Jeg har jo tidligere innomsneiet det faktum at fortau er en farlig plass å oppholde seg, under de rådende omstendigheter i bergensbyen. Mannen holdt på å få et takras i hodet og går konsekvent og suverent midt på veien. Mari fikk en gang en bil i kroppen, deretter luft rundt hele kroppen og så veien i kroppen, så hun går helst på fortau. I begynnelsen prøvde jeg å gå midt mellom dem, men nå tvinger jeg også Mari til å gå i veien. Hun går der med adskillig mindre suverenitet enn mannen. Hun holder meg faktisk i kåpebeltet mens vi går.
Det er koselig syns jeg.
Det ble pizza som planlagt i går, med tilhørende brannalarmsavgang. Det anspenner meg veldig at den skal gå over hele bygget, og at sensoren er montert over ovnen. Jeg har begynt å lage pizza med hørselsvern. Det hjelper litt.
Og så har jeg sett mengdevis med olprogrammer, mannen og Mari forteller meg reglene og jeg er veldig flink til å rope på de riktige plassene. Eller nei. Men jeg har skjønt at vi er dem i rødt. Og om noen går med et norsk flagg, er det et sikkert tegn på at de BÅDE er norske og i tillegg holder på å vinne. Idiotsikker regel.
Besøk i snebyen
Mari er her. Det er sikkelig eksotisk for henne. Det er jo så mye sne og ingen rutiner på noe som helst, hva skal man med rutiner på noe som skjer hvert nittiende år. I dag har hun både fått sett brøytebilen, som er en pickup med sneskoffe påmontert foran, en snedunge som lå ca midt i veien, og en tullsint trailer som prøvde å komme seg opp en vei som ikke var brøyta, uten kjetting, helt etter kobboimetoden. Han kjørte i stykker både en snedunge og et tre. Den snedungen var det ikke så nøye med, det var jo strengt tatt bare en midlertidig installasjon, men det treet hadde vært fint å ha til sommeren.
Nå har hun insistert på hjemmelaged pizza, jeg skjønner ikke at jeg lot meg overtale, det er jo det minst lettvinte som finst.
Nå har hun insistert på hjemmelaged pizza, jeg skjønner ikke at jeg lot meg overtale, det er jo det minst lettvinte som finst.
Tullfeilsbordet
Av og til blir jeg så utålmodig. Fanes!
Dette bordet består av tullfeil på tullfeil. Det er et under at det står.
Bena kom i en pose etter at The Stig hadde vært og drukket kaffe hos noen kompiser, og stolen deres hadde gått i stykker. Setet og ryggen beholdt de, men jeg fikk altså en pose med delvis splintra bein.
Som jeg tok med på verkstedet, og der hadde jeg egentlig allerede begynt med tullfeilene, for der hadde jeg en plate som jeg hadde brukt i et annet prosjekt, og i den platen hadde jeg av en eller annen grunn ikke snudd enkeltstykkene (pinnene) sånn at vedretningen gikk annenhver vei gjennom hele platen. Men det hadde jeg egentlig ordnet på ved å sage platen i to og lime den sammen etter å ha snudd den ene delen, sånn at svakheten ikke ble gjennomgående. Det ble dessuten veldig fint med det bruddet i platen, selv om jeg tullfeilsaga plata på båndsga uten å lage støtte sånn at det ble mest mulig beint. Altså ble det ikke mest mulig beint. Så det var mest flaks at det ble bra, men det ble forsåvidt bra.
Men så var det bena da. De hadde splintra tverrstag stikkende ut, og uten å bestemme meg for hva jeg egentlig skulle med bena, sagde jeg disse av helt inne ved roten. Litt skjevt og stygt.
Så bestemte jeg meg for å flekke bena, (flekke!) som var svartlakkert, bortsett fra der jeg hadde saget av tverrpinnen, der skinte bøken igjennom. Men det var drittungt å flekke, så jeg flekka bare delvis nedover, i litt sånn fine tilfeldige mønster. Kjempefint. (Egentlig litt fint faktisk. Det er det som er ulykken i tullfeilene, avogtil blir det bra.)
Det var også tungt, og jeg fikk vondt i albuene, jeg er jo 83 og tåler ikke så godt å jobbe i kulda. Derfor flekka jeg det siste benet i en litt annen stilling, og klarte for hvert flekk å skjære et riss inn i benet med knivspissen. Det så jeg ikke før jeg var ferdig. Ca 200 små riss nederst på benet. Huzza!
Og så ødela jeg platen.
Jeg ville bore hull i platen, tvers igjennom, og stikke stolbeina opp gjennom hullene. Jeg kan ikke stille flaten på søyleborremaskinen (helvetes søyleborremaskinen, som heller ikke kan låses) så jeg måtte bygge opp litt for å få skrå hull i platen (sånn at bena skulle stå i vinkel). Men gadd jeg regne på det? Neikj.
Tok det på øyemål.
Lagde jeg i det minste en rigg sånn at hvert hull ble likt? Neikj.
Tok det på øyemål.
Og siden jeg hadde bygget opp platen på søyleborremaskinen for å kunne få skrå hull (slengt en tilfeldig planke under bortsiden på platen som skulle borres) klarte jeg å glemme å legge en plate til under platen, for å ikke slå opp flis av hullene i det boret går igjennom. (bladbor str 25, burde hatt 28, men gadd ikke gå og kjøpe.) På grunn av søyleboret måtte jeg bore fra undersiden og opp, ikke ideelt.
Selvsagt ble det slått kjempefliser av platen.
Så jeg måtte endre litt på hullene da, slipe kantene, så det ble en kurve mer enn en grad. Kunne blitt pent. For så, før jeg egentlig var ferdig med pussingen, bestemte jeg meg for å lime bena på plass. Jeg kunne jo pusse etterpå! Så jeg limte.
Da jeg hadde limt, angret jeg litt på det, siden jeg ikke kom til med pusseklossen. (overraskelse!) Men neste dag ramla bena rett ut igjen, for jeg hadde ikke pussa bort lakken på limflatene, og limt med vanlig trelim.
