Endring

I dag var det frost på bakken. Det måtte jo komme. Jeg har akkurat tatt inn alle georginknollene, i går faktisk, så det var bra timing, klapp på ryggen for den. Skuldra. Der man klapper folk. Det er alltid litt vanskelig med hagen, det er jo ikke noe poeng å avslutte den når det fortsatt er fint vær og sola skinner, hagen må jo få stå! men det er ikke så gøy å avslutte den i regn og frost og sur vind, man skulle tatt inn hagen for lenge siden. Nå er det meste gjort opp for sesongen. Grill og utemøbler er satt i garasjen. Sneskuflene tatt ut. Squashen ligger i komposten. Hadet, sommeren, vi prøver igjen til neste år. 

Og i dag var det longs og votter og lue, men joggesko, så kald på føttene, varm på hendene. Det der med longs er litt vanskelig for meg, besatt av lathetens demon som jeg er. Det er for varmt å gå inne på jobb med longs. Men eeeeeer det det? Er jeg ikke bare varm fordi jeg akkurat har kommet inn? Så jeg utsetter og utsetter å gå inn på et rom der ingen har innsikt for å skifte, for det er jo så mye styr å ta av seg skoene, buksa, longsen, og ta på seg buksa og skoene igjen. Så enormt mye styr. Det tar minst ett minutt. Så ofte blir det ikke til, og så går jeg og er akkurat litt for varm hele dagen. 

Kanskje dette er noe jeg skal prøve å jobbe litt med denne sesongen. 

 

Jeg var jo på den der helseundersøkelsen for folk av diverse etnisiteter i Finnmark, jeg fikk godkjent på alle punkter, og jeg er tilogmed blitt to cm høyere. Hele livet har jeg vært nesten 160 cm, nå er jeg nesten 162 cm! Det gjør meg godt og vel til den høyeste i familien, kanskje med unntak av onkel Kalfrek, men han er død. Og når man i utgangspunktet er kort som en pellemanskit, utgjør en kilo mindre og to cm mer et ganske godt hopp nedover på BMI-en, så det var jo bare velstand. 

I dag må jeg prøve å ringe knehaben igjen og sjekke hvordan det har vært på ferie, men jeg kjenner at jeg kommer tilå utsette det litt. 

Jeg hadde mer iver ons-fre. Nå er jeg mandagslat. 

 

Jeg skal riste av meg mandagslatheten nå, og gå igang med arbeidet med boka, som kanskje har blitt til plakater/veggoppslag. Her kunne jeg skrevet mye mer om hvorfor, men hvor interessant er de indre prosessene i en kunstnerarbeidshverdag? Ikke mye. Godt mulig jeg kommer tilbake til det og skriver utførlig likevel, det er jo sånn jeg blogger. 

 

God mandag! God uke! God høst! 

 

Knehab

Det er ingen større hemmelighet at jeg har dårlige knær. Jeg liker jo ikke så godt å snakke om helse, men alle som har sett meg forsøke å lett og elegant forsere en trapp, skjønner at her er det noen som har problemer. Så har jeg en sånn diagnose som man egentlig kan trene vekk i løpet av noen måneder, bortsett i fra noen ganske få tilfeller, og der er jeg. Problemet er at når man da går til legen, så er det liksom ingen som skjønner at dette er et problem, det er jo en tullediagnose som kan trenes bort, dette kan jo umulig være et reelt problem. Og så får man liksom ikke så mye hjelp. 

Men nå har jeg vært og mast og gjort meg til igjen, så nå skal jeg sendes bort på rehab, altså knehab, som jeg i og for seg er helt i mot, har null prosent lyst, men jeg sier også ja takk for jeg vil jo helst ikke være en sånn som folk tror har store problemer når jeg går i en trapp. Takk for hjelp. 

Og da fikk jeg altså en sms i går med beskjed om at jeg har fått plass, og oppmøtedato, i en annen by i Finnmark, og at det er et brev til meg i Digipost. Hvis jeg har Digipost. Jeg har ikke Digipost, så jeg har prøvd å ringe det telefonnummeret som sto i sms-en, for jeg vil jo for det første ha brevet, men for det MER første, vil jeg har siste dato i oppholdet, siden det ser ut til å kræsje med turen mamma ønsket seg i 75-årsgave, den til Berlin. 

Når du ringer kommer du til sånn knappetelefonsvarer. Tast 1 for sted, 2 for inntakskontor. Så det gjorde jeg. Det har jeg faktisk gjort i to dager nå. Til slutt tastet jeg 1 for resepsjon istedet, og sa at jeg har prøvd å få tak i inntakskontoret i et par dager. Damen i respesjonen sa ååååå jaaaaa, neeeeei, æ trur dem e på ferie. 

Herregud så Finnmark dette er. De er kanskje på ferie.  

Hva med telefonsvarer der man sier når man er tilbake? Hva med å sette over telefonen til noen som ikke er på ferie som kan si at folk har tatt seg en ferie og ikke kommer til å svare? Den absolutt dårligste løsningen er jo å late som ingenting og bare la folk ringe og ringe og lure på om kanskje bare hele rehaben har brent ned. 

 

Jaja. (JAJA) Jeg skal tilogmed helse meg mer i dag, jeg er gammel nok til å delta på Saminor-undersøkelsen denne gang, som er et forskningsprosjekt om helsa i Finnmark, har også svart på en himla lang undersøkelse på nett om etnisitet og rasisme og kostholdsvaner, så nå skal jeg litt senere ned på min oppsatte time og få vite at jeg er for tjukk. Evt for kort til vekta mi da. Og gjøre noen andre undersøkelser også, blodtrykk og sånn. Jeg hater så intenst å forholde meg til helse og helsevesenet, jeg kommer til å sovne i det jeg kommer hjem. Og hvis jeg våkner skal jeg drikke rødvin. Med mannen. Foran TV-en. Kanskje får jeg potetgull. For det er jo helg. Og jeg har fortjent det. Skikkelig. 

