Nå har jeg skrevet et helt innlegg med bilder og alt, overskriften kan du bare finne på selv

Det er rart det der. Når jeg er på jobb, er jeg så slapp og trøtt at jeg tror det må være noe feil med meg. D-vitaminmangel kanskje? Når jeg er kjemme, farer jeg rundt og ordner og opp og ned trappene og hit og dit med ting og vips har jeg gått 10.000 skritt uten egentlig å ha foretatt meg noe særlig. 

Jeg var nettopp i kjelleren for å ikke foreta meg noe særlig, jeg skulle hente opp et verktøyskrin jeg hadde solgt og som plutselig skulle hentes, og hva skuer mine øyne. Som jeg hadde spådd. Som jeg hadde SPÅDD, kom the Stig ikke til å jobbe særlig hardt for å opprettholde System Ryddig, men så fort han bare fikk sjansen sabotere det hele med System Sette Fra Seg, og rett innfor døren til boden sto det to kasser med leker. Rett innfor. Man kommer seg ikke inn i boden. Og man kan heller ikke stable dem oppå de andre kassene, for noen har ikke satt på lokket igjen på den øverste i stabelen, og der lå det dessuten en rull med skumgummi. 

HERREGUD.

OG JESUS OG DISIPLENE 

Herregud. 

Én uke tok det.  

Jeg har fått ryddet på plass omtrent alt fra utfarten til Kobbholmen. Og det er ikke noe herregud og disiplene over det, the Stig jobber hele dagene og det var min familie vi utfluktet med. Det er litt ekspedisjon, alltid, å reise til et sted uten vann og strøm og dekning og med usikkert vær, og med tinget båtskyss, men jeg følte vi hadde med oss ikke for mye, ikke for lite, denne gangen. Til min milde overraskelse begynte jeg å ikke gråte bare litt, men forholdsvis hulkende mye, i det jeg gikk i land. Det er jo pappa sitt sted det der, og pappa som har bygget seg hytte der, og vel har han vært død i åtte år, men det føltes ganske overveldende likevel, og da begynte søstra mi å gråte, og så måtte vi bare gå opp i hytta og holde oss litt unna sånne søskenbarn vi ikke hadde sett på 25 år for det ble litt i overkant å skulle møte dem på den måten. Men etterpå kom de med sin båtskyss og da møtte vi dem på en litt mer vanlig måte og det var fint og hyggelig og Kobbholem er så fint og så drakk vi ørlite for mye alkaholer og sov litt for lite og neste dag slo været om til strålende sol og noen lagde pannekaker på primus og alt var fint og vi hadde så mye å snakke om, om både levende og døde.

Nå skal dere få se bilder og bli helt over dere. Skjønt det er litt begerenset faktisk for jeg kan jo ikke legge ut uvitende søskenbarn og søskenbarnsbarn. 

  

 

Her begynte jeg å gråte. Her legger vi UT båten for å komme til hytta. Jeg starta ved første mulighet

 

 

Støa har blitt smal. Før var det kai og steinmolo, den har havet tatt så mange ganger det bare har villet. Nå ligger det skuterbelter i sanden som eneste hjelp. Før la lokalbåten til her. 

Disse har fisket. To hyser. For små til middag. Vi spiste krabbe. 

Dette er et fuglefjell. Det er ikke en fugl der. Hjernen tror på en måte at da er de en annen plass. Men det er de ikke

Her er hytta til pappa. Eller søstersen da. I teorien eier vi den 50/50. 

Denne hytta eide jeg før! Altså disse tre byggene. Pappa kjøpte den plutselig til meg uten at jeg egentlig hadde ønsket meg den så veldig. Jeg ga den som en del av booppgjøret til søstersen som solgte den til de som eier den nå.

 

Her står vi over den lille sjølakseboplassen. Vi har gått tur på fjellet. Vi har stoppet uhorvelig mange ganger. 

Sånn organsiserer de dogåingen og pappa var helt i mot. Han hadde et eget uttrykk, mannskitstilla, som er når det er høy flo og helt stille, og all bæsjen ligger og flyter i fjæra. Han hadde egen do oppe ved hytta, som førte til litt uenigheter på boplassen faktisk, men den har slått seg nå og døra går ikke opp og vi går pent på fjærado som alle andre.

 

Her drar vi hjem. Jeg vet ikke om jeg kommer ut igjen med det første. Det er som det er.