Og andre former for kommunikasjon

Jeg fikk tak i inntakskontoret på knehab, de var ferdige med ferien. Det viser seg at om du ikke har digipost, får du brevet automatisk tilsendt pr post. Og jeg vet jeg har høye krav til mine medmennesker og samfunnet de har bygget, men om du sender ut en sms som er sånn: Hei, du har fått plass hos oss, ring oss på xxxxxxxxx om du ikke har digipost for å få tilsendt brev, og det er det eneste som står i meldingen, så føler jeg at her er det mye som kan jobbes med om du verken kan ringes fordi det ikke er noen på kontoret, og det heller ikke er noe å ringe om. Det er så mye potensiale i forbedringen her at det ikke kan være nødvendig at en utenifra påpeker det. 

I dag var det liv i leiren nede på kjøkkenet/kantina på jobb, en konferanse av noe slag, og jeg ville bare ha kaffe, for det er litt kaldt på kontoret, og ja, kaffe uansett, og det var fremmede folk i dress og tomt for kaffe som jeg fikset og en ordfører som øvde på tre taler samtidig og litt sånn liv, liksom. Det gir en slags piff! men bare om man straks kan forlate dette livate miljøet for å gå og sitte alene med kaffen på sitt aleneateliér. (Eller er det første e som skal være é?) Mitt sosiale batteri er konstant innstilt på Overbelastet, kontakt leverandør. Jeg er mottagelig for illusjonen om at livet kan være annerledes, men det holder. 

Jeg driver jo og skriver en bok igjen. Basert på Tanner: Antropogeografiska studier inom Petsamo-området. Jeg tror det var så forlokkende å skulle skrive denne boken fordi det var så morsomt å skrive den forrige. Det er ikke så fryktelig morsomt å skrive denne. Den forrige ble underfundig og poetisk, denne har mye mer direkthet i seg, man kan ikke gjemme den opprinnelige historien fordi det står skoltlapp i hver setning. Jeg har noen fine sammensetninger, men det er ikke nok, og hvorfor skrive en bok til? Jeg har jo gjort dét. Nå er jeg jo en person som nesten alltid jobber i serier, men her blir poenget med det litt borte. Det er ikke noe poeng å skrive denne boken. Jeg har jo allerede skrevet den. Men det er nå likevel noe både med teksten og det påbegynte arbeidet, og kanskje er det ikke bok jeg skal skrive, det finnes jo andre trykte former. Jeg har tenkt litt på veggavis, skillingstrykk, kisteblader, lubok og folkebøker. Trykk som var billige og laget for å opplyse. Noe som forteller folket om noe. Plakater og oppslag. 

Og da er det kanskje litt morsommere igjen. Kanskje. For teksten fra Tanner er ikke sammenhengende på samme måte som den forrige, samtidig inneholder den mye mer informasjon. Kanskje, om jeg produserer fem eller syv plakater jeg henger rundt omkring i byen, kanskje er det da åpenbart at her er det informasjon, men man har heller ikke fått all informasjon? Noe mangler. For det gjør det jo. Og det kan det kanskje ikke gjøre i en bok. Men om det er plakater eller kistebilder i en serie, og serien er vanskelig å finne i fullstendig form? Kanskje. Og så er det en form jeg ikke har jobbet med før. 

Kanskje. Kanskje, kanskje. 

Jeg håper litt at jeg ikke får de pengene jeg har søkt om til boktrykk. Men man må jo ikke bruke alt heller. 

Nuvel. Akkurat det er utenfor min ansvarssfære. Nå skal jeg lage kisteblader.  

Endring

I dag var det frost på bakken. Det måtte jo komme. Jeg har akkurat tatt inn alle georginknollene, i går faktisk, så det var bra timing, klapp på ryggen for den. Skuldra. Der man klapper folk. Det er alltid litt vanskelig med hagen, det er jo ikke noe poeng å avslutte den når det fortsatt er fint vær og sola skinner, hagen må jo få stå! men det er ikke så gøy å avslutte den i regn og frost og sur vind, man skulle tatt inn hagen for lenge siden. Nå er det meste gjort opp for sesongen. Grill og utemøbler er satt i garasjen. Sneskuflene tatt ut. Squashen ligger i komposten. Hadet, sommeren, vi prøver igjen til neste år. 

