Av mitt nye liv i guleblålandet. Ikke en generell oppsummering av alt. Alt, liksom, hvor skal man starte? Det holder i massevis med sverigelivet.
Det jeg liker:
Skolen. Den virker bra. Verkstedene er i alle fall fantastiske og når jeg har veiledning tar vi utgangspunkt i hva jeg gjør og ikke i hva læreren gjør.
Klassen min. Åååå de er fine.
Utsikten fra leiligheten. Voi herran man kan se langt!
Utvalget i butikkene.
Jeg har studentlege! Da jeg gikk i Bergen kunne jeg bare bli litt forenklet syk uten videre oppfølging hjemme i jula hvis legen ikke hadde juleferie.
Stockholm. Skjønt jeg klarer ikke helt å få tak i Stockholm. Hvor starter man, med hva? Stockhom er tre kvadratkilometer stort og består av leiligheten min, to matbutikker, to t-banestopp et lite stykke skog og en kunsthøgskole. Hvor skal jeg drikke øl og kaffe og sose bort tid?
Det jeg ikke liker:
Melkepakkene. Jeg liker sånne man kan lukke. Av så mange grunner. Da holder melken lengre, og når man løfter den myke, myke melkepakken ut av kjøleskapet, klemmer man ikke samtidig all melk eller yoghurt ut av den. Her fins det nok en egen teknikk, men jeg vil heller utvikle en teknikk rundt temaet aluminiumssveis enn å løfte melkepakker ut av kjøleskapet.
Ufriheten i det å måtte ha med seg nøkler, sl-kort, brev fra skolen, legitimasjon og bervet fra skatteverket med personnr. hver gang man går ut. Og når man har med seg så mye kan man like gjerne ta med seg pengboka. Og begge mobilene. Og kalenderen. Og telt.
At de ikke skjønner hva jeg sier. Men kanskje jeg har godt av å bli litt taus og mystisk.
edit: jeg ser at det står bervet. Det betyr egentlig brevet, men bervet ser så mye tøffere ut. Litt....dazumal eller, ja, viktigere.
Boling
Nå har jeg bodd i Stockholm i en måned. I følge kalenderen. I følge min egen biodrevne kalender, har jeg bodd her i ca fem dager.
Vi har rukket å bære det meste av det som ikke fungerer opp på loftet, men ikke alle kjøkkenskapene er vasket. Og de som er vasket er ikke logiske, det ene inneholder for eksempel paracet, salatslyngen og kopphånduker. Nederste skuff inneholder også kopphånduker, i tillegg til stavmikser og brødfjøl.
Jeg har rukket å få personnummer og månedskort, men ikke noe studentleg, for det driver de ikke lengre med i Sverige, så jeg farter nå rundt med et brev fra skolen i lomma. Det er rart å bo i storby, man kan ikke bare smette på seg kippskoene og dra, man må ha med leg og reisekort og brev fra skolen og norsk mobil og svensk mobil og nøkler og skolechip. Og hei. Og hå.
Jeg har ikke ordna med bankkonto eller svensk mobilabonnement, men i dag fant jeg en snarvei til baksiden av skolen som halverer eller kvarterer gangavstanden. Og dessuten er det en mye kosligere vei. Og mentalt kortere på mange vis, for jeg ser ikke at der, langt langt borte, dit er det jeg skal, det er bare gå gå gå. Nå er det mer sånn vei, sving, oops bil, boligfelt, skog skog skog, barnehage, kristen avis og voiherran! Skolen min!
Jeg er ikke så kjent i Stockholm enda, men det kommer vel sikker, jeg skal jo bo her i iallfall fem dager til.
Vi har rukket å bære det meste av det som ikke fungerer opp på loftet, men ikke alle kjøkkenskapene er vasket. Og de som er vasket er ikke logiske, det ene inneholder for eksempel paracet, salatslyngen og kopphånduker. Nederste skuff inneholder også kopphånduker, i tillegg til stavmikser og brødfjøl.
Jeg har rukket å få personnummer og månedskort, men ikke noe studentleg, for det driver de ikke lengre med i Sverige, så jeg farter nå rundt med et brev fra skolen i lomma. Det er rart å bo i storby, man kan ikke bare smette på seg kippskoene og dra, man må ha med leg og reisekort og brev fra skolen og norsk mobil og svensk mobil og nøkler og skolechip. Og hei. Og hå.
