Printeren, havet, og hverdagsproblemer.

Jeg printer.
Eller skriver ut, heter det kanskje.
Jeg skal fylle en kassett med dokumentasjon av egne verk og sette igjen på Iaspis. Ja, sette igjen, jeg har jo allerede avslutta stipendperioden, jeg skal dra tilbake for å sette igjen det jeg skulle satt igjen før jeg dro. Finnes helt sikkert et eget ord på østsamisk for det.

Og jeg streeeever. Jeg vet ikke helt hva det er, før var det helt uproblematisk og faktisk både vakkert og fint når jeg skrev ut selv, men jeg får ikke macverket til å snakke med skriveren. Nei nå lyver jeg, men noe er iallefall lost in translation. Og det er havsgrønt. Skriveren har visst aldri sett havet og printer alt ut som om det var blått. Nå er det ikke bilder av havet jeg printer ut, det er pinnene, men likevel. Når man har jobbet lenge med noe vil man gjerne at dokumentasjonen er så korrekt som mulig.
Jeg funderer på å pakke printeren ned i en ikeabag og reise med t-banen ut til fjærsteinene og vise printeren havet. Se, sånn kan det også være. Ikke tro på alt internett har fortalt deg.
Men Stockholmshavet er ikke som Kobbholmen. Kanskje er havet her bare kjedelig blått. Og det er uansett ikke sikkert printeren hadde forstått. Det er ikke sikkert det går an å snakke til en printer.

Men før var jo ikke dette noe problem? Jeg tror "før" var på gammelmacen. Den er ikke helt stabil, men jeg får skuffe i noe koks og fyre den opp og se om det ikke går an å få printet ut ting sånn som de er. Om ikke annet er det kanskje trivelig for printeren å få hilse på en gammel kompis.