Og i dag var det longs og votter og lue, men joggesko, så kald på føttene, varm på hendene. Det der med longs er litt vanskelig for meg, besatt av lathetens demon som jeg er. Det er for varmt å gå inne på jobb med longs. Men eeeeeer det det? Er jeg ikke bare varm fordi jeg akkurat har kommet inn? Så jeg utsetter og utsetter å gå inn på et rom der ingen har innsikt for å skifte, for det er jo så mye styr å ta av seg skoene, buksa, longsen, og ta på seg buksa og skoene igjen. Så enormt mye styr. Det tar minst ett minutt. Så ofte blir det ikke til, og så går jeg og er akkurat litt for varm hele dagen. 

Kanskje dette er noe jeg skal prøve å jobbe litt med denne sesongen. 

 

Jeg var jo på den der helseundersøkelsen for folk av diverse etnisiteter i Finnmark, jeg fikk godkjent på alle punkter, og jeg er tilogmed blitt to cm høyere. Hele livet har jeg vært nesten 160 cm, nå er jeg nesten 162 cm! Det gjør meg godt og vel til den høyeste i familien, kanskje med unntak av onkel Kalfrek, men han er død. Og når man i utgangspunktet er kort som en pellemanskit, utgjør en kilo mindre og to cm mer et ganske godt hopp nedover på BMI-en, så det var jo bare velstand. 

I dag må jeg prøve å ringe knehaben igjen og sjekke hvordan det har vært på ferie, men jeg kjenner at jeg kommer tilå utsette det litt. 

Jeg hadde mer iver ons-fre. Nå er jeg mandagslat. 

 

Jeg skal riste av meg mandagslatheten nå, og gå igang med arbeidet med boka, som kanskje har blitt til plakater/veggoppslag. Her kunne jeg skrevet mye mer om hvorfor, men hvor interessant er de indre prosessene i en kunstnerarbeidshverdag? Ikke mye. Godt mulig jeg kommer tilbake til det og skriver utførlig likevel, det er jo sånn jeg blogger. 

 

God mandag! God uke! God høst! 

 

Knehab

Det er ingen større hemmelighet at jeg har dårlige knær. Jeg liker jo ikke så godt å snakke om helse, men alle som har sett meg forsøke å lett og elegant forsere en trapp, skjønner at her er det noen som har problemer. Så har jeg en sånn diagnose som man egentlig kan trene vekk i løpet av noen måneder, bortsett i fra noen ganske få tilfeller, og der er jeg. Problemet er at når man da går til legen, så er det liksom ingen som skjønner at dette er et problem, det er jo en tullediagnose som kan trenes bort, dette kan jo umulig være et reelt problem. Og så får man liksom ikke så mye hjelp. 

Men nå har jeg vært og mast og gjort meg til igjen, så nå skal jeg sendes bort på rehab, altså knehab, som jeg i og for seg er helt i mot, har null prosent lyst, men jeg sier også ja takk for jeg vil jo helst ikke være en sånn som folk tror har store problemer når jeg går i en trapp. Takk for hjelp. 

Og da fikk jeg altså en sms i går med beskjed om at jeg har fått plass, og oppmøtedato, i en annen by i Finnmark, og at det er et brev til meg i Digipost. Hvis jeg har Digipost. Jeg har ikke Digipost, så jeg har prøvd å ringe det telefonnummeret som sto i sms-en, for jeg vil jo for det første ha brevet, men for det MER første, vil jeg har siste dato i oppholdet, siden det ser ut til å kræsje med turen mamma ønsket seg i 75-årsgave, den til Berlin. 