Jeg har ikke ordna med bankkonto eller svensk mobilabonnement, men i dag fant jeg en snarvei til baksiden av skolen som halverer eller kvarterer gangavstanden. Og dessuten er det en mye kosligere vei. Og mentalt kortere på mange vis, for jeg ser ikke at der, langt langt borte, dit er det jeg skal, det er bare gå gå gå. Nå er det mer sånn vei, sving, oops bil, boligfelt, skog skog skog, barnehage, kristen avis og voiherran! Skolen min!
Jeg er ikke så kjent i Stockholm enda, men det kommer vel sikker, jeg skal jo bo her i iallfall fem dager til.
steiling
jomen altså, jeg må kjøpe ny mobil. Jeg synes ikke akkurat jeg kan koste på meg en iff åon. Og da er det ikke så gøy. For den jeg har fungerer jo, men det er jo greit å ha en svensk en å forholde seg til. Så da må jeg kjøpe noe jeg ikke har lyst på som koster masse. Utrolig umotiverende.
Og skaffe abonnement
og bankkonto
og forsikringer
og nye bukser
Jeg bare renner over av forventning og glede her.
Heldigvis er det kjekt på skolen. Har jeg fortalt for en fin klasse jeg går i? Den overveier problemene med å venne seg til de svenske melkepakkene.
Og skaffe abonnement
og bankkonto
og forsikringer
og nye bukser
Jeg bare renner over av forventning og glede her.
Heldigvis er det kjekt på skolen. Har jeg fortalt for en fin klasse jeg går i? Den overveier problemene med å venne seg til de svenske melkepakkene.
Feiring
Jeg går utfra at det er flere sånne som meg som skriver litt hver dag og legger det ut på en side på internettet, som blir lei av hele greia og ikke het skjønner hva og hvorfor?
Fint, godt, det var det jeg håpte på. Det er vel en slags roterende materialtretthet, jeg har tross alt holdt på i fem år og ser verdien i akkurat det.
Nå har åsgårdsreien vært her óg. Noen timer før ankomst innså jeg at jeg ikke har nok dynetrekk til et sånt prosjekt. Det ordnet seg, selv om Solebanet ikke var helt komfortabel der i toseteren vår, og jeg måtte ha teppet rundt hodet og ikke over kroppen. Hovedpersonen selv virket iallefall fornøyd, selv om hun etter eget utsagn hater å fylle seksti.
Vi fikk byet oss litt også, når vi ikke dreiv å prøvde ut forskjelige varianter av hytteliv i leilighet. Solebanet fikk ny kåpe og jeg fikk vin midt på blanke formidagen, midt i uka. Voi voi.
Solebanet er ikke så god til å gå sakte (jeg mener, jeg går også fort men jeg er også i stand til å utføre den andre varianten: fintrøing,) mens fru figenschou og gemal ikke egentlig er i stand til å få noe særlig tempo på enheten. Det bare høres ut som om de går kjempefort (klakk-klakk-klakk-klakk) men det er lite egentlig fremdrift. Da får man et kompani som alle synes det er like jævla langt til selv det nærmeste punkt, med en lillesøster som raser avgårde foran, et foreldreektepar som sæmer ivei der bak, og en frk figenschou som halter usikkert og ubestemt rundt på midten. Vi ble rett og slett nødt å fordele oss litt innimellom.
Nå ringte hr fotografen og lurte på om vi ikke rett og sett kunne skippe midagen for han var så mett etter feiringen i går, og det er jeg og så det passet veldig veldig bra. Vi trenger kanskje ikke begynne å tenke på mat igjen før sånn ca lørdag tror jeg.
Det er rett og slett litt for luksuriøst å bo i Sverige.
Fint, godt, det var det jeg håpte på. Det er vel en slags roterende materialtretthet, jeg har tross alt holdt på i fem år og ser verdien i akkurat det.
Nå har åsgårdsreien vært her óg. Noen timer før ankomst innså jeg at jeg ikke har nok dynetrekk til et sånt prosjekt. Det ordnet seg, selv om Solebanet ikke var helt komfortabel der i toseteren vår, og jeg måtte ha teppet rundt hodet og ikke over kroppen. Hovedpersonen selv virket iallefall fornøyd, selv om hun etter eget utsagn hater å fylle seksti.
