. Som jeg hadde lånt. Eller ca da jeg satt meg ned i lyngen for å ta en kaffe. Hvem vet.
Det er litt upraktisk å være uten kniv på fisketur.
Min eneste måte å få fisk på er å være så lite til stede som mulig. Jeg får fisk når jeg plukker multer, tar bilder av landskapet, skifter, går tilbake for å lete etter kniv og så videre. Den største jeg fikk, på noe under halvkiloet, måtte jeg få i land mens jeg hadde en arm i en genser og hodet inne i en annen og magen bar for mygga. For eksempel.
En annen fikk jeg mens jeg gikk tilbake for å leite etter kniven. Da jeg kom tilbake til stanga så jeg ingen dubb men derimot noe som lignet på et uryddig edderkoppnett inne under, over og gjennom torven, krattet og vått grenverk inne ved land, hvilket viste seg å være snøret mitt. I enden av dette en utslitt ørret.
1-1, får man vel si.
Jeg hadde jo ingen kniv så det var ikke bare-bare å få orden på dette heller, må jeg få påpeke.
Fisken fikk jeg etterhvert berget, men jeg hadde jo ingen kniv så jeg fikk bløgga den dau.
Jeg la den i lyngen bak meg mellom to illrøde kart så jeg skulle finne den igjen, mens jeg agnet om. (Som søstersen påpeker for seg selv når hun bedriver denne aktiviteten, makk er en del av næringskjeden og alle bør være glade for å få være med på fisketur.)
Jeg har påpekt noen ganger at man ikke bør miste kniven, jeg vil også påpeke at hvis man har planer om å finne igjen ørreten sin bør man kanskje ikke legge den ved et røyskattbol.
Iallefall ikke om man allerede har mistet en kniv og ikke vil ha på seg at man roter bort fisk også.
Nå hadde jeg tenkt å fortelle at da fisketuren var over sånn i syv-tiden på morgenen, dro vi faktisk på multebærtur. Grunnen til at det blir vanskelig, er at min mor, altså min fars fraskilte fru, vet hvor vi fisker. Altså kan hun tenke seg til hvor vi skulle ha plukket bær, og på grunn at den omhyggelig kompliserte stedslokaliserte familiebaserte regionale multeøkonomien, blir dette et brudd på all etikette.
Eneste måten å ikke trå feil når det gjelder multekommunikasjon utover den nærmeste familie, er å snakke om bjørn.
Når den nærmeste familie er todelt, blir det feil uansett.
søstersen klar for tur, alltid lur
jeg som har tubalunger blåser igang hvalgryta
søstersen domumenterer bjørnebæsjen vi fant
Dagliglivet som trenger seg på
Mens alt dette hendte har jeg innimellom vært utenfor huset og balet med flyttelasset. Det sto jo så fint i garasjen sin, men nå skal garasjen rives og pakker som har vært pakket og pakket om og flyttet på så mange ganger flyttes til nye steder og flyttelasset deles opp og plasseres på verandaer, på barnerom, på loft, på hytter og rett og slett ute.
Snart må man da klare å bli bofast.
Jaha?
Det ble rett og slett ikke ordnings i går.
Vi kom hjem til Kirkenes, til finværet, og det var vel der det skar seg.
I går var det 25 grader og muligheter for å bli solbrent, og det var litt som å glede seg til å treffe kjæresten sin igjen som man ikke har sedd på et halvår kanskje, og så har han blitt punker og skiftet dialekt.
Det er samme person, men det er mye som ikke stemmer.
I dag er det imidlertid fjorten grader, det kjennes mye mer normalt og jeg kjenner humøret komme tilbake.
Hjemme!
Vi kom hjem til Kirkenes, til finværet, og det var vel der det skar seg.
I går var det 25 grader og muligheter for å bli solbrent, og det var litt som å glede seg til å treffe kjæresten sin igjen som man ikke har sedd på et halvår kanskje, og så har han blitt punker og skiftet dialekt.
Det er samme person, men det er mye som ikke stemmer.
I dag er det imidlertid fjorten grader, det kjennes mye mer normalt og jeg kjenner humøret komme tilbake.
Hjemme!
gud hjelpe meg og passet mitt
Jeg er hjemme igjen. Man trenger ikke pass for å komme seg hit, det er ikke det passet jeg mener. Jeg snakker om det passet som blir påskrevet, sjøl om jeg ikke helt skjønner metaforen, hvem skribler i andres pass? Uansett, mitt er blitt påskriblet og kategorisert og arkivert med en hel del andre pass jeg ikke ante hadde samme farge som mitt.
Nå roter jeg meg alt for langt inn i allegorier og metaforer, drit i det:
Jeg har funnet en side på internett som liksom (Liksom! når ble det en del av språket mitt?!) viser frem en del blogger. Kategorisert i "meg", "bilder", "samfunn" og jeg husker ikke, jeg følger jo strengt tatt sjelden med. Min blogg kommer opp der, i "meg", selvsagt, ettersom jeg jo er yndlingstemaet mitt.
(nå følte jeg at jeg burde hatt avsnitt, ikke fordi jeg skal skifte tema men fordi en kommentatortør en gang sa jeg manglet avsnitt i teksten, den var litt rotete og ulesbar, og nå så det ut til å være en passelig mengde tekst)
De andre "meg"ene skriver om shopping, anoreksi, interiør (altså, det ble feil. Anoreksi er en sykdom man kan dø av, interiør er det ikke. Personlig kan jeg kanskje dø av interiør, men det er helt innadrettet virksomhet. Unnskyld. Jeg kommer til poenget.), barna sine, kreft, kronisk utmattelsessyndrom, kjoler, prikkete emballasje....det jeg vil fram til er at her kategoriseres jeg.