Når du ringer kommer du til sånn knappetelefonsvarer. Tast 1 for sted, 2 for inntakskontor. Så det gjorde jeg. Det har jeg faktisk gjort i to dager nå. Til slutt tastet jeg 1 for resepsjon istedet, og sa at jeg har prøvd å få tak i inntakskontoret i et par dager. Damen i respesjonen sa ååååå jaaaaa, neeeeei, æ trur dem e på ferie. 

Herregud så Finnmark dette er. De er kanskje på ferie.  

Hva med telefonsvarer der man sier når man er tilbake? Hva med å sette over telefonen til noen som ikke er på ferie som kan si at folk har tatt seg en ferie og ikke kommer til å svare? Den absolutt dårligste løsningen er jo å late som ingenting og bare la folk ringe og ringe og lure på om kanskje bare hele rehaben har brent ned. 

 

Jaja. (JAJA) Jeg skal tilogmed helse meg mer i dag, jeg er gammel nok til å delta på Saminor-undersøkelsen denne gang, som er et forskningsprosjekt om helsa i Finnmark, har også svart på en himla lang undersøkelse på nett om etnisitet og rasisme og kostholdsvaner, så nå skal jeg litt senere ned på min oppsatte time og få vite at jeg er for tjukk. Evt for kort til vekta mi da. Og gjøre noen andre undersøkelser også, blodtrykk og sånn. Jeg hater så intenst å forholde meg til helse og helsevesenet, jeg kommer til å sovne i det jeg kommer hjem. Og hvis jeg våkner skal jeg drikke rødvin. Med mannen. Foran TV-en. Kanskje får jeg potetgull. For det er jo helg. Og jeg har fortjent det. Skikkelig. 

Tre+bil+russer+onkel=mirakel

På et tidspunkt ca midt på arbeidsdagen orket jeg ikke sitte å høre på den ødelagte vifta som gikk kadunk kadunk, pluss et toalett som hviner UUUIIIIII UUUIIIIII lengre, og gikk hjem, og der lå det altså et tre oppå bilen. Jeg kjente umiddelbart at dette hadde jeg ikke nok livsglede innabords til å takle.

Og så bilen da.

Og da skal jeg si med en gang at det gikk faktisk mirakuløst bra med bilen. Men det visste ikke jeg, for det lå et tre oppå og det var ikke så lett å gjøre et skadeoverslag når man ikke så bilen, og det var ikke så lett å få bort det treet heller. Det var jo liksom et helt tre. Jeg prøvde litt optimistisk å løfte en plass på midten, men sånn fungerer ikke trær.  

Jeg fant fram ei sag og gikk i gang, men alt lå sånn i spenn, så sagbladet bare ble klipt fast hele tiden. Jeg prøvde å sage to i paralelle spor men ettersom det pissregnet skle sagbladet bare av. Jeg begynte å ane at dette skulle bli vanskelig å få til alene. Det var, tross alt, et tre. 

Og mannen er bortreist, og søskenbarnet, og da jeg gikk opp til naboen åpnet en helt fremmed mann og jeg sa eeeeeeehhhh er Per Ove hjemme og han sa Hvem? Og jeg følte det som jeg var havnet i en paralelll virkelighet, og så sa han at de var et gjeng glade musikanter fra Svolvær, og da ble liksom diskrepansen enda større, men naboene hadde altså lånt ut huset og var "på hytta eller i syden." Jeg gikk til den andre naboen, som jeg trur huket seg ned under vinduskarmen for han åpnet iallefall ikke. Og jeg liker jo ikke engang be om hjelp men dette virket litt uoverkommelig.

Da ringte jeg onkel Kjell. Og han var i begravelse. Han skulle komme senere, men hadde litt å gjøre. Jeg ante ikke engang hvem som var død, men fine onkel, som kommer og hjelper.

Men da tenkte jeg også at dette må jeg jo klare selv. Iallefall være kommet et stykke på vei. 