Vi fikk byet oss litt også, når vi ikke dreiv å prøvde ut forskjelige varianter av hytteliv i leilighet. Solebanet fikk ny kåpe og jeg fikk vin midt på blanke formidagen, midt i uka. Voi voi.
Solebanet er ikke så god til å gå sakte (jeg mener, jeg går også fort men jeg er også i stand til å utføre den andre varianten: fintrøing,) mens fru figenschou og gemal ikke egentlig er i stand til å få noe særlig tempo på enheten. Det bare høres ut som om de går kjempefort (klakk-klakk-klakk-klakk) men det er lite egentlig fremdrift. Da får man et kompani som alle synes det er like jævla langt til selv det nærmeste punkt, med en lillesøster som raser avgårde foran, et foreldreektepar som sæmer ivei der bak, og en frk figenschou som halter usikkert og ubestemt rundt på midten. Vi ble rett og slett nødt å fordele oss litt innimellom.
Nå ringte hr fotografen og lurte på om vi ikke rett og sett kunne skippe midagen for han var så mett etter feiringen i går, og det er jeg og så det passet veldig veldig bra. Vi trenger kanskje ikke begynne å tenke på mat igjen før sånn ca lørdag tror jeg.
Det er rett og slett litt for luksuriøst å bo i Sverige.
leselyst med ulyst i
Jo, men Påskeharen skriver om litteratur.
Hah. Men det gjør han faktisk, det å lese når man er liten. Og det gjorde jo jeg også, jeg leste og leste og leste, jeg var faktisk litt narkoman på det viset. Og før jeg lærte å lese selv, leste foreldrene mine til meg. Ifølge pappa var det sånn jeg lærte meg å lese, og det innså han en kveld han leste om Bamse Brakar og ville ha kveldslesningen overstått og hoppet over noen avsnitt i teksten. Nei, les det som står der også! sa jeg da og. Ifølge historien. Som jeg ikke helt vet om er sann. Skjønt, i min familie blir historiene sannere enn virkeligheten etter en stund.
Det var særlig to bøker jeg ikke likte. Den ene var "Hvem skal trøste knøttet", som mamma prøvde å prakke på mitt barnesinn igjen og igjen, men ikke faen om jeg ville høre den jævla skumle historien der! Ensomhet og mørke og Hufsa! Jesus Maria. I tillegg var teksten i løkkeskrift, ærlig talt! Da kunne jeg jo ikke smuglese slutten selv for å sjekke om det gikk bra heller, så den boka gjømte jeg underst i en skuff med donaldblader. Der lå den og lyste og skalv og var tilstede med den der provoserende løkkeskriften sin.
Jeg tror ikke jeg leste den før jeg var sikkert femten. (Nå liker jeg den veldig godt, men det er irrelevant.)
Da jeg ble litt større og leste selv, lånte jeg endel bøker på skolebiblioteket. (I tillegg hadde vi sikkert 50 hyllemeter med bøker hjemme, og jeg fikk bøker fra bokklubben.)
En bok som provoserte meg skikkelig var "Onega, irokesernes fange". Den gjorde meg rasende. Jeg hadde egentlig trodd jeg skulle like den, indianere (same vettu, vil helst lese om andre urfolk) og gamledager og spenning og det hele, men da jeg åpnet den oppdaget jeg at den var trykket i brunt. Brunt! Jesus Maria igjen! Jeg var rasende på boken i flere uker før jeg var så tom for annet lesestoff at jeg begynte å lese litt av begynnelsen. Jeg tror den var ganske bra, egentlig. Jeg mener å huske at jeg storsinnet tilga den de brune bokstavene.
(Og omtrent samme opplevelse hadde jeg vel da pappa stakk til meg Landstrykere, og jeg oppdaget at den fulgte norsk rettskrivning av 1903.)
