The Twig

Det fine med at Jendor aldri husker hvor han har bodd før, er at man får muligheten til å justere litt vaner. Hvis man har drette på draget og vist ham hvordan man åpener en skapdør som burde vært stengt, så gjør man ikke det igjen. Nå husker han foreksempel ikke kjøkkenskuffene, og jeg har ikke tenkt å introdusere dem på nytt. Det er fantastisk å bøye seg ned etter en kopphåndduk og få tak i en kopphåndduk og ikke en ball, den lille larven aldrimett, ei utgrøta remse isterningsposer og en smokk. Dessverre har han også nå oppdaget akevittflaska som er for høy til å stå noe annet sted en nederst, for tung til å leke med, og for spennende til å la stå, og som jo aldri blir tømt, for du vet, Jendor.
En litt upraktisk greie er at han ikke vil spise mat jeg gir ham. Han vil heller se hva som skjer når han hiver den utover. Før har vi løst det sånn at the Stig gir the Twig mat, men nå er det the Fig som er hjemme, og ungen må jo ha mat, for sånn er det med unger, man skal mate dem.
Jeg skjærer en bit med leverpostei, legger den foran Jendor, han ser på meg, putter den i munnen mens han fortsatt ser på meg, så tar han den ut av munnen og slenger den veggimellom. Nei, sier jeg.
Så er det sagt, liksom. Jeg gidder ikke kjefte, hva skal man kjefte på en ettåring for, men jeg sier nei, særlig hvis det er noe farlig, da sier jeg det med farligstemmen, men for en brødbit...Det er ikke alltid jeg gidder å si nei engang. Den havner på gulvet likevel. Åja funker likebra.
Så nå blir det sånn at jeg skjærer en bit, gir ham den, går ut fra kjøkkenet, venter litt til han har spist den, går inn på kjøkkenet, skjærer en ny bit, legger den foran ham, går ut...
Og plutselig, om ordet plutselig kan brukes om en operasjon i åttogførti ledd som tar evigheter, har han spist hele brødskiva.

Vi strever litt med middagen. Det er så trasig og stå på gangen å spise mens the Stig og the Twig lager liv og leven på kjøkkenet. Jeg får kanskje snekre meg et skjermbrett.