Tre+bil+russer+onkel=mirakel

På et tidspunkt ca midt på arbeidsdagen orket jeg ikke sitte å høre på den ødelagte vifta som gikk kadunk kadunk, pluss et toalett som hviner UUUIIIIII UUUIIIIII lengre, og gikk hjem, og der lå det altså et tre oppå bilen. Jeg kjente umiddelbart at dette hadde jeg ikke nok livsglede innabords til å takle.

Og så bilen da.

Og da skal jeg si med en gang at det gikk faktisk mirakuløst bra med bilen. Men det visste ikke jeg, for det lå et tre oppå og det var ikke så lett å gjøre et skadeoverslag når man ikke så bilen, og det var ikke så lett å få bort det treet heller. Det var jo liksom et helt tre. Jeg prøvde litt optimistisk å løfte en plass på midten, men sånn fungerer ikke trær.  

Jeg fant fram ei sag og gikk i gang, men alt lå sånn i spenn, så sagbladet bare ble klipt fast hele tiden. Jeg prøvde å sage to i paralelle spor men ettersom det pissregnet skle sagbladet bare av. Jeg begynte å ane at dette skulle bli vanskelig å få til alene. Det var, tross alt, et tre. 

Og mannen er bortreist, og søskenbarnet, og da jeg gikk opp til naboen åpnet en helt fremmed mann og jeg sa eeeeeeehhhh er Per Ove hjemme og han sa Hvem? Og jeg følte det som jeg var havnet i en paralelll virkelighet, og så sa han at de var et gjeng glade musikanter fra Svolvær, og da ble liksom diskrepansen enda større, men naboene hadde altså lånt ut huset og var "på hytta eller i syden." Jeg gikk til den andre naboen, som jeg trur huket seg ned under vinduskarmen for han åpnet iallefall ikke. Og jeg liker jo ikke engang be om hjelp men dette virket litt uoverkommelig.

Da ringte jeg onkel Kjell. Og han var i begravelse. Han skulle komme senere, men hadde litt å gjøre. Jeg ante ikke engang hvem som var død, men fine onkel, som kommer og hjelper.

Men da tenkte jeg også at dette må jeg jo klare selv. Iallefall være kommet et stykke på vei. 

Jeg fant en tostegskrakk som så solid ut, og prøvde å jekke opp greiner med den, men det var ikke så lett for jeg hadde trengt en arm til. 

Da kom det en lang røykende russer forbi, og han så på treet over bilen og sa åi åi åi åi og jeg svarte åi åi åi, så sa vi det et par ganger til, og så HJALP HAN MEG!

Åh. Tusen takk, kjære røykerusser. Og da han spaserte videre, så jeg onkels bil svinge inn oppkjørselen, og vi gikk over bilen og tilogmed speilene hadde klart seg. Jeg og røykerusseren hadde funnet speilet inne ei svær greinkløft og forsiktig løfta den (da avsagde) greina av. 

Og jeg var ganske glad for at vi hadde gjort jobben, for stakkars onkel var gjennomvåt og i dress og vinden hadde tatt bakluka på bilen og knust den, så alt baki var fullt av glass. 

Takk til røykerusseren, fra både meg og onkel.

 

Det ligger forsatt et tre der, som må tas, men det tar jeg når the Stig kommer hjem.  

Med motorsag. Og pågangsmot og livsglede. 

 

Apropos været da

Under her er det en bil. Min bil, altså. 

 

 

 

M/S Atelieret

I natt var det stiv kuling evt frisk bris, men blåste gjorde det, vi våknet både jeg og barnet flere ganger. 

Han liker godt at den ene foreldrepersonligheten er bortreist, den ungen, for da får han sove "i den store senga vår", som han sier det.  

I morrest var jeg ganske sliten pga våknet så mange ganger for å bekymre seg over boligmassen, men det meste sto. Porten til garasjen hadde blåst opp men sto fortsatt på hengslene. 

På vei til jobb ble jeg tatt av rosser flere ganger, det var et slitt å gå rett, særlig over moloen.  

Og på jobb har en eller annen vifte i vifterommet rett ved gått gaiken, det sier KADUNK KADUNK KADUNK. Ganske høyt. Det er som å jobbe i motorrommet på en båt.  

Heldigvis ikke ute på havet, da hadde jeg spydd. 

 

Jeg starter nå dagen med mine nye databriller, som jeg trodde var sånt som kostet i titusenkronersklassen, for jeg vet folk pleier få den av jobben, men jeg, som nå har byttet optiker, fikk ta med et par gamle innfatninger, nemlig lesebrillene jeg kjøpte av den forrige optikeren og som er alt for sterke og dermed ubrukelige, og så fikk jeg vente til de skulle ha tilbud på glass uti neste måned, og så fikk jeg adresserabatt for jeg er nabo med foreldrene hennes, og da ble det faktisk veldg billig. 

Nå vet jeg ikke om databrillene er smæshens da, det føles veldig rart og litt vanskelig å se, men jeg har aldri hatt databriller før så det kan gå seg til. Men jeg må liksom lene meg veldig langt fram for å se klart. 

 

Nå skal jeg jobbe jobben min litt. Jeg er ikke helt sikker på hva det skal innebære i dag. 

Men innebære, det skal det.  

I am the mother of the year i råk og fokk og is, i råk og fokk og is. Ikke så mye is da.