Det var altså mye som skulle stemme. Men i bunn og grunn var jeg altlesende, og det er jeg egentlig enda. Har jeg begynt på en bok, leser jeg den ferdig selv om jeg stønner over dårlige formuleringer og svake plott hver gang jeg blar om. Noe klarer jeg alltids å få ut av den, uansett hvor dårlig den er. Dessuten har ofte velskrevne bøker mer forstyrrende innhold, det går ikke bra til slutt og menneskene er i bunn og grunn ikke gode eller samfunnet vil dem ikke vel. Det hender forsåvidt at dårlige bøker handler om noe av det samme, men de er så dårlige at jeg klarer å riste det av meg.
Hah. Men det gjør han faktisk, det å lese når man er liten. Og det gjorde jo jeg også, jeg leste og leste og leste, jeg var faktisk litt narkoman på det viset. Og før jeg lærte å lese selv, leste foreldrene mine til meg. Ifølge pappa var det sånn jeg lærte meg å lese, og det innså han en kveld han leste om Bamse Brakar og ville ha kveldslesningen overstått og hoppet over noen avsnitt i teksten. Nei, les det som står der også! sa jeg da og. Ifølge historien. Som jeg ikke helt vet om er sann. Skjønt, i min familie blir historiene sannere enn virkeligheten etter en stund.
Det var særlig to bøker jeg ikke likte. Den ene var "Hvem skal trøste knøttet", som mamma prøvde å prakke på mitt barnesinn igjen og igjen, men ikke faen om jeg ville høre den jævla skumle historien der! Ensomhet og mørke og Hufsa! Jesus Maria. I tillegg var teksten i løkkeskrift, ærlig talt! Da kunne jeg jo ikke smuglese slutten selv for å sjekke om det gikk bra heller, så den boka gjømte jeg underst i en skuff med donaldblader. Der lå den og lyste og skalv og var tilstede med den der provoserende løkkeskriften sin.
Jeg tror ikke jeg leste den før jeg var sikkert femten. (Nå liker jeg den veldig godt, men det er irrelevant.)
Da jeg ble litt større og leste selv, lånte jeg endel bøker på skolebiblioteket. (I tillegg hadde vi sikkert 50 hyllemeter med bøker hjemme, og jeg fikk bøker fra bokklubben.)
En bok som provoserte meg skikkelig var "Onega, irokesernes fange". Den gjorde meg rasende. Jeg hadde egentlig trodd jeg skulle like den, indianere (same vettu, vil helst lese om andre urfolk) og gamledager og spenning og det hele, men da jeg åpnet den oppdaget jeg at den var trykket i brunt. Brunt! Jesus Maria igjen! Jeg var rasende på boken i flere uker før jeg var så tom for annet lesestoff at jeg begynte å lese litt av begynnelsen. Jeg tror den var ganske bra, egentlig. Jeg mener å huske at jeg storsinnet tilga den de brune bokstavene.
(Og omtrent samme opplevelse hadde jeg vel da pappa stakk til meg Landstrykere, og jeg oppdaget at den fulgte norsk rettskrivning av 1903.)
Det var altså mye som skulle stemme. Men i bunn og grunn var jeg altlesende, og det er jeg egentlig enda. Har jeg begynt på en bok, leser jeg den ferdig selv om jeg stønner over dårlige formuleringer og svake plott hver gang jeg blar om. Noe klarer jeg alltids å få ut av den, uansett hvor dårlig den er. Dessuten har ofte velskrevne bøker mer forstyrrende innhold, det går ikke bra til slutt og menneskene er i bunn og grunn ikke gode eller samfunnet vil dem ikke vel. Det hender forsåvidt at dårlige bøker handler om noe av det samme, men de er så dårlige at jeg klarer å riste det av meg.
hallo?
Nå er jeg omtrent ti ganger friskere, og dautrött (oi så rart det ordet så ut med svensk ö) fordi naboen har hatt en slags tjejpartai, tror jeg. Det er papirtynne vegger, så selv om de ikke spilte musikk eller noe, var det som om de satt oppi sengen min og pratet. Og hon ba', og han ba, ja, men jag vet! Jag vet! Visst, jusst, det og han ba', og da ba'!
Jesus gud.