Da kunne jeg jo pusse litt til!
Og så gjorde, til jeg innså at flisene som var slått av i hullkanten, var litt for store til å bare pusse ned sånn der. Så jeg pusset av lakken i limflaten for å lime bena på plass igjen.
Og av en eller annen grunn pusset jeg av lakken på feil plass på det benet som skulle stikke høyest opp av hullet sitt, der jeg hadde trengt å ha lakk. Hvordan gikk det til? (-sånn går det når man ikke merker med blyant, bare pusser ivei på måfå.)
Så skulle jeg lime bena på plass igjen. Men jeg hadde ikke merket hvilket ben som hørte til hvilket hull, og av en eller annen grunn var disse fire stolbena fra samme stol hverken like lange (tre lengder) eller like tjukke. (to tykkelser, tre like og en tjukkfot) så det spilte en viss rolle.
Jeg fik litt stress på det, for jeg hadde allerede smurt inn bena (eller ett iallefall) med trelim blanda med sagflis. Trelim størkner på ca tredve minutter... Istedet for å ta det med ro og finne ut av det, oppførte jeg meg som om det var epoxy og kylte inn stolben litt på måfå her og der.
Ingen tålmodighet. Noen steder. I tillegg hadde jeg pusset uten maske og hadde bøk- og furugøgg i halsen.
På dette tidspunktet innså jeg hvor dumt det hadde vært å sage tverrpinnene av stolbena. For så å gå løs på snittflaten med kniv. Nå fant jeg nemlig ut (NÅ fant jeg ut!) at jeg skulle bruke de avsagde tverrpinnene til å lage bordstolbena om til trestammer, med tverrpinnene som grener som stakk ut. Hadde vært fin med en ren snittflate da ja. Istedet måtte jeg dremle inn et søkk i tverrpinnene sånn at de fikk en ok pen limflate mot bordstolbena.
Og sånn burde jeg gjort det: tatt en sirkelsjablong, funnet radiusen på bordbenet på det stedet der jeg skulle feste "grena", merket denne radiusen av på grena med tusj, og dremlet ned til jeg nådde tusjmerkene.
Sånn gjorde jeg det: på øyemål. Håndtholdt.
Hahaha. Trodde du det var slutt på fjottfeilsraptusen nå?
Jeg kan godt spole i fortfilm, dette vil nemlig ingen ende ta. Når jeg skulle feste grenene, bytta jeg om på dem, noe jeg oppdaget et godt stykke inni limingen, ikke klarte jeg å bruke tvinge for å få limen til å størkne, og ettersom jeg hadde byttet om på dem ble det store gap mellom grenene og "stammene" på den siden jeg ikke så på mens jeg limte.
Jeg spaklet litt. Men det er nok ikke noe særlig styrke i den limingen, tror jeg.
sånn har det sett ut underveis:
Alt dette skjer fordi jeg er så jævla utålmodig etter å se hvordan det blir. Det er da man skal skisse, men jeg jobber jo med det materialet som dukker opp, så jeg skisser på sett og vis med materialene. Det jeg ikke skjønner er hvorfor jeg ikke kan roe litt ned når jeg har fått en ide, og så utføre den med nøyaktighet, flid og verdighet, istedet for å rase avgårde som et annet adhdmonster med grå stær.
Jeg skylder på varmedressen. Det er vanskelig å fokusere på nøyaktighet når noe ramler på gulvet hver gang du rører deg.
Nei jeg skylder på meg selv. Og litt på varmedressen. Men mest på meg selv.
først blogg men så ble det brev
Ja det var dette innlegget jeg egentlig skulle lagt ut da, det med bildet av bordet og det der kjempelange innlegget. Det er veldig vanskelig å få tatt bilde av bordet. I dag er hovedforvanskingen det at det befinner seg ett kvarters gange nordvestover. Altså på verkstedet.
Men det er så kaldt i dag at jeg jobber hjemme; jeg vet hvordan det er det borte nå. Nå har jeg jo varmedress og alt, og det hjelper på, men jeg hadde ikke tenkt å holde på med noe på verkstedet i dag, så da kan jeg velge mellom å sitte på kontoret og skrive på datamaskin i varmedress , eller å sitte hjemme. I joggedress. Og skrive på datamaskin. Med kaffe tilgjengelig.
Det er nesten det deiligste med å ha kontor (verksted), det er så deilig å være hjemme en gang i blant. Og så, dette er litt teit altså, men jeg blir støl og får vondt i kroppen av å fryse hele tiden. Så bæslusa (83) rekker opp hånden og frir seg for å være hjemme i dag.
Og så har jeg tenkt meg bort på dette mammuttsalget.
Her er grunnen til at jeg ikke bør gjøre det:
jeg har ca null i kronasjer
vi skal flytte snart og trenger ikke mer å drasse på
Her er grunnen til at jeg bør gjøre det:
jeg elsker bøker og hvis jeg leser, sitter jeg ikke utover kvelden og jobber på datamaskinen og får mer vondt i de morkne leddene.
Så jeg skal gå på bokhandelen og overveie.
PS: Kjære mamma og pappa, når jeg nå sier at jeg har null i kronasjer så er det ikke helt sant altså, det er et bilde, eller ikke bilde, men det er en overdrivelse for å beskrive situasjonen. Jeg mener ikke med dette å skrive hjem og mase om penger, jeg har til husleie uten problem og sparekontoen er ikke tømt. Det er mer en påminnelse til meg selv om at jeg må være flink å ikke bruke de pengene jeg har, for da kan jeg være lenge på verkstedet og slipper å ta meg en idiotjobb og bli ulykkelig. Dessuten kommer min venninne Mari til helgen, henne jeg bodde sammens med i Låven på Rauland husker dere, og jeg har tenkt å gå ut og både jente meg og drikke øl opptil kanskje to eller tre dager på rad. Om jeg kjøper masse bøker blir det enda mer null i kronasjer til helgeholoien. Så det er ikke null i virkeligheten, eller det er litt null, men det er fordi jeg har prioritert sånn selv og jeg er fornøyd med den prioriteringen. Veldig fornøyd. Det er ingenting som er så lett å få tak i som penger, men det kan være litt vanskelig å finne muligheten til å jobbe med tingene sine på et verksted på fulltid. Ikke bekumre.