Det plasker ned. Og blåser. Søppeldunkene ligger strødd overalt. Dette kom som en overraskelse da jeg sjekket værmeldingen i går kveld, for the sønnebarn har selvsagt glemt regnjakka (pluss tre andre jakker, to gymbager og en trombone) på skolen, og regnbukse som passer har han ikke, så hva gjør man? Vi endte opp med å ringe tante H, og jeg er jo aktiv motstander mot å be om hjelp, men det er altså storm og regn og joggebukse, og grunnen til at vi trenger hjelp er tross alt at mannen i huset er sørpå for å hente mora til tante H, så da strakk jeg meg litt. Jeg fant til slutt en gammel regnbukse, det vil si, det er egentlig buksene fra min bestefar sitt sjøhyre. Topp moderne, tipp topp stand. I det minste kommer jeg fra en slekt der alle er bittesmå så det passet ikke så verst. Sjøhyrer er jo også veldig stive så de står liksom rett opp rundt livet. Skal si barnet var fornøyd. Jeg sendte ham avgårde i dem og min turjakke. I bil, vel å merke, men han må jo gå hjem. Og være ute i friminuttene. 

Etterpå koblet jeg meg på det digitale møtet jeg skulle ha, UTEN å ha gått til mitt skakke nett på jobb først, vel å merke. Mmmmm, hjemmedag når det er dritvær. Nett uten problemer. Tørr og hel. 

Det var et hyggelig møte, men jeg hadde jo googlet prosjektet og finlest beskjedene, så jeg var ganske forberedt på hva de ville ha fra meg, og hadde gått gjennom alternativ a, b og c for meg selv samt snakket høyt om dem på et forberedende vis, så, som den ene kuratoren sa, Vi har liksom hatt litt mer diskusjooooner rundt prosjektet med de andre kunstnerne....

Jeg hadde bestemt meg jeg, og kunne videreutvikle ideen da jeg skjønte at det var alternativ a. Ikke så filosofisk teams-stund. Som det ble bemerket. Lite snakk om vær og natur og reising som metode. 

Jaja. Godt forberedt i alle fall. Litt kjedelig, på den annen side. 

 

Dereffter gikk jeg ned til vårt lille bysentrum, i blåst og storm, for å kjøpe en regnbukse til sønnekebarn, så han slipper sjøhyre i morgen og jeg kan være en bittelitt bedre foreldrepersonlighet. Det var den aller siste regnbuksa i butikken (den butikken der de ikke har overtrekksbukser), så sist var den at den ikke hadde pris eller noe sted å være, den hang over en kant sammen med voksenfleecen, i riktig størrelse og alt, tror jeg, så det var jo flaks. Mens jeg var der fikk jeg pling fra biblioteket og gikk og hentet et par bøker, lyst og tørt og fint har de det der inne.  Og etterpå gikk jeg på den lille matbutikken og kjøpte meg rundtsykker og sognemorr og en berlinerbolle, så nå har jeg hatt luksuslunsj (og har litt vondt i magen pga brød, da) og er ganske fornøyd med tilværelsen som hjemmekontorist. Jeg sendte en faktura jeg burde sendt i juni, også, har tenkt på det siden juni også. Også. 

Og knapt har halve dagen gått.  

Sannelig. 

Hjemmealene, sammenpånett -fest

The Stig har dratt med et fly en plass. Jeg ser av gammelbloggingen at akkurat det samme skjedde i fjor, han for, han kom tilbake til høstferien men fordi han hadde vært borte måtte han jobbe i hele høstferien- og i fjor ble the Twig syk etter det og fortsett måtte det jobbes, så jeg var ansvarlig for barnet ganske alene i tre uker. Håper på mindre sykdom i år.  

Han skal kjøre sin mor hjem fra ferie og det skjer på ganske nøyaktig samme tidspunkt samme år så jeg gjetter det blir det samme til neste år også faktisk. 

 

Selv har jeg deltatt på digitalt medlemsmøte denne søndagsettermiddagen, vi er jo en aldrende gjeng i denne organisasjonen, jeg er snart femti og av de yngre. De eldre er ikke så aller verst på det digitale, men det med mute skjønner de ikke. Det føler jeg egentlig alltid er det samme på et digitalt møte, alder eller eeeh ikke. Det er alltid ca tre, uansett hvor stort møtet er (fler enn tre da) som har glemt å skru av lyden så man hører at de SLUUUUURPER i seg teen og deres skjerm hopper frem mens de saaaakte drikker og rører høyt med skjeen etterpå og så snakker med andre i bakgrunnen, og når de skal snakke, da har de mutet da og holder lange innlegg ingen hører.      

 

Jeg hadde skrudd av både skjem og mikrofon for jeg sto og lagde middag under deler av møtet.  

 

En av diskusjonene vi hadde var om medlemskriteriene er for strenge. Får vi fler yngre medlemmer om vi stiller mildere krav til utdanning, kanskje holder det med bachelor? Nå er det sånn at master gir automatisk rett til medlemsskap. Jeg vet ikke. Et av problemene er at vi mister medlemmer til den ene organisasjonen som har åpnet opp for bachelor-medlemskap. Samtidig opererer vi ikke under en beskyttet yrkestittel akkurat, og vil vi senke det faglige nivået? Om vi åpner opp for bachelor-medlemskap, må de vi vurderer som vil bli medlem, men ikke har fagutdannig, (MANGE) nå holde bachelornivå, der det før var masternivå. Bachelornivå er ikke sånn kjempehøyt, men det er jo på en måte greit om man bare akkurat har tatt en bachelor. Da skal man videre. Men om man da har holdt på i tretti år og fortsatt holder bachelornivå, da er det det nivået man holder. 

Er dette viktig? Sannelig om jeg vet. 