Jeg fant en tostegskrakk som så solid ut, og prøvde å jekke opp greiner med den, men det var ikke så lett for jeg hadde trengt en arm til. 

Da kom det en lang røykende russer forbi, og han så på treet over bilen og sa åi åi åi åi og jeg svarte åi åi åi, så sa vi det et par ganger til, og så HJALP HAN MEG!

Åh. Tusen takk, kjære røykerusser. Og da han spaserte videre, så jeg onkels bil svinge inn oppkjørselen, og vi gikk over bilen og tilogmed speilene hadde klart seg. Jeg og røykerusseren hadde funnet speilet inne ei svær greinkløft og forsiktig løfta den (da avsagde) greina av. 

Og jeg var ganske glad for at vi hadde gjort jobben, for stakkars onkel var gjennomvåt og i dress og vinden hadde tatt bakluka på bilen og knust den, så alt baki var fullt av glass. 

Takk til røykerusseren, fra både meg og onkel.

 

Det ligger forsatt et tre der, som må tas, men det tar jeg når the Stig kommer hjem.  

Med motorsag. Og pågangsmot og livsglede. 

 

Apropos været da

Under her er det en bil. Min bil, altså. 

 

 

 

M/S Atelieret

I natt var det stiv kuling evt frisk bris, men blåste gjorde det, vi våknet både jeg og barnet flere ganger. 

Han liker godt at den ene foreldrepersonligheten er bortreist, den ungen, for da får han sove "i den store senga vår", som han sier det.  

I morrest var jeg ganske sliten pga våknet så mange ganger for å bekymre seg over boligmassen, men det meste sto. Porten til garasjen hadde blåst opp men sto fortsatt på hengslene. 

På vei til jobb ble jeg tatt av rosser flere ganger, det var et slitt å gå rett, særlig over moloen.  

Og på jobb har en eller annen vifte i vifterommet rett ved gått gaiken, det sier KADUNK KADUNK KADUNK. Ganske høyt. Det er som å jobbe i motorrommet på en båt.  

Heldigvis ikke ute på havet, da hadde jeg spydd. 

 

Jeg starter nå dagen med mine nye databriller, som jeg trodde var sånt som kostet i titusenkronersklassen, for jeg vet folk pleier få den av jobben, men jeg, som nå har byttet optiker, fikk ta med et par gamle innfatninger, nemlig lesebrillene jeg kjøpte av den forrige optikeren og som er alt for sterke og dermed ubrukelige, og så fikk jeg vente til de skulle ha tilbud på glass uti neste måned, og så fikk jeg adresserabatt for jeg er nabo med foreldrene hennes, og da ble det faktisk veldg billig. 

Nå vet jeg ikke om databrillene er smæshens da, det føles veldig rart og litt vanskelig å se, men jeg har aldri hatt databriller før så det kan gå seg til. Men jeg må liksom lene meg veldig langt fram for å se klart. 

 

Nå skal jeg jobbe jobben min litt. Jeg er ikke helt sikker på hva det skal innebære i dag. 

Men innebære, det skal det.  

I am the mother of the year i råk og fokk og is, i råk og fokk og is. Ikke så mye is da.

Det plasker ned. Og blåser. Søppeldunkene ligger strødd overalt. Dette kom som en overraskelse da jeg sjekket værmeldingen i går kveld, for the sønnebarn har selvsagt glemt regnjakka (pluss tre andre jakker, to gymbager og en trombone) på skolen, og regnbukse som passer har han ikke, så hva gjør man? Vi endte opp med å ringe tante H, og jeg er jo aktiv motstander mot å be om hjelp, men det er altså storm og regn og joggebukse, og grunnen til at vi trenger hjelp er tross alt at mannen i huset er sørpå for å hente mora til tante H, så da strakk jeg meg litt. Jeg fant til slutt en gammel regnbukse, det vil si, det er egentlig buksene fra min bestefar sitt sjøhyre. Topp moderne, tipp topp stand. I det minste kommer jeg fra en slekt der alle er bittesmå så det passet ikke så verst. Sjøhyrer er jo også veldig stive så de står liksom rett opp rundt livet. Skal si barnet var fornøyd. Jeg sendte ham avgårde i dem og min turjakke. I bil, vel å merke, men han må jo gå hjem. Og være ute i friminuttene. 