PPS.: beklager at jeg her omtaler dere som en enhet, jeg vet at dere er skilt. Men beskjeden gjelder dere begge og det hadde vært teit å skrive den to ganger. Dere er voksne.
PPPS: det er jeg og.
Men det er så kaldt i dag at jeg jobber hjemme; jeg vet hvordan det er det borte nå. Nå har jeg jo varmedress og alt, og det hjelper på, men jeg hadde ikke tenkt å holde på med noe på verkstedet i dag, så da kan jeg velge mellom å sitte på kontoret og skrive på datamaskin i varmedress , eller å sitte hjemme. I joggedress. Og skrive på datamaskin. Med kaffe tilgjengelig.
Det er nesten det deiligste med å ha kontor (verksted), det er så deilig å være hjemme en gang i blant. Og så, dette er litt teit altså, men jeg blir støl og får vondt i kroppen av å fryse hele tiden. Så bæslusa (83) rekker opp hånden og frir seg for å være hjemme i dag.
Og så har jeg tenkt meg bort på dette mammuttsalget.
Her er grunnen til at jeg ikke bør gjøre det:
jeg har ca null i kronasjer
vi skal flytte snart og trenger ikke mer å drasse på
Her er grunnen til at jeg bør gjøre det:
jeg elsker bøker og hvis jeg leser, sitter jeg ikke utover kvelden og jobber på datamaskinen og får mer vondt i de morkne leddene.
Så jeg skal gå på bokhandelen og overveie.
PS: Kjære mamma og pappa, når jeg nå sier at jeg har null i kronasjer så er det ikke helt sant altså, det er et bilde, eller ikke bilde, men det er en overdrivelse for å beskrive situasjonen. Jeg mener ikke med dette å skrive hjem og mase om penger, jeg har til husleie uten problem og sparekontoen er ikke tømt. Det er mer en påminnelse til meg selv om at jeg må være flink å ikke bruke de pengene jeg har, for da kan jeg være lenge på verkstedet og slipper å ta meg en idiotjobb og bli ulykkelig. Dessuten kommer min venninne Mari til helgen, henne jeg bodde sammens med i Låven på Rauland husker dere, og jeg har tenkt å gå ut og både jente meg og drikke øl opptil kanskje to eller tre dager på rad. Om jeg kjøper masse bøker blir det enda mer null i kronasjer til helgeholoien. Så det er ikke null i virkeligheten, eller det er litt null, men det er fordi jeg har prioritert sånn selv og jeg er fornøyd med den prioriteringen. Veldig fornøyd. Det er ingenting som er så lett å få tak i som penger, men det kan være litt vanskelig å finne muligheten til å jobbe med tingene sine på et verksted på fulltid. Ikke bekumre.
PPS.: beklager at jeg her omtaler dere som en enhet, jeg vet at dere er skilt. Men beskjeden gjelder dere begge og det hadde vært teit å skrive den to ganger. Dere er voksne.
PPPS: det er jeg og.
jeg blogger ikke, jeg jobber
Egentlig skulle jeg lagt ut et bilde av et annet bord, med et tilhørende åtte kilometer langt innlegg om hvordan jeg har laget det, men det er så himla vanskelig å få tatt et ok bilde av det bordet, så her kommer et bord jeg laget for en stund siden.
Det består av klosser, fire pinner og en lastestropp.
Treklosser trekker seg mer sammen i kulda enn lastetropper, så etterhvert som det ble kaldere på verkstedet, måtte jeg stramme ekstra, hvis ikke lå det små treklosser under bordet når jeg kom på verkstedet om morran. Det vil si, jeg måtte få hjelp til å stramme. Jeg er ikke helt powerfigenschou, sånn som min bestefar var. Jeg bekymrer meg bittelitt for hvordan det blir hvis det blir varmere på verkstedet, men stroppen skal tåle to tonn, jeg tror ikke trykket av klosser blir så stort.
Så nå står det der. Jeg bruker det til avlastningsbord, for øyeblikket er det dekket av skrutvinger og limknekter, en pussemaskin og en dremel. Dremmel.
Det fungerer fint som bord, men man kan ikke stå på det, da kommer bena litt ut av lage. (Veldig ut av lage, de kommer opp av bordplaten.) Men jeg har funnet ut at jeg skal ikke forlange av dette bordet at det er trapp også.
Jeg laget et mindre bord av denne typen, det var også krakk. Men jeg har begrensede ressurser, jeg må bruke klossene mine om igjen, så det har jeg tatt fra hverandre nå.
Og stoler har jeg forsåvidt nok av på verkstedet, ca 12 stk.
frk figenschou drar på tur med de andre figenschouene
Jeg elsker å lage overskrifter som begynner med frk figenschou. Det er fint å se seg selv litt utenfra. Her innenfra ser det ofte littegranne rotete ut.
Utfarten jeg refererer til i overskriften hendte ikke akkurat i går, jeg har ikke vært på tur med dem på lenge. Ikke siden den gangen i ....-94? Jeg har vært på tur med enkeltmedlemmer da, men ikke hele hurven. Ikke siden slektstreffet den gangen i det jeg tror var -94. Da dro hele hurven til Hindelang i Tyskland for å møte hele resten av hurven, de som var etterkommere av de som hadde blitt igjen i Tyskland, og fortsatt het Fügenshuh. Og lignende. Alle vi Figenschou, Figenschau, Figenschow, Figenschoug og de trettitre andre norske stavemåtene (det er ikke bare i Pasvik de ikke kan stave figenscHOU) dro for å møte slekta som vi ikke hadde sett siden Elias satte barn på tjenestejenta i 1619.
Det vil si, omtrent alle kom, Solebanet måtte bli igjen og følte seg rimelig forlatt da bussen med Sør-Varangers figenschou/schauer, altså hele slekta hennes, rullet avgårde i buss innleid for anledningen.