 

I morgen skal jeg ha et møte der vi er tre, så da har sannsynligvis ikke dette med mikrofonene fryktelig mye å si. Alle bør ha den på. Jeg vet at jeg har fått nytt nett på jobb så jeg håper det går bra, vi har ikke hatt møter før og man vil jo fremstå som mindre av en uprofesjonell rotekopp enn hva man egentlig er, mer som en med masternivå, fortsatt på vei oppover. 

You're under arrest for faking your curl type!

Har alle samfunn og grupper et politi? Hva er mekanismen der?

Bundspolitiet burde jo være kjent for de fleste, selv om man ikke selv har vært i befatning med dem. Koftepolitiet er jeg godt kjent med. Mammapolitiet! Herregud. 

Og krøllepolitiet. Tenk at det av alle ting finnes et krøllepoliti. Det viser seg at jeg ikke har krøller, jeg har bølger i håret. Jeg, belemret med korketrekkere som jeg tidvis er, har aldri tenkt at jeg har bølger (og kommer nok ærlig talt aldri til å begynne å tenke det heller), men krøller, det har bare folk som har sånt hår som de som genetisk er linket til Afrika, Egypt unntatt. Altså korketrekkere med mindre diameter enn det jeg og andre europeere og australiensere har. For det er bare de som virkelig har slitt med krøllene sine, og det rådende håridealet, som har krøller. Tilhørigheten i gruppen er her basert på lidelse. Og jeg er jo både en woke og pk person, men nå ble det bare kjedelig. Slutt med det der. 

Krøllefolket opererer med en skala, som går fra 1 til eeeeehhh....7 kanskje? For å liksom gni det inn, er krøller på første ledd i skalaen helt rett hår. Ukokt spaghetti. 

PÅ 2 er det litt bevegelse i spaghettien. Og så driver folk og spør, i forskjellige forum, hva er miiiiiin hårtype, og svaret er nesten alltid 2a-2b kanskje. Krøller, virkelige krøller som gjelds, begynner ifølge endel ikke før på 4c.  

Sånn holder vi på. 

 

For meg må jo folk gjerne si at håret mitt er blått uten at det forandrer noe, men jeg må forbauses og også underholdes bittelitt litt av at det blir så viktig for folk at andre folk ikke får ha krøller.  Og også at folk hele tiden vil ha sin krølletype vurdert. Slipp meg inn!

 

I den samiske gruppen skjønner jeg til en viss grad mekanismen med gatekeeping. Nå kom jeg ikke på et godt norsk ord. Nøkkelvokter? Nei. Men om alle er samer, er ingen samer, sånn er det med minoriteter. Jeg skjønner i mindre grad mammapolitiet, og i enda mindre grad krøllepolitiet. Og hvor langt går det? Mener Tegnehanne skrev en greie om hamsterpolitiet. Finnes det et...et...trombonepoliti? Teskje-politi?

Garpegenitivspoliti? Hvor starter det? Hvor slutter det? Petuniapolitiet? Verden er rik og full av uoppdagede grupperinger.

Lyst og fint

Jeg har for mange planter. Jeg vil ikke egentlig ha så mange planter. Det er ca 53 av dem. Halvparten hadde vært bra. Men vi klarer ikke enes om hvilke vi eventuelt skal kvitte oss med. Noen liker dracaenaen, mønjekliviaen er en av de få som faktisk får blomster, yuccapalmene er det ingen som liker men det var pappas plante, osv, osv. The Stig har lenge sagt at vi kan gi bort monsteraen hans. Han ønsket seg den i bursdagsgave rett etter at vi hadde kjøpt hus og den er nå enorm. Helt enorm. Det er litt trist å gi bort den eneste planten the Stig har ønsket seg, men problemet med store planter er vinteren, det er neste umulig å gi dem nok lys. Og da får de stygge blader og er ikke egentlig så dekorative. 

Så nå har vi gitt bort én (1) plante. Det vil si jeg solgte monsteraen i bytte mot en flaske vin, men vekommende hadde ikke vin hjemme, og ville vippse, foreslo 250 men jeg sa 200 var nok. Og angret med en gang, og hvorfor det egentlig? 50 kroner, hva er det? Jeg kan godt koste på meg å være litt grei og rimelig for en femtilapp. Nå er den uansett solgt. For femti kroner mindre enn jeg kunne fått.

 

Og plutselig kommer det lys inn gjennom vinduene oppe. Det er som å ha fått en helt ny gang. Noen av plantene som sto litt i veien i stua (fordi de har blitt så jævla store!) nede har nå blitt flyttet opp. Fortsatt ser vi vinduene. Hele plantepopulasjonen har blitt omkalfatret og står på optimale plasser. 

Den andre monsteraen, som er en litt annen, mer småbladet og mye mer klatrete type, (mye eldre, fra ca første monsteramotebølge på 80tallet)  har blitt flyttet ned til et sted der også den faktisk får lys. Det var kanskje ikke så lurt, ser problemet gjenta seg der en plass i fremtiden.  

 

Selv får jeg ikke så mye lys, det var grått og trist i morrest, vi tok bilen til jobb. regnet slo mot rutene, jeg kjente på motløsheten. Så taff vi en flybuss (ikke TRAFF-traff), og jeg tenkte, hvordan hadde det vært å sitte i den, på vei bort fra regnet, mot flyplassen, og det kjentes ganske lyst og fint, og så kjente jeg at det var ganske deilig også å ikke skulle ta et fly og reise noen steder i dag, og da ble alt litt bedre.  

 

Nå er jeg på jobb og sloss med teksten som skal pusles sammen, jeg får det ikke helt til, jeg blir ikke helt fornøyd, jeg prøver å holde på tanken om flybussen. Lyst og fint.  

