Smålei, men bare små.

Jeg kunne sagt at jeg er grundig, vanvittig og ettertrykkelig lei av å ha eksamen nå.
Men det er egentlig ikke sant. Jeg er lei, men jeg var leiere av å ha bacheloreksamen, når jeg er ferdig med denne eksamnen er jeg mer eller mindre ferdig på Konstfack også, og sjøl om det blir bra, blir det også litt trist.
Jeg er litt lei av å ha eksamen. Det er mye å gjøre og det er stress og styr, men det er ikke som å ta bacheloreksamen på Khib, som var kvalmende, bokstavelig talt. Så dette her går bra.

Før vi er helt ferdige, etter å ha gjort ferdig mastereksamenene våre, har vi et kurs til. Et enukeskurs. Der vi skal reise rundt å se på arkitektkontorer. Igjen. IGJEN. Det er litt morsomt det der, at vel har vi godkjente eksamener bak oss, men vi må også ha besøkt enda ett arkitektkontor eller fem for å få godkjent. Jeg mener, ikke sånn konstfackbyråkratimorsomt, men at de i fullt alvor tror at det er dette som utgjør grensen mellom å være ferdig utdannet og ikke. Har du besøkt Appelsin Design? Ok, da er du klar for livet som møbeldesigner.

Jeg gleder meg nå uansett til roligere dager, som ikke kommer med en gang, for den skriftlige delen skal jo også leveres en gang til, og den må skrives samtidig som man besøker kontorer, men til sommeren, som jo må bli bra og kravløs og får ristet ting litt på plass igjen.


Nå skal jeg bare få tingene mine ut i utstillingen, reparert de som er ødelagt, sette opp de andre, lage et stativ til trykksakene, trykke trykksakene selv, men før det redigere dem så de blir enklere å selvtrykke, kjøpe stiftemaskin med lang arm, kjøpe blekk til printeren, reservere kuttemaskinen, lage et display til trykksakene, male veggene hvite, hjelpe Emilia å sveise, finne en måte å vise den informasjonen som skal være på hvert verk, sende ut invitasjoner til utstillingen, snekre transportkasser til tingene mine, lage meg visittkort, rydde støvsuge og vaske huset fordi mamma kommer på besøk og skal bo hos meg,
og da håper jeg ikke jeg har glemt noe, men det har jeg vel.