Vi skulle altså kjøre buss til Hindelang, også kjent som porten til Italia.
Vi hadde beregnet å være borte i to uker, hvorav tre dager skulle tilbringes på slektstreff i Hindelang. Resten av tiden gikk med til transport. Det er jo et stykke.
Jeg husker ikke så mye av turen. For mitt vedkommende hadde ikke akkurat dette faktum noe med alkohol å gjøre,( den første kakao-rom-drinken ble blandet før vi kom til Maggadalen,) men med reisesyketablettene jeg tok. Jeg sov fra morgen til kveld i to uker. Jeg husker at jeg våknet i et bussete innimellom, men ikke klarte å røre meg, for så å sovne igjen. Mamma var dritirritert over at hun hadde spandert turen på meg.
Ja, jeg husker Dombås da. Der stoppet vi for å røyke og gå på do. Da jeg kom ut fra toalettet så jeg rompa på bussen som kjørte ut fra parkeringsplassen. Jeg ble jo litt betuttet, ikke hadde noen funnet opp portable mobiltelefoner enda og ikke var jeg den som gjorde mest av meg av de inne i bussen så jeg innså at det kunne ta litt tid før noen oppdaget at jeg var borte. Dessuten var jeg fjorten år og følte meg i overkant forlatt. Men så dukket bestefar og tante Ruth også opp, og jeg var ikke fult så forlatt, men jeg syntes fortsatt det var i overkant å skulle leie en buss og dra til Dombås med den, under dekke av å skulle på slektstreff, bare for å kvitte seg med et par- tre medlemmer av slekta. Bestefar hadde dessuten veldig lavt blodsukker og var ikke noe hyggelig selskap.
Heldigvis kom bussen tilbake etter en halvtime, da hadde sjåføren roet seg litt. Det var han som i tullsinne hadde kjørt avgårde på nøyaktig avtalt klokkeslett, selv om ikke alle var ombord. Jeg kløv lettet ombord og la meg til å sove igjen, og noen ga bestefar en kjeks.
Da jeg hadde sovet i en liten uke, var vi fremme i Hindelang.
En liten supersjarmerende tysk alpelandsby, som var tom for øl etter en dags figenschouinvasjon.
Vi var totusen stykker i läderhosen og bunader. Enkelte hadde drukket rum i kakao siden Maggadalen, noen hadde systemet fullt av reisesyketabletter og strevde for å holde seg våken.
Jeg husker vel ikke så mye av denne delen av turen heller. Jeg husker at det var ordnet til underholdning i en sal, vi satt på galleriet, vi fra Kirkenes. Nede på scenen sto han skuespilleren i familien, han fra Tromsø. Han kjørte den nordnorske leksa, og bestefar var kjempeirritert. Her skal man vise fram sin kulturarv, hva har vi holdt på med siden Elias stakk nordover i 1619 liksom, og så er det dette, bannskap! Han skuespillern i slekta, han fra Tromsø, kjørte på med den nordnorske stereotypien, den sørfra, som vi elsker. ( Han skal trøste et imaginært barn, som gråter. "nu må ikkje bane være hæstkuk!") Jaja, ok litt gøy der hjemme, men er det noe å vise slekta! Hva?!
Jeg husker ikke så mye mer. Det var fint der. Jeg var fryktlig trøtt. Det var rimelig raskt på tide å begynne på hjemreisen. Jeg våknet innimellom uten å kunne røre meg, og det bekymret meg litt. Jeg husker en gang jeg VAR våken og satt fremme i bussen, jeg spurte om det var lenge før vi var fremme for kvelden, og fikk til svar at det var to timer, hvorpå jeg gledelig overrasket svarte "bare to tima!" og bussjåføren slo fast at jeg begynte å venne meg til å kjøre buss. Jeg husker at hun rare damen som ikke egentlig var i slekt med noen av oss, og likevel var med, hadde noe på gang med han ene bussjåføren. Jeg husker at mamma kjøpte en nøkkelring som det sto "mutti" på. Jeg husker noen kjempestore nattsommerfugler som pep. Jeg husker at de andre ungdommene snek seg rundt og drakk, i Hindelang, men jeg var jo så ordentlig. (og trøtt) Jeg husker at jeg ble mobba vennskapelig fordi jeg hadde sleng i sykkelshortsen. (det hadde ikke vært i dag) (at jeg hadde gått i sykkelshorts).
Og det er vel omtrent det jeg husker fra en toukers europatur på reisesyketabletter.
Solveig ble sikkert glad da det viste seg at vi faktisk kom tilbake, sånn som vi hadde sagt, men jeg husker ikke det heller. Jeg brukte litt tid på å få reisesyketablettene ut av systemet.
Men jeg har skjønt det sånn at de andre hadde det gøy. Mamma fortalte idag at hun skal feire 60årsdagen sin der, så det må jo ha vært en fin tur.
Utfarten jeg refererer til i overskriften hendte ikke akkurat i går, jeg har ikke vært på tur med dem på lenge. Ikke siden den gangen i ....-94? Jeg har vært på tur med enkeltmedlemmer da, men ikke hele hurven. Ikke siden slektstreffet den gangen i det jeg tror var -94. Da dro hele hurven til Hindelang i Tyskland for å møte hele resten av hurven, de som var etterkommere av de som hadde blitt igjen i Tyskland, og fortsatt het Fügenshuh. Og lignende. Alle vi Figenschou, Figenschau, Figenschow, Figenschoug og de trettitre andre norske stavemåtene (det er ikke bare i Pasvik de ikke kan stave figenscHOU) dro for å møte slekta som vi ikke hadde sett siden Elias satte barn på tjenestejenta i 1619.
Det vil si, omtrent alle kom, Solebanet måtte bli igjen og følte seg rimelig forlatt da bussen med Sør-Varangers figenschou/schauer, altså hele slekta hennes, rullet avgårde i buss innleid for anledningen.
Vi skulle altså kjøre buss til Hindelang, også kjent som porten til Italia.
Vi hadde beregnet å være borte i to uker, hvorav tre dager skulle tilbringes på slektstreff i Hindelang. Resten av tiden gikk med til transport. Det er jo et stykke.