 

sept 2025 sept 2025

Jeg leser gammelblogging. September i fjor. Jeg liker å se hva jeg gjorde for akkurat et år siden. 

For akkurat ett år siden var jeg kjempesliten men jobbet bare på. 

Nå er jeg kjempesliten men jobber bare på. Noe er galt her. 

For ett år siden hadde jeg skippet hele sommerferien og visste at både høst og juleferie også kom til å gå gaiken, i år har jeg hatt verdens lengste sommerferie og er like sliten. Hallo? Jeg har jo hvilt? Og ikke var jeg sliten i sommerferien ikke. Jeg bygde drivhus og ryddet kjellere og sydde ládjogáhpir uten å tenke et sekund på om jeg var sliten eller ikke. 

Nå tenker jeg på hvor sliten jeg er hvert eneste sekund. Og ikke har jeg en særlig slitsom jobb heller. 

Her er det noen som har glemt å ta seg sammen og det er meg. 

Jeg bare husker ikke helt hvordan man gjør det.  

Det er sannelig ikke lett å være sin egen hms-ansvarlig. 

Prate til, prate med, si det duuu vil siiii

Jeg har kommet gjennom Tanners Antrogeografiska Studier, som jeg har lastet ned på datamaskinen.

I utgangspunktet er det 363 sider. Men så viste det seg at fra siden 240 og ut er det en oppsummering på fransk. Deretter viste det seg at sidenummeret i e-boken ikke tilsvarte sidetallene i den egentlige boken, sånn at jeg kunne bla om fire ganger og fortsatt være på side 219. Bokens tekst og innhold er forsåvidt akkurat den samme, men følelsen av fremdrift uteblir. Og så er jo problemet at når Tanner sier Mer om det på side 251! så aner jo ikke jeg hvor det er. Ikke på min side 251 i alle fall. Da er vi kommet over i fransk oppsummering.

Hittils har en stakkars leser uten tilgang til google translate måttet beherske svensk, finsk, eldre norsk*, tysk, russisk, latin, engelsk, fransk, hollandsk og italiensk. Ikke spansk kanskje? Boken har en veldig interessant litteraturliste. For den som er språkmektig. I tillegg til førnevnte hopper også ungarsk og islandsk inn der. 

 

(*type:  genom hwadh tilfalle Sodankyle, Sombio, Kuola Järfwi, Kitka och Maanselkä Lappars i Kiemi Lappmarck Affgudadyrkan, wijdskeppelse och skrymtachtige Gudztienst, och hwaruti den består, ähr worden uppenbar, och huru de ähre sedermera til Gudh omwändne wordne.) 

 

Av dette har jeg plukket ut 18 sidr med tekst, det meste på svensk da, som jeg skal klippe i enkeltlinjer og lage noe nytt av. Jeg har akkurat lest gjennom det, det kan være en fare for at det blir en slags historisk fortelling. Vi får se. Jeg må jo begynne arbeidet før jeg fortviler.  

 

I går hadde vi valgvake, med baconsvor og mangoøl, og seier til rødgrønn side, og trøtt i dag, og heia Marie, så sykt voksne vi har blitt siden den gang vi satt og pillet stifter ut av mugne dokumenter, men Marie har hakket mer voksenjobb enn hva jeg har da, må sies. Kirsti Bergstø gjør ikke partiet sitt så mange tjenester, hun blir litt venstresidens Sylvi Listhaug. Samtidig som hun går inn i enhver debatt og på enhver scene med framtoningen fra noen på Hålogaland Teater anno 1979, i en oppsetning av Brecht.  

 

I dag ble det diskusjoner ved kaffeautomaten, jeg jobber jo som enslig kulturarbeider i et veldig høyre/frp-dominert miljø. Pluss Nordkalottfolket-dominert. Og sametinget bør forresten nedlegges. Og jeg er jo så uenig, men finner meg selv nok en gang der at jeg heller går enn tar diskusjonen. 

Av hundre grunner og en til. Av like mange grunner bør man jo ta diskusjonen.  

Det er viktig at vi som holder kultur og solidaritet høy, makter å formulere hvorfor kunst er viktig og solidaritet en grunnpillar i et samfunn. 

 

Så det gjorde ikke jeg da, jeg hadde noe annet jeg måtte rekke. 

 

Som en fin avslutning på denne posten suste det inn en mail fra høyre her, fra en annen kulturinstitusjon (jeg er kanskje ikke akkurat en institusjon,) de vil ha meg med på noe i de neste to årene, kan jeg svare innen to dager. Kommunikasjon. Åpenbart ikke kulturlivets sterkeste felt.  

 

 

 

Død, liv, bengalack, knott, bær og lys.

Jeg har vært på kirkegården og malt opp navn og datoer for bestefar og mormor. Kraftvask, skylle, skrape mose, tørke, male. Må kanskje gi mormor et strøk til, hun har vært død lengst og var mest famlet. Og mosegrodd. Fine mormor som jeg så vidt husker. Jeg trodde hun døde da jeg var to, men jeg hadde fylt tre, så jeg på steinen i dag. Jeg husker det godt, det kom masse folk og stakk ting i armen hennes mens hun lå på sofaen, og så bar de henne ut av huset, ned trappa i hagen, på en båre med hvit dyne. Jeg satt på kjøkkenbenken. Så sto jeg og mamma ved vinduet hjemme hos bestefar og mormor noen dager senere og så sa mamma "Nu e ho mormor dø" og så sa jeg "Åja." 

Bestefar var syk lenge før han døde. Mange år. Jeg var i Bergen da det skjedde. Jeg tror jeg var på kino? Ham husker jeg bedre, ham husker jeg godt, vi var like og holdt sammen. Vi toan, brukte bestefar å si. 