Kanskje ikke de vet at det er lydt?, tenkte jeg i natt, og forsökte å prate litt höyt for å gi et eksempel på hvor godt det hörtes. Jeg hadde ikke så lyst å banke i veggen heller, for jeg var litt usikker på om det kanskje kom fra leiligheten ovenpå, og da hadde jeg ikke så lyst å vekke naboen. Og kanskje det er sånn man må finne seg i i blokka? Her prater vi hele natten, det tar man med et smil! Så ikke kom her og vär sur nordmann og forlang at man skal väre stille bare fordi veggene er tynne!
Halv tre banket jeg i veggen, og da ble det stille med en eneste gang.
Såh. Det kunne jeg jo forsökt meg på litt för.
Klokken ni krekte jeg meg på skolen. Og her er ikke en sjel. Jeg vet ikke helt hvor de er? Det er ingen lapper i klasserommet (bortsett fra meg da) ingen mail i innboksen og ingen beskjed på intranettet. Og ettersom jeg har värt borte en uke vet jeg ikke engang helt hva vi holder på med, så jeg forsöker å knote ned noe som sannsynligvis er littegrann i henhold til oppgaven. Jeg oppdaget til min forskrekkelse en liste med gallerier og bygninger vi skal besöke, men jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for å dra ut i regnet enda.
Jesus gud.
Kanskje ikke de vet at det er lydt?, tenkte jeg i natt, og forsökte å prate litt höyt for å gi et eksempel på hvor godt det hörtes. Jeg hadde ikke så lyst å banke i veggen heller, for jeg var litt usikker på om det kanskje kom fra leiligheten ovenpå, og da hadde jeg ikke så lyst å vekke naboen. Og kanskje det er sånn man må finne seg i i blokka? Her prater vi hele natten, det tar man med et smil! Så ikke kom her og vär sur nordmann og forlang at man skal väre stille bare fordi veggene er tynne!
Halv tre banket jeg i veggen, og da ble det stille med en eneste gang.
Såh. Det kunne jeg jo forsökt meg på litt för.
Klokken ni krekte jeg meg på skolen. Og her er ikke en sjel. Jeg vet ikke helt hvor de er? Det er ingen lapper i klasserommet (bortsett fra meg da) ingen mail i innboksen og ingen beskjed på intranettet. Og ettersom jeg har värt borte en uke vet jeg ikke engang helt hva vi holder på med, så jeg forsöker å knote ned noe som sannsynligvis er littegrann i henhold til oppgaven. Jeg oppdaget til min forskrekkelse en liste med gallerier og bygninger vi skal besöke, men jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for å dra ut i regnet enda.
mer innadrettet virksomhet
I dag har jeg nok satt ny personlig rekord i selvmedlidenhet, ettersom jeg jo er helt alene her og det ikke er noen andre som kan synes synd i meg sånn at jeg kan blåse meg litt opp og si Pfff det er jo bare en forkjølelse.
Jeg begynner å få litt panikk her, ikke kommer jeg meg på skolen og ikke får jeg jobbet med oppgaven, så jeg ligger elegant en uke bak, hvilket i og for seg ikke er noe som kreerer noen indre malstrøm, men mammalille kommer altså for å feire 60årsdagen sin her, på mandag, og den gangen det virket som en kjempeide var det ikke planlagt at jeg skulle være syk en uke først. Nå blir det nok vanskelig å komme fra på skolen. Det er litt verre, ingen egentlig kjempepanikk i det heller, men
JEG HAR IKKE KJØPT JEBBURSDAGSGAVE ENDA! og det er ikke et hotellrom å oppdrive i Stockholm så hele åsgårdsreien skal bo her og da må jeg vaske og rydde og jeg har en uke med forkjølet oppvask og min venn Jarno kommer lørdagen og da har nå for sikkerhets skyld vi en avtale da og så må jeg ut og kjøpe kopper og fat og liggeunderlag og mat til oss alle og finne et sted vi kan feire dagen og GAVEN!!! Jesus gud
Og alt skolearbeidet. Å magen min voi og voi hvordan skal dette gå.
Pffff. Det er vel strengt tatt luksusproblemer dette her. Men luksusproblemer må også løses.