Jeg husker ikke så mye av turen. For mitt vedkommende hadde ikke akkurat dette faktum noe med alkohol å gjøre,( den første kakao-rom-drinken ble blandet før vi kom til Maggadalen,) men med reisesyketablettene jeg tok. Jeg sov fra morgen til kveld i to uker. Jeg husker at jeg våknet i et bussete innimellom, men ikke klarte å røre meg, for så å sovne igjen. Mamma var dritirritert over at hun hadde spandert turen på meg.
Ja, jeg husker Dombås da. Der stoppet vi for å røyke og gå på do. Da jeg kom ut fra toalettet så jeg rompa på bussen som kjørte ut fra parkeringsplassen. Jeg ble jo litt betuttet, ikke hadde noen funnet opp portable mobiltelefoner enda og ikke var jeg den som gjorde mest av meg av de inne i bussen så jeg innså at det kunne ta litt tid før noen oppdaget at jeg var borte. Dessuten var jeg fjorten år og følte meg i overkant forlatt. Men så dukket bestefar og tante Ruth også opp, og jeg var ikke fult så forlatt, men jeg syntes fortsatt det var i overkant å skulle leie en buss og dra til Dombås med den, under dekke av å skulle på slektstreff, bare for å kvitte seg med et par- tre medlemmer av slekta. Bestefar hadde dessuten veldig lavt blodsukker og var ikke noe hyggelig selskap.
Heldigvis kom bussen tilbake etter en halvtime, da hadde sjåføren roet seg litt. Det var han som i tullsinne hadde kjørt avgårde på nøyaktig avtalt klokkeslett, selv om ikke alle var ombord. Jeg kløv lettet ombord og la meg til å sove igjen, og noen ga bestefar en kjeks.
Da jeg hadde sovet i en liten uke, var vi fremme i Hindelang.
En liten supersjarmerende tysk alpelandsby, som var tom for øl etter en dags figenschouinvasjon.
Vi var totusen stykker i läderhosen og bunader. Enkelte hadde drukket rum i kakao siden Maggadalen, noen hadde systemet fullt av reisesyketabletter og strevde for å holde seg våken.
Jeg husker vel ikke så mye av denne delen av turen heller. Jeg husker at det var ordnet til underholdning i en sal, vi satt på galleriet, vi fra Kirkenes. Nede på scenen sto han skuespilleren i familien, han fra Tromsø. Han kjørte den nordnorske leksa, og bestefar var kjempeirritert. Her skal man vise fram sin kulturarv, hva har vi holdt på med siden Elias stakk nordover i 1619 liksom, og så er det dette, bannskap! Han skuespillern i slekta, han fra Tromsø, kjørte på med den nordnorske stereotypien, den sørfra, som vi elsker. ( Han skal trøste et imaginært barn, som gråter. "nu må ikkje bane være hæstkuk!") Jaja, ok litt gøy der hjemme, men er det noe å vise slekta! Hva?!
Jeg husker ikke så mye mer. Det var fint der. Jeg var fryktlig trøtt. Det var rimelig raskt på tide å begynne på hjemreisen. Jeg våknet innimellom uten å kunne røre meg, og det bekymret meg litt. Jeg husker en gang jeg VAR våken og satt fremme i bussen, jeg spurte om det var lenge før vi var fremme for kvelden, og fikk til svar at det var to timer, hvorpå jeg gledelig overrasket svarte "bare to tima!" og bussjåføren slo fast at jeg begynte å venne meg til å kjøre buss. Jeg husker at hun rare damen som ikke egentlig var i slekt med noen av oss, og likevel var med, hadde noe på gang med han ene bussjåføren. Jeg husker at mamma kjøpte en nøkkelring som det sto "mutti" på. Jeg husker noen kjempestore nattsommerfugler som pep. Jeg husker at de andre ungdommene snek seg rundt og drakk, i Hindelang, men jeg var jo så ordentlig. (og trøtt) Jeg husker at jeg ble mobba vennskapelig fordi jeg hadde sleng i sykkelshortsen. (det hadde ikke vært i dag) (at jeg hadde gått i sykkelshorts).
Og det er vel omtrent det jeg husker fra en toukers europatur på reisesyketabletter.
Solveig ble sikkert glad da det viste seg at vi faktisk kom tilbake, sånn som vi hadde sagt, men jeg husker ikke det heller. Jeg brukte litt tid på å få reisesyketablettene ut av systemet.
Men jeg har skjønt det sånn at de andre hadde det gøy. Mamma fortalte idag at hun skal feire 60årsdagen sin der, så det må jo ha vært en fin tur.
oppdatering
i går fant vi en kjempepinne. nesten en bjelke vil jeg si, i furu.
nå ligger den på verkstedet og er i veien helt til jeg kommer på noe lurt.
jeje.
nå ligger den på verkstedet og er i veien helt til jeg kommer på noe lurt.
jeje.
fremad!
Jah. Nå får vi se hva fremtiden bringer.
Jeg sendte altså opptaksprøven til Den Andre Skolen i Sverige i går. Den besto av syv veldig bra deler og en absolutt middels. Absolutt middels er ikke bra, det er ikke det. Og jeg kunne venta enda ei uke før jeg sendte inn. Men jeg kom ikke på noe bedre, eller jeg klarte muligens ikke sette inn det giret, så jeg får håpe syv bra hjelper på. Huff. Sånn er det. Jeg ble rett og slett nødt til å få søknaden ut av huset, (verkstedet) den ødela flowen min, som Joar ville sagt. Jeg må jo videre. Jeg gikk bare i ring rundt meg selv og pillet på stress.