Mormor heter omtrent det samme som søstra mi, det ble litt rart på et tidspunkt å sitte og skrive inn søstra mi sitt navn på en stein. Man blir litt eksistensiell, hvem kommer til å male opp mitt navn?

Samtidig var det tretusen milliarder sandknott på plass, da er det ikke ro til å være eksistensell, det er det som er med Sandnes kirkegård, det er der vi oppbevarer våre døde og kommunens befolkning av mygg og knott. Herregud. Herregud. Mormor må som sagt kanskje ha et strøk til men da skal det være stiv kuling. 

 

Etterpå dro vi på blåbærtur, jeg var litt nervøs for i følge Kajeksa var det overmodent i Kauto, men det var det heldigvis på ingen måte her. Vi hadde med en kompis av Jendor og jeg merker hvor lite tålmodighet jeg har med andres barn. Det er ikke noe i veien med dette andres barn, men vi var ikke kommet fem hundre meter før han begynte å spørre når vi skulle hjem og sånne barn gidder jeg ikke dra på tur med. For da må jeg forklare hvorfor vi ikke skal hjem etter fem hundre meter og da må jeg formulere hvorfor man ikke skal hjem når man har dratt på tur og da må jeg tenke på det og det gidder jeg ikke. Mitt hjem kommer nok aldri å bli et sånt hjem som bygdas barn flokker til. 

Da vi var kommet hjem rensket jeg bær og plukket også litt av ripsen, men den er så fin der den henger rubinrød og gjennomskinnelig. 

 

Én av fire solcellelamper virker. Ser det ut til foreløpig. Men det kan også være de har fått litt lite oppladning. Krysser fingre for det. Og klør meg på leggen. Øret. Hendene. Fingrene. Nakken. Og akkurat der det var hull i kneet på malebuksa. Takk til tre tusen millarder knott. Vi er alle en del av kretsløpet.  

Og etterhvert ble det lys

-Litt flaks å bo et sted der all solcellebelysning kommer på tilbud ca samtidig som nattemørket kommer for høsten, tenkte jeg, der jeg traska opp til Jysk for å kjøpe noen lykter jeg kan henge i drivhuset. Nånei du, sa Universet. -Solcellebelysning? sa et muntert menneske på Jysk, nei den er pakket bort. Det er Jysk som bestemmer det. Jeg påpekte det ulogiske i å pakke bort noe i det sekundet det kan brukes, mennesket var enig og påpekte like muntert at hagesesongen begynner i februar. 

Jeg sier som jeg har sagt så mange ganger før: kan vi ikke bare få lov å bo der vi bor?

På Europris hadde de ikke kommet like langt i nedpakkingen, det bare lukter så sterk der så jeg prøver å unngå den butikken. Men nå er det lys i drivhuset, det vil si, vi får se da, om belysningen funker, det året jeg kjøpte lykter til trehuset på Biltema var det ingen av dem som fungerte. Det er noe med å selge folk el-søppel. Jeg tok kvittering.

 

I morgen skal jeg dra på kirkegården og male opp innskripsjonene på gravsteinen til mormor og bestefar. Vi har også planlagt en blåbærtur, det ene utelukker ikke det andre men det skal jo passe for alle da.  

Og ripsen skal plukkes. Og rabarbraen legges på sprit. Gjeddeskinn plukkes ned fra mønet. Snart er vinteren her.

 

Og mandag blir det valgvake. For meg og mannen da. Jeg er en kvinne i kultursektoren, det er vel ingen overraskelse at jeg håper at venstresiden vinner. 

 

Men i all overskuelig fremtid (10 dager) er det meldt fint vær så jeg behøver ikke gi opp hagen helt enda, så om det blir blått flertall, får jeg flykte ut der og trøste meg med den.  

Antropogeografiska studier inom Petsamo-området

Jeg har begynt på en ny bok. Den forrige skrev jeg på et slags bastard-dansk, denne er på et alderdommelig svensk. Jeg kan ikke bedømme om det også er preget av at han som skrev det, antropologen Väinö Tanner, var finlandssvensk. Men det er mye gingo, fingo og skola. Et eldre ordforråd i alle fall. Jeg har jo bodd i Sverige i mange år og er også litt over gjennomsnittlig språkinteressert, så teksten volder meg ingen problemer- når den er på svensk! må jeg få skyte inn. Hittils har jeg kommet over passasjer på finsk, tysk, russisk, latin, fransk og italiensk. Og et veldig alderdommelig førnorsk fra 1500tallet. Ingenting oversatt. Det var vel et minimum av språkkunskap man skulle ha som høyere utdannet person på den tiden- uansett, pratet meg litt bort- jeg er litt usikker på om alle andre skjønner dette like lett som jeg gjør. Ikke bare skjønner jeg svensk lett, jeg snakker rein-svensk. Jeg vet hva en vaja og en härk er. For jeg plukker altså setninger fra denne teksten og setter det sammen til en ny historie. Hadde jo vært fint om folk skjønner det som står. 

 

Det er veldig interessant i seg selv, å lese dette. Den er skrevet i 1929, altså bare fire generasjoner tilbake, når det som i dag er russland var finsk. Så er det jo allerede da et historisk dokument, for det handler om områdets bruk før grensetrekningen av 1826,  men opplysningene er i stor del fra folk som husker selv. Hvordan det var. Før grensene kom. Og jeg er jo vokst opp med navn som Fiskerhalvøya og Vaida Guba på steder inne på russisk side, men i denne teksten heter det Kikker'njarg og Aidegoppe. Og hundre andre stedsnavn på nes og vann og steiner i berget. Som er borte nå. For det er inne i Russland. Jeg får ikke hodet helt rundt det. Alt det livet her, som var det vanlige livet her, er borte. I 1826 ble grensene trukket, folk og rein fordrevet, og så ble det et nytt land. Men det var jo gammelt land. 