Jeg skriver åpenbart ikke en personlig blogg om sykdom og Livet det jeg byr noe særlig på meg selv.
Jeg skriver tidvis noe nært innpå en syteblogg, men det er nok likevel ikke min kategori. Min kategori må da være i shopping, interiør og dagens-outfit-segmentet. Selv om det jo helt klart er feil, av åpenbare grunner. Poenget er:
Jeg skriver en overfladisk blogg! Bare uten eget hus og fine klær! Faen!
Og det har jeg jo alltid visst. Men du steike være så ubehagelig det var å bli kategorisert på denne måten. Og så kom jeg på at jeg er jo strengt tatt interiørarkitekt, sjøl om jeg dytter det så langt bak i bevisstheten jeg bare kan og benekter det ganske så frekvent. Jeg har blitt fanget i fellen. Jeg ER interiørarkitekt. Om du skjønner.
Nå kom jeg på dårlig hummør.
Jeg kanskje får skrive litt mer om samepolitikk. Sånn at jeg kan få tilbake passet mitt.
Bare at, får jeg påpeke, da jeg startet med blogging i 2005 var det mest meningsbloggere der ute. Vi var et gjeng som skulle skrive lett-blogger som en motvekt. Skrive for å skrive. Ikke mene for å mene.
Jeg er vel omtrent den eneste av oss som blogger enda, og nå har jeg blitt fanget av min egen hale som biter meg i hælene foran meg i sirkelen en plass, føles det som. Jeg får ikke helt forklart det. Og dette ble et innlegg med alt for mange paranteser og andre språklige virkemidler, utenfor kontroll.
Hilsen Den Gråtende Interiørarkitekt.
ps. Om dette ble for depressivt kan man gå hit istedet:
http://stuffofawesome.com/a-1st-grade-teacher-had-her-students-finish-well-known-proverbs-here-are-the-results-1309626004-5271.png.html#.Tif_bobgpc9.facebook
Jeg lo iallefall ganske mye!
Nå roter jeg meg alt for langt inn i allegorier og metaforer, drit i det:
Jeg har funnet en side på internett som liksom (Liksom! når ble det en del av språket mitt?!) viser frem en del blogger. Kategorisert i "meg", "bilder", "samfunn" og jeg husker ikke, jeg følger jo strengt tatt sjelden med. Min blogg kommer opp der, i "meg", selvsagt, ettersom jeg jo er yndlingstemaet mitt.
(nå følte jeg at jeg burde hatt avsnitt, ikke fordi jeg skal skifte tema men fordi en kommentatortør en gang sa jeg manglet avsnitt i teksten, den var litt rotete og ulesbar, og nå så det ut til å være en passelig mengde tekst)
De andre "meg"ene skriver om shopping, anoreksi, interiør (altså, det ble feil. Anoreksi er en sykdom man kan dø av, interiør er det ikke. Personlig kan jeg kanskje dø av interiør, men det er helt innadrettet virksomhet. Unnskyld. Jeg kommer til poenget.), barna sine, kreft, kronisk utmattelsessyndrom, kjoler, prikkete emballasje....det jeg vil fram til er at her kategoriseres jeg.
Jeg skriver åpenbart ikke en personlig blogg om sykdom og Livet det jeg byr noe særlig på meg selv.
Jeg skriver tidvis noe nært innpå en syteblogg, men det er nok likevel ikke min kategori. Min kategori må da være i shopping, interiør og dagens-outfit-segmentet. Selv om det jo helt klart er feil, av åpenbare grunner. Poenget er:
Jeg skriver en overfladisk blogg! Bare uten eget hus og fine klær! Faen!
Og det har jeg jo alltid visst. Men du steike være så ubehagelig det var å bli kategorisert på denne måten. Og så kom jeg på at jeg er jo strengt tatt interiørarkitekt, sjøl om jeg dytter det så langt bak i bevisstheten jeg bare kan og benekter det ganske så frekvent. Jeg har blitt fanget i fellen. Jeg ER interiørarkitekt. Om du skjønner.
Nå kom jeg på dårlig hummør.
Jeg kanskje får skrive litt mer om samepolitikk. Sånn at jeg kan få tilbake passet mitt.
Bare at, får jeg påpeke, da jeg startet med blogging i 2005 var det mest meningsbloggere der ute. Vi var et gjeng som skulle skrive lett-blogger som en motvekt. Skrive for å skrive. Ikke mene for å mene.
Jeg er vel omtrent den eneste av oss som blogger enda, og nå har jeg blitt fanget av min egen hale som biter meg i hælene foran meg i sirkelen en plass, føles det som. Jeg får ikke helt forklart det. Og dette ble et innlegg med alt for mange paranteser og andre språklige virkemidler, utenfor kontroll.
Hilsen Den Gråtende Interiørarkitekt.
ps. Om dette ble for depressivt kan man gå hit istedet:
http://stuffofawesome.com/a-1st-grade-teacher-had-her-students-finish-well-known-proverbs-here-are-the-results-1309626004-5271.png.html#.Tif_bobgpc9.facebook
Jeg lo iallefall ganske mye!
Abonner på:
Innlegg (Atom)