Etterpå koblet jeg meg på det digitale møtet jeg skulle ha, UTEN å ha gått til mitt skakke nett på jobb først, vel å merke. Mmmmm, hjemmedag når det er dritvær. Nett uten problemer. Tørr og hel. 

Det var et hyggelig møte, men jeg hadde jo googlet prosjektet og finlest beskjedene, så jeg var ganske forberedt på hva de ville ha fra meg, og hadde gått gjennom alternativ a, b og c for meg selv samt snakket høyt om dem på et forberedende vis, så, som den ene kuratoren sa, Vi har liksom hatt litt mer diskusjooooner rundt prosjektet med de andre kunstnerne....

Jeg hadde bestemt meg jeg, og kunne videreutvikle ideen da jeg skjønte at det var alternativ a. Ikke så filosofisk teams-stund. Som det ble bemerket. Lite snakk om vær og natur og reising som metode. 

Jaja. Godt forberedt i alle fall. Litt kjedelig, på den annen side. 

 

Dereffter gikk jeg ned til vårt lille bysentrum, i blåst og storm, for å kjøpe en regnbukse til sønnekebarn, så han slipper sjøhyre i morgen og jeg kan være en bittelitt bedre foreldrepersonlighet. Det var den aller siste regnbuksa i butikken (den butikken der de ikke har overtrekksbukser), så sist var den at den ikke hadde pris eller noe sted å være, den hang over en kant sammen med voksenfleecen, i riktig størrelse og alt, tror jeg, så det var jo flaks. Mens jeg var der fikk jeg pling fra biblioteket og gikk og hentet et par bøker, lyst og tørt og fint har de det der inne.  Og etterpå gikk jeg på den lille matbutikken og kjøpte meg rundtsykker og sognemorr og en berlinerbolle, så nå har jeg hatt luksuslunsj (og har litt vondt i magen pga brød, da) og er ganske fornøyd med tilværelsen som hjemmekontorist. Jeg sendte en faktura jeg burde sendt i juni, også, har tenkt på det siden juni også. Også. 

Og knapt har halve dagen gått.  

Sannelig. 

Hjemmealene, sammenpånett -fest

The Stig har dratt med et fly en plass. Jeg ser av gammelbloggingen at akkurat det samme skjedde i fjor, han for, han kom tilbake til høstferien men fordi han hadde vært borte måtte han jobbe i hele høstferien- og i fjor ble the Twig syk etter det og fortsett måtte det jobbes, så jeg var ansvarlig for barnet ganske alene i tre uker. Håper på mindre sykdom i år.  

Han skal kjøre sin mor hjem fra ferie og det skjer på ganske nøyaktig samme tidspunkt samme år så jeg gjetter det blir det samme til neste år også faktisk. 

 

Selv har jeg deltatt på digitalt medlemsmøte denne søndagsettermiddagen, vi er jo en aldrende gjeng i denne organisasjonen, jeg er snart femti og av de yngre. De eldre er ikke så aller verst på det digitale, men det med mute skjønner de ikke. Det føler jeg egentlig alltid er det samme på et digitalt møte, alder eller eeeh ikke. Det er alltid ca tre, uansett hvor stort møtet er (fler enn tre da) som har glemt å skru av lyden så man hører at de SLUUUUURPER i seg teen og deres skjerm hopper frem mens de saaaakte drikker og rører høyt med skjeen etterpå og så snakker med andre i bakgrunnen, og når de skal snakke, da har de mutet da og holder lange innlegg ingen hører.      

 

Jeg hadde skrudd av både skjem og mikrofon for jeg sto og lagde middag under deler av møtet.  

