Man kan ikke alltid være glad. Avogtil blir lyset dimmet litt ekstra, sånn er det bare. Man har mindre motstandskraft mot gråheten når man bare går rundt og er sliten. Sånn er det også bare. Da må man legge planer for å bli mindre sliten. Og så kan man bli litt ekstra nedslått når gulrotfyrsten vinner der borte i Sambandsstatane, og ikke fordi man må forholde seg til ham, men fordi en så stor del av menneskeheten sier at en sånn leder, ja det vil vi ha, led oss!
Nå ble jeg helt grå på innsiden igjen, bare av å skrive det, enda jeg hadde vært ute og brukt ord som Sambandsstatane og alt og egentlig vært litt ovenpå.
Men menneskeheten. Så skuffende. Det kommer ikke til å gå bra med oss. Vi har det rett og slett ikke i oss.
Velvel. Man må bare jobbe videre. Gå på jobb, jobbe jobben, gå hjem, hjemme hjemmet. Snart er det jul og da kan man jule julen også. I slutten av februar (ca 23dje?) skal jeg ta ferie, det blir veldig bra. Jeg har også gått hen og produktivt kjøpt ny datamaskin, for den jeg har nå, som er åtte år, lader ut batteriet mens jeg jobber koblet på strøm. Jeg må ta pauser i arbeidet for å la den lade seg litt. For den slår seg plutselig av når batteriprosenten nærmer seg 55%. Jeg hadde en gang en mac der man kunne klipse ut batteriet og sette i et nytt. Så smart! For miljøet! For forbrukeren! og sånn kan man ikke ha det!
Jeg jobber med to ganske artige prosjekter, og det er egentlig mange ting å være glad for, men de virker liksom ikke helt.
Gierddahatta, gierddahatta. De don birget.