 

Jeg er også veldig trøtt. Jeg har på oppfordring av fyfioterapefften begynt på et nytt søvnregime. Om jeg ikke har sovnet i løpet av 15 minutter må jeg stå opp. Så nå står jeg opp hele natten istedetfor å ligge i sengen, for jeg har jo adri i mine levedager sovnet i løpet av femten minutter (HVEM har det?) og det er sikkert lurt, det er bare så jævli slitsomt. Nå er jeg så trøtt at jeg vil gråte. Men jeg gir det en sjans. Jeg sover jo ikke mindre egentlig, det er bare det at jeg ikke får hvilt heller. 

Gråte litt, drikke bittelitt kaffe, lese og plukke setninger. 

 

 

Till Keuŋjes återflyttade nu även prästen och klockaren
 

Den sistnämnda hade inflyttat från Njuehtt'jaur-sit och blev aldrig upptagen som jämnbördig

 

Sålunda förlöpte vintermånaderna
 

 

Ny uke

Det er tirsdag, men for meg er det mandag, ettersom hele gårsdagen sto i kneskjellets tegn og ble tilbragt på sykehuset. Ingenting akutt, planlagt lenge. På Kirkenes sykehus er alle retninger sør. Det gjør det ikke lett å finne frem. 

Dette er ved inngangen:

 

Og verre ble det, jeg sto på et tidspunkt i krysningen mellom fire korridorer der alle fire korridorer het SØRettellerannet. Det kom et menneske og spurte om jeg visste hvor jeg skulle, og jeg gjorde jo det, bare at jeg skulle til en avdeling som het NORD, og det var vanskelig å finne fram når alle retninger var sør. Åja det er der borte sa hun, og pekte sørover. 

 

Helgen, den mer helgeaktige delen av helgen som ikke egentlig var mandag, ble tildels tilbragt på Vuonnamárkánat. Jeg kjøpte altså ingenting. Eller nå lyver jeg, jeg kjøpte en perlebrodert brosje fra russisk Sápmi til 150 kroner. Men ellers ingenting som jo er litt rart når man er same på et samisk duodji-marked. Men jeg haaaaar jo alt. Og jeg kan lage det meste selv. Ikke ulloliidni, men hvor mange trenger jeg? Jeg har to ekte og sikkert seks maskinvevde. Akkurat det med ulloliidni ser jeg på fb har blidd en diskusjon etterpå, noen gikk hardt ut og sa det var for mye temu-duodji. Og da var det særlig de ulloliidniene man ikke kan SE er maskinvevde vedkommende gikk hardt ut mot. Jeg stussa litt først, for selv selger hun maskinvevde kommagbånd og belter, på den annen side er det lett å se at det er maskinvevd. Så jeg tar poenget. 

En annen ting som slo meg er hvor slurvete laget enkelte ting er, når det ikke er trad duodji. Ting vi har tradisjon for å lage gjøres nett og nøyaktig, men armband og skinnbrosjer og sånt som er mer nyvinninger, og egentlig kjempeartig, er mer slengt sammen i full fart for å tjene penger. Og så tjener man ingenting på det fordi det er for stygt laget. Veldig rart. Man må jo lage pene ting?

 

Jeg hadde på ládjogahpir, det er jo litt artig for det er ikke så mange som har det, men sannheten står: jeg kler den egentlig ikke. Så jeg følte meg samtidig veldig fin og veldig stygg. Slitsomt.  

 

Det var lørdagen. Søndagen må jeg ha tilbragt i dvale for den husker jeg ikke? Mulig jeg og the Stig gikk en tur opp på Sydvaranger og lette etter interessant skrap. Og jeg og the Twig en tur på kvelden opp i bunkersbyen. Så kom mandagen og jeg fikk beskjed av statsansatt fysioterapeut at jeg må roe litt ned på gåingen en stund. Og slutte med rehabøvelsene helt. Det var jo en overraskelse, veldig lite fysioterapiaktig. Men man gjør jo som man får beskjed om. Eller, det er ofte "man" ikke gjør det, men nå skal jeg gjøre DET DA. 

 

Denne tirsdagen er altså en mandag, jeg skal begynne på det prosjektet jeg har brukt de forrige ukene på å søke penger til. Snart. Nå. Kom igjen, Silje.  

Fortsatt fredag, mindre flyt

Jeg bestiller plantelys på Clas Ohlsson. Overraskende stort utvalg! Og fri frakt og greier over 599 eller hva det var, jeg er langt over, plantelys kåster kæsh. Og siden vi har begynt å sykle med barnet, bestiller jeg en sykkelhjelm. 

Pling til kassen, skal bestille, hva er postnummeret, 9900, ja, da er det gratis frakt. Da må du hente det på Clas i Alta. 

HVORDAN er dét gratis frakt. HVORDAN?

Det er jo ikke frakt engang. Alternativet er å betale, for å enten hente pakken på Post i Butikk, Sparkjøp, eller pakkeboksen utfor Coop. Jeg velger pakkeboks, det er jo rett ved siden av huset nesten.

Bææææært, da må jeg ta ut alle plantelysene, de kan ikke leveres i pakkeboks. Fair enøff egentlig, de er sikkert for store. Jeg betaler mer, for å få gratis levering på Post i Butikk. Bææææært, da kan jeg ikke få levert sykkelhjelmen. HVORFOR kan ikke en sykkelhjelm leveres på Posten? Er den for hard? Er pappesken den leveres i for firkantig? Er den for hjelmete sånn at alle leveranser bryter sammen? Herre jedorias. Jeg kaster sykkelhjemen ut av bestillingen og får endelig lov å betale for min gratis levering. 

