I dag sa Emilia til meg at hun syntes jeg hadde vært så flink til å jobbe å holde ting i gang og gjøre flere prosjekter samtidig, mens vi har gått på Konstfack. Jeg ble litt overrasket for jeg synes jo ikke det. Jeg synes jeg har vært altfor dårlig. Men så sier at Emilia at jamen jeg har jo gjort Kløktutstillingen, og det der på Liljevalchs, og foredrag på Røshkka (eller hvordan de nå skriver det) og blitt intervjuet av Hemslöjden, og fått stipend av skolen, og jeg tenker, javisst ja, det der er jo sant.
Sjøl er jeg mer imponert av Emilia som er på verkstedet hver eneste dag og som faktisk har brukt ALLE verkstedene på hele skolen og produsert utav ville helvette.
Ja, men det er jo bare i forbindelse med skolearbeid, sier hun. Så da gjelds det ikke.
Jeg lurer litt på hvorfor det blir sånn. Sånn som det er nå. At enten kan man tenke at
a) jeg er flink som karrer meg på skolen og gjør ting som krever litt for mye av meg akkurat nå som jeg nettopp har gjennomført et hovedfag, dagen etterpå rigger jeg meg til og starter med søknadsskriving og billedredigering og kjører på, sjøl om solen skinner og alle i klassen er på fylla i Berlin.
eller
b) jeg mitt late drog som ikke klarer å komme meg på skolen en eneste dag før ti eller elleve, og ikke klarer å knote ned en eneste genial søknad, alt blir middelmålig og effektiviteten er på null, eller én kanskje da, og når jeg kommer hjem og har tid til å tegne og sy så gjør jeg ikke det, jeg bare sløver, og ikke har jeg klart å samle sammen nok energi til å reise med klassen til Berlin heller
og da
nedsylter man seg i lutherianisme
og tenker b, b, b.
Man, jeg, og Emilia og, må bli flinkere til å tenke a, a, a! wu hu hu, a, a, a!
1 kommentar:
Hurraaaaa! A, alltid a!
Legg inn en kommentar