Jeg begynner å få litt panikk her, ikke kommer jeg meg på skolen og ikke får jeg jobbet med oppgaven, så jeg ligger elegant en uke bak, hvilket i og for seg ikke er noe som kreerer noen indre malstrøm, men mammalille kommer altså for å feire 60årsdagen sin her, på mandag, og den gangen det virket som en kjempeide var det ikke planlagt at jeg skulle være syk en uke først. Nå blir det nok vanskelig å komme fra på skolen. Det er litt verre, ingen egentlig kjempepanikk i det heller, men
JEG HAR IKKE KJØPT JEBBURSDAGSGAVE ENDA! og det er ikke et hotellrom å oppdrive i Stockholm så hele åsgårdsreien skal bo her og da må jeg vaske og rydde og jeg har en uke med forkjølet oppvask og min venn Jarno kommer lørdagen og da har nå for sikkerhets skyld vi en avtale da og så må jeg ut og kjøpe kopper og fat og liggeunderlag og mat til oss alle og finne et sted vi kan feire dagen og GAVEN!!! Jesus gud
Og alt skolearbeidet. Å magen min voi og voi hvordan skal dette gå.
Pffff. Det er vel strengt tatt luksusproblemer dette her. Men luksusproblemer må også løses.
Det ene og det andre
Jeg skjønner ikke helt tankegangen nede på min lokale matbutikk. Tempo. Jeg må gå utfra at det er noe sånt som "ja hit kommer det jo ingen kunder uansett så det er iallefall ikke noe vits å fylle på varer." (på svensk bare) Men jeg, som jo faktisk kommer, er jo interessert i å handle og det er jo vanskelig når det som står ute enten har muglet eller ikke står ute uansett. Og det blir jo en ond sirkel ikke sant!
Lille mamma og de andre småingene kommer egentlig mandag for å feire mamma sin 60årsdag, men det er helt fullt på hotellfronten, det eneste vi klarer å oppdrive er et vandrehjem i Uppsala med bad på gangen. Nå kan de jo selvsagt bo hos meg men det blir nok litt trangt så de er skeptiske og vi aner ikke hva vi gjør. Egentlig.
Lille mamma og de andre småingene kommer egentlig mandag for å feire mamma sin 60årsdag, men det er helt fullt på hotellfronten, det eneste vi klarer å oppdrive er et vandrehjem i Uppsala med bad på gangen. Nå kan de jo selvsagt bo hos meg men det blir nok litt trangt så de er skeptiske og vi aner ikke hva vi gjør. Egentlig.
Svenskelisvensk!
I dag har jeg vært i vaskekjelleren. Folkhemmet, som utleieren vår omtaler den som. Det har satt litt skrekk i meg. Eller, folkhem høres jo koselig ut men det høres også ut som et sted der man bør kunne reglene. Og så fikk jeg se tavla man bruker for å skrive seg opp på vasketider og det var en sak med hull og sylindre og nøkler og leilighetsnr som ikke har noe med hverken etasje eller plassering, men som er basert på loftsbodene, så hele den der vaskekjelleren har jeg bare unngått.
Til nå. I dag er jeg nemlig hjemme med min nye samboer, forkjølelsen, og da klarte jeg å finne et hull som sylinderen passet til, der nede på vasketavla. Klokken fire, hvilket var like skremmende som alt annet, for jeg regner med det er da mange kommer hjem fra jobb og jeg orket ikke tanken på å møte en masse naboer som er i mot utleie i gården og regner med at jeg ikke kommer til å stille på dugnad.
Men jeg møtte bare én, en hyggelig gammel mann i motorsykkelutrustning som holdt opp døra for meg.
OG jeg klarte å finne ut av vaskemaskinene, selv den som insisterer på å veie tøyet ditt for deg, sånn at du skal klare å dosere riktig mengde vaskepulver, hvilket er bortkastet på meg, ettersom den luka var oppå den svenske vikingvaskemaskinen og jeg ikke hadde sjans til å se hvor mye vaskepulver som havnet nedi der.
Og så er det tørkerom! Og tørkeskap! Det er jo kjekt når man ikke liker tørketrommel og heller ikke har verdens største leilighet.
For å toppe det hele fikk jeg etterpå mitt nye, svenske personnummer i posten.
Så nå er jeg litt svensk. Og litt syk, men det er jo et billig poeng.
(ps.:, eller er det bare i brev? en kineser i klassen min sa at i kina drikker man cola med ingefær når man er syk. (tror jeg. jeg har referert til denne uttalelsen senere uten at hun skjønte sammenhengen). Cola med ingefær smaker banan med sukker. Overraskende!)