Søknaden til Skole Nr. 1 Med Mye Byråkratisk Drit har ingen dårlig del, som jeg kommer på i farten, det vil si, enten er alt knallbra eller så er alt dårlig. Det er selvsagt bra. Om det ikke er dårlig da. Det ER bra, men noen vil kanskje ikke like stilen min. Jeg så over søknaden jeg sendte i fjor, som jeg syntes var veldg bra i fjor, denne er absolutt bedre. Printeteknisk også, og det er faktisk viktig. Det hjelper ikke at det er kjempebra hvis man ikke ser det fordi alle bildene er mørk suppe, muligens tatt med engangskamera. Så jeg får krysse fingre igjen. Gidder dere også det? Plis? Jeg trenger muligens litt drakraft av gode tanker. Jeg mener, om det kan gå an at all elektronikk går gaiken bare jeg tar i den, så må jo gode tanker muligens også kunne ha en virkning. Jeg holder det åpent, iallefall.
Og nå er det ofi...åh, der ordet kan jeg ikke skrive. Åffesielt. At vi skal flytte fra Bergen. Vi sa opp leiligheta i går og har tre måneders oppsigelse. Vi vet ikke hvor vi skal. Statistisk sett er det jo ikke så sikkert jeg kommer inn på To Av Nordens Vanskeligste Skoler Å Kommer Inn På, Med Mye Byråkratisk Drit I Tillegg, så muligens blir det Kirkenes. Desverre får man ikke lengre et hus i de traktene komplett med bestikk i skuffene, for 110000, så vi er litt i tvil, men ettersom vi uansett ikke skal være i Bergen i sommer, jeg uansett skal til Berlin til høsten, sparer vi over femåtrevde tusen på å flytte ut. Så den er jo grei. Og jeg er litt lei av Bergen nå. Hva gjør jeg her, liksom. Lixxm. (Lizzm?)
Det er skummelt og deilig når alt er åpent.
Jeg sendte altså opptaksprøven til Den Andre Skolen i Sverige i går. Den besto av syv veldig bra deler og en absolutt middels. Absolutt middels er ikke bra, det er ikke det. Og jeg kunne venta enda ei uke før jeg sendte inn. Men jeg kom ikke på noe bedre, eller jeg klarte muligens ikke sette inn det giret, så jeg får håpe syv bra hjelper på. Huff. Sånn er det. Jeg ble rett og slett nødt til å få søknaden ut av huset, (verkstedet) den ødela flowen min, som Joar ville sagt. Jeg må jo videre. Jeg gikk bare i ring rundt meg selv og pillet på stress.
Søknaden til Skole Nr. 1 Med Mye Byråkratisk Drit har ingen dårlig del, som jeg kommer på i farten, det vil si, enten er alt knallbra eller så er alt dårlig. Det er selvsagt bra. Om det ikke er dårlig da. Det ER bra, men noen vil kanskje ikke like stilen min. Jeg så over søknaden jeg sendte i fjor, som jeg syntes var veldg bra i fjor, denne er absolutt bedre. Printeteknisk også, og det er faktisk viktig. Det hjelper ikke at det er kjempebra hvis man ikke ser det fordi alle bildene er mørk suppe, muligens tatt med engangskamera. Så jeg får krysse fingre igjen. Gidder dere også det? Plis? Jeg trenger muligens litt drakraft av gode tanker. Jeg mener, om det kan gå an at all elektronikk går gaiken bare jeg tar i den, så må jo gode tanker muligens også kunne ha en virkning. Jeg holder det åpent, iallefall.
Og nå er det ofi...åh, der ordet kan jeg ikke skrive. Åffesielt. At vi skal flytte fra Bergen. Vi sa opp leiligheta i går og har tre måneders oppsigelse. Vi vet ikke hvor vi skal. Statistisk sett er det jo ikke så sikkert jeg kommer inn på To Av Nordens Vanskeligste Skoler Å Kommer Inn På, Med Mye Byråkratisk Drit I Tillegg, så muligens blir det Kirkenes. Desverre får man ikke lengre et hus i de traktene komplett med bestikk i skuffene, for 110000, så vi er litt i tvil, men ettersom vi uansett ikke skal være i Bergen i sommer, jeg uansett skal til Berlin til høsten, sparer vi over femåtrevde tusen på å flytte ut. Så den er jo grei. Og jeg er litt lei av Bergen nå. Hva gjør jeg her, liksom. Lixxm. (Lizzm?)
Det er skummelt og deilig når alt er åpent.
frk figenschou skal slutte å skrive ukebladføljetonger og heller bry seg om sammfunnet
Forsøksvis.
Ja, foreksempel, muhammedtegningene, jeg skjønner ikke med min beste vilje hva de har med ytringsfrihet å gjøre. Vi har ytringsfrihet. Sånn er det. Så har noen i ren uhøflighet publisert noe for å være ekle med noen andre, men vil ikke si at det er derfor. De som er fornærmet, protesterer. For det har de lov til. For det er ytringsfrihet. Ikke på noe sted i denne rekken har den blitt truet, den har tvert i mot fungert som den skulle, og har ikke noe med saken å gjøre. Ikke leseferdigheten heller, som også har vært en forutsetning for denne debatten, og som heller ikke har noe med saken å gjøre.
Og så OL-
Beklager, men det er nok min feil at det har gått som det har. Jeg tror nemlig jeg er rammet av uflaks. Sånn i det små. I all hovedsak er ting der de skal være, men ellers -elektronikk, flytider, naboskap- der gambler jeg ikke. Det vil helst gå galt. Og nå har jeg på grunn av The Stig sett alt som har vært av olympilering, og det har jo gått galt. Så ja, det er min feil.
Hva mer?
Knausgård. Har ikke lest bøkene, men er helt klart FOR tjukke bøker.
De der ungene i Marokko. Eller var det Tyrkia? Ja, problematisk med et forsvar på frifot, men sivil ulydighet, som er ulydighet, ok, det må til noen ganger, og er ikke av det verste.
Orddelingsfeil/særskriving. Det brer skikkelig om seg. Det var vel bedre når ikke enhver idiot kunne skrive.
Facebook. Litt usikker på om dette enda er et debattema? Facebook er litt slitsomt. Og lettvint.
Huff, dette var kjedelig. Tror jeg går tilbake til ukebladsføljetongene.
Og var det ikke også fantastisk uinteressant? Hva skal dere med hva jeg mener om kaditt og kavær? Det er liksom ikke et sånt forhold vi har.