 

En av diskusjonene vi hadde var om medlemskriteriene er for strenge. Får vi fler yngre medlemmer om vi stiller mildere krav til utdanning, kanskje holder det med bachelor? Nå er det sånn at master gir automatisk rett til medlemsskap. Jeg vet ikke. Et av problemene er at vi mister medlemmer til den ene organisasjonen som har åpnet opp for bachelor-medlemskap. Samtidig opererer vi ikke under en beskyttet yrkestittel akkurat, og vil vi senke det faglige nivået? Om vi åpner opp for bachelor-medlemskap, må de vi vurderer som vil bli medlem, men ikke har fagutdannig, (MANGE) nå holde bachelornivå, der det før var masternivå. Bachelornivå er ikke sånn kjempehøyt, men det er jo på en måte greit om man bare akkurat har tatt en bachelor. Da skal man videre. Men om man da har holdt på i tretti år og fortsatt holder bachelornivå, da er det det nivået man holder. 

Er dette viktig? Sannelig om jeg vet. 

 

I morgen skal jeg ha et møte der vi er tre, så da har sannsynligvis ikke dette med mikrofonene fryktelig mye å si. Alle bør ha den på. Jeg vet at jeg har fått nytt nett på jobb så jeg håper det går bra, vi har ikke hatt møter før og man vil jo fremstå som mindre av en uprofesjonell rotekopp enn hva man egentlig er, mer som en med masternivå, fortsatt på vei oppover. 

You're under arrest for faking your curl type!

Har alle samfunn og grupper et politi? Hva er mekanismen der?

Bundspolitiet burde jo være kjent for de fleste, selv om man ikke selv har vært i befatning med dem. Koftepolitiet er jeg godt kjent med. Mammapolitiet! Herregud. 

Og krøllepolitiet. Tenk at det av alle ting finnes et krøllepoliti. Det viser seg at jeg ikke har krøller, jeg har bølger i håret. Jeg, belemret med korketrekkere som jeg tidvis er, har aldri tenkt at jeg har bølger (og kommer nok ærlig talt aldri til å begynne å tenke det heller), men krøller, det har bare folk som har sånt hår som de som genetisk er linket til Afrika, Egypt unntatt. Altså korketrekkere med mindre diameter enn det jeg og andre europeere og australiensere har. For det er bare de som virkelig har slitt med krøllene sine, og det rådende håridealet, som har krøller. Tilhørigheten i gruppen er her basert på lidelse. Og jeg er jo både en woke og pk person, men nå ble det bare kjedelig. Slutt med det der. 

Krøllefolket opererer med en skala, som går fra 1 til eeeeehhh....7 kanskje? For å liksom gni det inn, er krøller på første ledd i skalaen helt rett hår. Ukokt spaghetti. 

PÅ 2 er det litt bevegelse i spaghettien. Og så driver folk og spør, i forskjellige forum, hva er miiiiiin hårtype, og svaret er nesten alltid 2a-2b kanskje. Krøller, virkelige krøller som gjelds, begynner ifølge endel ikke før på 4c.  

Sånn holder vi på. 

 

For meg må jo folk gjerne si at håret mitt er blått uten at det forandrer noe, men jeg må forbauses og også underholdes bittelitt litt av at det blir så viktig for folk at andre folk ikke får ha krøller.  Og også at folk hele tiden vil ha sin krølletype vurdert. Slipp meg inn!

 

I den samiske gruppen skjønner jeg til en viss grad mekanismen med gatekeeping. Nå kom jeg ikke på et godt norsk ord. Nøkkelvokter? Nei. Men om alle er samer, er ingen samer, sånn er det med minoriteter. Jeg skjønner i mindre grad mammapolitiet, og i enda mindre grad krøllepolitiet. Og hvor langt går det? Mener Tegnehanne skrev en greie om hamsterpolitiet. Finnes det et...et...trombonepoliti? Teskje-politi?