Til nå. I dag er jeg nemlig hjemme med min nye samboer, forkjølelsen, og da klarte jeg å finne et hull som sylinderen passet til, der nede på vasketavla. Klokken fire, hvilket var like skremmende som alt annet, for jeg regner med det er da mange kommer hjem fra jobb og jeg orket ikke tanken på å møte en masse naboer som er i mot utleie i gården og regner med at jeg ikke kommer til å stille på dugnad.
Men jeg møtte bare én, en hyggelig gammel mann i motorsykkelutrustning som holdt opp døra for meg.
OG jeg klarte å finne ut av vaskemaskinene, selv den som insisterer på å veie tøyet ditt for deg, sånn at du skal klare å dosere riktig mengde vaskepulver, hvilket er bortkastet på meg, ettersom den luka var oppå den svenske vikingvaskemaskinen og jeg ikke hadde sjans til å se hvor mye vaskepulver som havnet nedi der.
Og så er det tørkerom! Og tørkeskap! Det er jo kjekt når man ikke liker tørketrommel og heller ikke har verdens største leilighet.
For å toppe det hele fikk jeg etterpå mitt nye, svenske personnummer i posten.
Så nå er jeg litt svensk. Og litt syk, men det er jo et billig poeng.
(ps.:, eller er det bare i brev? en kineser i klassen min sa at i kina drikker man cola med ingefær når man er syk. (tror jeg. jeg har referert til denne uttalelsen senere uten at hun skjønte sammenhengen). Cola med ingefær smaker banan med sukker. Overraskende!)
Menne åeh!
I dag var første dagen med ordentlig undervisning. Hittils har det jo være verkstedkurs og informasjon, men i dag startet det liksom på ordentlig da. Vi skulle alle forberede en kort, maks to minutter presentasjon av en kunstner, likegyldig hvilken, så jeg, frk. regelbundet, raste gjennom noen greier om Iver Jåks mens nestemann i runden tok seg god tid til å forklare de 50 (femti!) bildene hun hadde valgt ut fra en film. (Ok, det var veldig fine bilder og hun var flink til å forklare).
Det var egentlig ingen andre som brydde seg noe særlig om maksgrensen, så jeg hadde litt ondt av Iver Jåks.
Og så ble jeg syk og gikk hjem. På første skoledag. Hvilket prakteksemplar jeg må fremstå som. Way to go, kroppen, men en ting sier jeg bare, og det er at hvis du ikke snart slutter med det der, så tar jeg ut skilsmisse.
Det var egentlig ingen andre som brydde seg noe særlig om maksgrensen, så jeg hadde litt ondt av Iver Jåks.
Og så ble jeg syk og gikk hjem. På første skoledag. Hvilket prakteksemplar jeg må fremstå som. Way to go, kroppen, men en ting sier jeg bare, og det er at hvis du ikke snart slutter med det der, så tar jeg ut skilsmisse.
Mer kiwikofte, fanes
Vet jeg lovte meg selv og muligens også dere at jeg skulle slutte å lese i kommentarfeltene under diverse reportasjer om kiwikoftene, men det har jeg altså ikke klart.
Jeg rapporterte faktisk innleggene som starta med "jævla samer" og lignende, men de har ikke blitt fjernet av nettredaktøren. Det står at innlegg som oppleves som støtende eller upassende skal rapporteres.
Til slutt sendte jeg en mail til nettredaksjonen, ærlig talt, om ikke innlegg som starter med "jævla sama" (negertesten: jævla negra!) er upassende, hva er det da? Synes det vitner om at nordlys har tatt standpunkt i denne saken.
Jeg rapporterte faktisk innleggene som starta med "jævla samer" og lignende, men de har ikke blitt fjernet av nettredaktøren. Det står at innlegg som oppleves som støtende eller upassende skal rapporteres.
Til slutt sendte jeg en mail til nettredaksjonen, ærlig talt, om ikke innlegg som starter med "jævla sama" (negertesten: jævla negra!) er upassende, hva er det da? Synes det vitner om at nordlys har tatt standpunkt i denne saken.
Abonner på:
Innlegg (Atom)