Blogging! For. Men mest for min måte å gjøre det på. Skjønt det går ikke akkurat av seg selv for tiden.
Har sendt søknad til Skole I Sverige nr 2 i dag, og utvekslet forvirrende informasjon med arbeidsfrihetskontoret, som en viss anarkosyndikalist vil ha det til å hete.
Har ellers lite kontakt med de andre delene av familien, noen har ikke tid å prate, og andre skylder meg penger og har ikke tid å prate.
Ja, foreksempel, muhammedtegningene, jeg skjønner ikke med min beste vilje hva de har med ytringsfrihet å gjøre. Vi har ytringsfrihet. Sånn er det. Så har noen i ren uhøflighet publisert noe for å være ekle med noen andre, men vil ikke si at det er derfor. De som er fornærmet, protesterer. For det har de lov til. For det er ytringsfrihet. Ikke på noe sted i denne rekken har den blitt truet, den har tvert i mot fungert som den skulle, og har ikke noe med saken å gjøre. Ikke leseferdigheten heller, som også har vært en forutsetning for denne debatten, og som heller ikke har noe med saken å gjøre.
Og så OL-
Beklager, men det er nok min feil at det har gått som det har. Jeg tror nemlig jeg er rammet av uflaks. Sånn i det små. I all hovedsak er ting der de skal være, men ellers -elektronikk, flytider, naboskap- der gambler jeg ikke. Det vil helst gå galt. Og nå har jeg på grunn av The Stig sett alt som har vært av olympilering, og det har jo gått galt. Så ja, det er min feil.
Hva mer?
Knausgård. Har ikke lest bøkene, men er helt klart FOR tjukke bøker.
De der ungene i Marokko. Eller var det Tyrkia? Ja, problematisk med et forsvar på frifot, men sivil ulydighet, som er ulydighet, ok, det må til noen ganger, og er ikke av det verste.
Orddelingsfeil/særskriving. Det brer skikkelig om seg. Det var vel bedre når ikke enhver idiot kunne skrive.
Facebook. Litt usikker på om dette enda er et debattema? Facebook er litt slitsomt. Og lettvint.
Huff, dette var kjedelig. Tror jeg går tilbake til ukebladsføljetongene.
Og var det ikke også fantastisk uinteressant? Hva skal dere med hva jeg mener om kaditt og kavær? Det er liksom ikke et sånt forhold vi har.
Blogging! For. Men mest for min måte å gjøre det på. Skjønt det går ikke akkurat av seg selv for tiden.
Har sendt søknad til Skole I Sverige nr 2 i dag, og utvekslet forvirrende informasjon med arbeidsfrihetskontoret, som en viss anarkosyndikalist vil ha det til å hete.
Har ellers lite kontakt med de andre delene av familien, noen har ikke tid å prate, og andre skylder meg penger og har ikke tid å prate.
SILJE
Dette har hendt: (episode 1237:)
SILJE har stått opp, da klokken ringte for tredje gang. Hun har spist havregrøt til frokost, før hun og MANNEN HVIS NAVN EI MÅ NEVNES dro på seg ytterklær og gikk over broen mot Dannmarksplass. Med seg hadde de en papplate, bokpapp, og tre lampeskjermer som Silje en gang fik av sin venninne INGRID. Fra hustakene overhang det harde isklumper. Det var kaldere enn i går. Inne i bygget der de jobber, gikk mannen hvis navn ei må nevnes inn døren rett fram, mens Silje fortsatte til venstre. Hun tok fram datamaskinen, satte på vifteovnen, tok på seg en ekstra ullgenser og en fleecejakke og surfet litt på internett, mens hun reflekterte over at hun sjelden leste gjennom sine egne blogginnlegg og derfor var utsatt for mye skrivefeil. Ikke kuttet hun i teksten heller, noe hun ofte gjør i annen tekst.
Noen mailer ble også sendt, noen mottatt, men ingenting viktig i innboksen.
Silje dro varmedressen på og gikk ut på verkstedet for å se på gårsdagens prosjekt, som på grunn av tankefjernhet og hatsverk ikke var blitt helt som planagt. Det kunne enda reddes, men litt mer lastverkshastverk ødela sjansene for det. Silje limte litt likevel, og ryddet i PINNENE sine.
Silje gikk inn på kontoret igjen for å sitte litt foran viften. Et redningshelikopter med en MANN i tau under fløy forbi, og ut mot isen. En ANNEN MANN sto i døråpninga til helikoteret. Silje syntes dette var spennende. En svart klump lå på isen, det kunne se ut som en ...ja, klump, men viste seg å være en TREDJE MANN som Mann, etter å ha blitt satt ned på isen, fortsatt i tau, ålte seg fram til og reddet. Redningshelikopteret fløy med mann og den FJERDE MANNEN inn mot huset til redningshelikopteret hvor det satte disse to fra seg. Silje tenkte det hadde vært en øvelse.
Silje tok med seg lampseskjermene hun hadde fått fra Ingrid ut på verkstedet og begynte å renske dem. Hun pusset også prosjektet fra i går med den nye pussemaskinen og var veldig fornøyd. Hittills hadde hun unngått å bruke den fordi man tross alt holder varmen bedre når man pusser for hånd, men nå kunne hun ikke skjønne hvordan hun hadde klart seg uten.
Innerst inne kunne hun skjønne det likevel. Men resultatet var strålende. Desverre var prosjektet likevel i faresonen på grunn av gårsdagens og dagdagens lastverksarbeid.
Silje tenkte på matpakken, den var veldig god men det var litt tidlig å spise. Hun gikk litt hvileløst rund foran arbeidsbenken, uten helt å vite hva hun skulle ta seg til.
Hun hadde ikke helt hugen til å sette i gang et nytt prosjekt, hun burde heller gjøre ferdig søknaden sin til en skole i Sverige. Hun gikk inn på kontoret igjen, og blogget. S'en hang seg opp hele tiden. Hun finner fram matpakken.