Garpegenitivspoliti? Hvor starter det? Hvor slutter det? Petuniapolitiet? Verden er rik og full av uoppdagede grupperinger.

Lyst og fint

Jeg har for mange planter. Jeg vil ikke egentlig ha så mange planter. Det er ca 53 av dem. Halvparten hadde vært bra. Men vi klarer ikke enes om hvilke vi eventuelt skal kvitte oss med. Noen liker dracaenaen, mønjekliviaen er en av de få som faktisk får blomster, yuccapalmene er det ingen som liker men det var pappas plante, osv, osv. The Stig har lenge sagt at vi kan gi bort monsteraen hans. Han ønsket seg den i bursdagsgave rett etter at vi hadde kjøpt hus og den er nå enorm. Helt enorm. Det er litt trist å gi bort den eneste planten the Stig har ønsket seg, men problemet med store planter er vinteren, det er neste umulig å gi dem nok lys. Og da får de stygge blader og er ikke egentlig så dekorative. 

Så nå har vi gitt bort én (1) plante. Det vil si jeg solgte monsteraen i bytte mot en flaske vin, men vekommende hadde ikke vin hjemme, og ville vippse, foreslo 250 men jeg sa 200 var nok. Og angret med en gang, og hvorfor det egentlig? 50 kroner, hva er det? Jeg kan godt koste på meg å være litt grei og rimelig for en femtilapp. Nå er den uansett solgt. For femti kroner mindre enn jeg kunne fått.

 

Og plutselig kommer det lys inn gjennom vinduene oppe. Det er som å ha fått en helt ny gang. Noen av plantene som sto litt i veien i stua (fordi de har blitt så jævla store!) nede har nå blitt flyttet opp. Fortsatt ser vi vinduene. Hele plantepopulasjonen har blitt omkalfatret og står på optimale plasser. 

Den andre monsteraen, som er en litt annen, mer småbladet og mye mer klatrete type, (mye eldre, fra ca første monsteramotebølge på 80tallet)  har blitt flyttet ned til et sted der også den faktisk får lys. Det var kanskje ikke så lurt, ser problemet gjenta seg der en plass i fremtiden.  

 

Selv får jeg ikke så mye lys, det var grått og trist i morrest, vi tok bilen til jobb. regnet slo mot rutene, jeg kjente på motløsheten. Så taff vi en flybuss (ikke TRAFF-traff), og jeg tenkte, hvordan hadde det vært å sitte i den, på vei bort fra regnet, mot flyplassen, og det kjentes ganske lyst og fint, og så kjente jeg at det var ganske deilig også å ikke skulle ta et fly og reise noen steder i dag, og da ble alt litt bedre.  

 

Nå er jeg på jobb og sloss med teksten som skal pusles sammen, jeg får det ikke helt til, jeg blir ikke helt fornøyd, jeg prøver å holde på tanken om flybussen. Lyst og fint.  

 

sept 2025 sept 2025

Jeg leser gammelblogging. September i fjor. Jeg liker å se hva jeg gjorde for akkurat et år siden. 

For akkurat ett år siden var jeg kjempesliten men jobbet bare på. 

Nå er jeg kjempesliten men jobber bare på. Noe er galt her. 

For ett år siden hadde jeg skippet hele sommerferien og visste at både høst og juleferie også kom til å gå gaiken, i år har jeg hatt verdens lengste sommerferie og er like sliten. Hallo? Jeg har jo hvilt? Og ikke var jeg sliten i sommerferien ikke. Jeg bygde drivhus og ryddet kjellere og sydde ládjogáhpir uten å tenke et sekund på om jeg var sliten eller ikke. 

Nå tenker jeg på hvor sliten jeg er hvert eneste sekund. Og ikke har jeg en særlig slitsom jobb heller. 

Her er det noen som har glemt å ta seg sammen og det er meg. 

Jeg bare husker ikke helt hvordan man gjør det.  

Det er sannelig ikke lett å være sin egen hms-ansvarlig.