SILJE har stått opp, da klokken ringte for tredje gang. Hun har spist havregrøt til frokost, før hun og MANNEN HVIS NAVN EI MÅ NEVNES dro på seg ytterklær og gikk over broen mot Dannmarksplass. Med seg hadde de en papplate, bokpapp, og tre lampeskjermer som Silje en gang fik av sin venninne INGRID. Fra hustakene overhang det harde isklumper. Det var kaldere enn i går. Inne i bygget der de jobber, gikk mannen hvis navn ei må nevnes inn døren rett fram, mens Silje fortsatte til venstre. Hun tok fram datamaskinen, satte på vifteovnen, tok på seg en ekstra ullgenser og en fleecejakke og surfet litt på internett, mens hun reflekterte over at hun sjelden leste gjennom sine egne blogginnlegg og derfor var utsatt for mye skrivefeil. Ikke kuttet hun i teksten heller, noe hun ofte gjør i annen tekst.
Noen mailer ble også sendt, noen mottatt, men ingenting viktig i innboksen.
Silje dro varmedressen på og gikk ut på verkstedet for å se på gårsdagens prosjekt, som på grunn av tankefjernhet og hatsverk ikke var blitt helt som planagt. Det kunne enda reddes, men litt mer lastverkshastverk ødela sjansene for det. Silje limte litt likevel, og ryddet i PINNENE sine.
Silje gikk inn på kontoret igjen for å sitte litt foran viften. Et redningshelikopter med en MANN i tau under fløy forbi, og ut mot isen. En ANNEN MANN sto i døråpninga til helikoteret. Silje syntes dette var spennende. En svart klump lå på isen, det kunne se ut som en ...ja, klump, men viste seg å være en TREDJE MANN som Mann, etter å ha blitt satt ned på isen, fortsatt i tau, ålte seg fram til og reddet. Redningshelikopteret fløy med mann og den FJERDE MANNEN inn mot huset til redningshelikopteret hvor det satte disse to fra seg. Silje tenkte det hadde vært en øvelse.
Silje tok med seg lampseskjermene hun hadde fått fra Ingrid ut på verkstedet og begynte å renske dem. Hun pusset også prosjektet fra i går med den nye pussemaskinen og var veldig fornøyd. Hittills hadde hun unngått å bruke den fordi man tross alt holder varmen bedre når man pusser for hånd, men nå kunne hun ikke skjønne hvordan hun hadde klart seg uten.
Innerst inne kunne hun skjønne det likevel. Men resultatet var strålende. Desverre var prosjektet likevel i faresonen på grunn av gårsdagens og dagdagens lastverksarbeid.
Silje tenkte på matpakken, den var veldig god men det var litt tidlig å spise. Hun gikk litt hvileløst rund foran arbeidsbenken, uten helt å vite hva hun skulle ta seg til.
Hun hadde ikke helt hugen til å sette i gang et nytt prosjekt, hun burde heller gjøre ferdig søknaden sin til en skole i Sverige. Hun gikk inn på kontoret igjen, og blogget. S'en hang seg opp hele tiden. Hun finner fram matpakken.
og så en ponni
Jeg ønsker meg et stort hus. Ikke kjempestort, ikke sånn med svømmebasseng og en kilometerkorridorer og rom man hadde glemt litt av, for det første fordi jeg ikke har så lyst på det, og for det annet fordi jeg ønsker meg et hus, sånn virkelig, at jeg håper at jeg en gang får det, ikke sånn "ønsker" som at det hadde vært kjekt å kunne fly.
Vi var og gikk tur i Fjellsiden i går, jeg ser på husene. Tingene de har i vinduene, størrelsen.
Jeg og vil ha hus. Jeg vil ha hus som er mer enn elleve skritt på langstrekka i huset, jeg vil ha et soverom som har vindu, og plass, og skapplass til alt man har, både sommer og vinterklær, og kjøkken med plass til to som arbeider samtidig, og et arbeidsrom! Ikke på kjøkkenet da. På et eget rom. Så kan man plutselig tegne. Og så skal det være dører i huset, sånn at én kan lese og den andre se på tv. Og alle møblene skal være møbler som man har fordi man har lyst å ha akkurat de møblene! Ikke noe man har fordi de var i huset eller fordi de var billige eller enkle å kvitte seg med når man snart, engang, skal flytte. Og man skal ha ting rundtomkring i huset som man har fordi man liker dem, og man skal ikke dunke dem ned hver gang man ser dem eller tenke at de tar plass, eller ha litt dårlig samvittighet fordi det er litt jobb å flytte dem med seg.
Tenkte jeg. I Fjellsiden, 32 år gammel. Nei 31, herregud!
Og så tenkte jeg som snarest innom en gammel tanke, at jeg skal tegne dette huset som jeg ønsker meg. Siden jeg nå er i stand til å tegne hus og ønsker meg et hus.
Men jeg gjør det ikke, jeg har aldri helt skjønt hvorfor jeg ikke gjør det, men ærlig talt, det er da innlysende, innså jeg dag. Det blir som å leke dukkehus. Som å leke dukkehus, på tegnebrettet, og det var også derfor jeg mistrivdes så enormt på Khib, for det var det vi gjorde der. Og de andre elsket det, å tegne inn mosaikkfliser på badet, lete etter de fineste dusjene på internett, fossefallsdusjer!, ønske seg, og tegne inn, tegne kjøkkenøyer, bla i interiørmagasiner og finne frem dyre dyre sofaer, nårveisess, tegne dem inn, leke med farger og tekstiler og stiler og jeg ville bare spy. Blærgh.
Man kan da ikke sitte der og være voksen og leke dukkehus, hele tiden? Man kan leke med tanken mens man går en tur eller mens man lager middag, men man må jo holde på med noe som betyr noe på ett eller annet vis, sånn på ordentlig, i virkeliglivet. Å skulle sitte resten av livet og leke morfarogbarn- hvordan kan man holde UT?
Hjelpes.
Jeg tror jeg var mest irritert fordi her har man et veldig bra verktøy, design, og så vil man bare bruke det til å tulle.
Derfor tegner jeg ikke huset. Men jeg ønsker meg likefullt en mer permanent tilværelse. Vi får se hva våren bringer. Og høsten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)