Jeg får også endelig det tallet jeg har ventet på i budsjettet og innser at årets honorar for å gjøre akkurat det samme jeg gjorde i fjor, er på 5% av fjorårets sum. Ju hu hu hu. Livet som kunstner. Man blir satt pris på. Jeg hadde tatt litt i for søknadens skyld og satt honoraret til 50%, det kan jo fort skje, men 5%? Hva skal man leve av? Nå må jeg dessuten levere den første søknaden en gang til, med oppdatert budsjett. Nedtatert. 5%.

Jeg går ned og skrur på badstua, den som jeg sloss med hver gang fordi bryteren er på gulvet under benken og man må ha hodelykt og slangemenneskeevner. Jeg får den på, jeg har frøset hele dagen, og så går jeg og the Stig tur. På vei hjem går vi forbi fellesbadstua, kjentfolk kommer springende ut og hopper i Førstevann. Jeg kjenner at nå er jeg jo varm. Nå vil jeg ikke ta badstu mer. 

Men det er det jo klart jeg gjør, når jeg kommer hjem.

Fredag i flyt

Jeg jobber hjemme, for det skal komme en snekker. En som har kjøpt hytte av mamma sender en venneforespørsel på FB for å spørre om jeg har nøklene, jeg gir vedkommende nr til the Stig som jobber på samme sted og har nøklene. Snekkeren ringer og sier han er på vei, jeg skal gå ut på verandaen for å møte ham men ser at naboen og naboen står foran huset mitt med to store malerier som de åpenbart diskuterer, kankje det er arvegods, de er søskenbarn, jeg synes liksom ikke jeg kan stå og henge der når de står og henger der. Da kommer snekkeren sånn at jeg kan få lov å henge på min egen veranda uten at det virker påtagelig. 

Snekkeren er superhyggelig og sier til min overraskelse at han ikke ville ligget søvnøs over foringen rundt vinduene, de er ikke gjort rett, men de trekker sannynligvis heller ikke vann sånn som samtlige andre snekkere har sagt. Dette er altså en snekker som kommer med de varmeste anbefalinger fra to mennesker jeg stoler på, en onkel og en tidligere kollega på museet, og det er jo også så mye mer behagelig å tro på den ene som sier dette går bra istedet for de en to tre fire fem... seks som har sagt det må fikses. En snekker som ikke vil tjene penger! I believe!

Jeg går på butikken og kjøper tre poser potetgull til mannen som i dag blir nødt til å prate om ting han ikke liker å prate om. Huset altså. Ikke følelser.

Og så skriver jeg søknad og prøver å finne et tall som noen har, som har fri i dag, jeg må kanskje bare finne på det da, og så flytter og flytter og flytter jeg brokker av tekst opp og ned i det pussig formatterte skjemaet til kulturdirektoratet og nå har jeg hodepine.

Men jeg har også en pakke paracet en plass og innimellom alt dette har jeg laget middag så det er vel lov å ta helg snart kanskje, kanskje akkurat nå.

Oh the humanity

Jeg startet dagen med å åpne Threads. Hvorfor gjorde jeg det? Der var det en amerikaner som hadde lagt ut et kart over alle land som har/ikke har gratis helsevesen, og bare Hvorfor vil dere ha gratis helsevesen? Hvilken grunn har legen til å hjelpe deg om det ikke er penger ivolvert? I Amerika har vi verdens beste helsevesen. 

Verden er så dystopisk. Folk flest er idioter. Jeg er over gjennomsnittet smart. Jeg evner bare ikke formulere motsvar når folk er idioter. Det henger sammen med min enorme intelligens. 

I dag skulle vi gå til jobb for første gang på...kanskje siden skolen startet? Det har pessregnet hver dag og man kan jo likevel gå men da kommer man fram og er våt og så blir man kald osv. I dag skinte solen, vi gikk, vår venninnne kjemikeren stoppt før vi var kommet en tredjedel på veien og tok oss på. Vi hadde ikke nærværelse (heter det det?) til å formulere et neitakk der hun hadde stoppet midt i et kryss og slengt opp dørene, og hoppet inn. Men jeg er egentlig glad for det, for jeg har kommet ut av rutinene som er å ha med meg en tørr BH sånn at man ikke blir kaldt og våt og svett etter at man har vært varm og våt og svett. 

Det blir ikke en ny sjans i morgen for da må jeg ha hjemmekontor på grunn av snekker. Men det blir jo godt om sjanser utover året. 

Da jeg var mindre trodde jeg at alle som var store var smarte. Ikke bare når jeg var barn, men da jeg var ungdom. Jeg hadde troa på menneskeheten. Jeg husker mitt første møte med innsikten i at dette muligens var en villfarelse. Jeg var kanskje litt for gammel til å fortsatt tro på menneskeheten da, sånn...20? Jeg kjente jo mange kunststudenter, og for meg var dette virkelig intelligensiaen. Folk med uoppnåelig intelligensnivå. Men så kom jeg over en diskusjon på nett, tror det var mens det enda var kommentarer på kunstkritikk.no, og bare...er det dette som er nivået? Dette er jo som min gymnasklasse?

Jeg vet ikke om nettet er det beste stedet å lete etter intelligens, da. 

Det er mulig jeg fortsatt kan ha rett i at jeg er under gjennomsnittet smart, bare at smarte folk ikke skriker så høyt. Den tause majoritet. Man kan jo håpe.

I går kom jeg meg til optikeren. SÅ fornøyd med å ha byttet! Den forrige (Synsam) forsøkte alltid å selge meg ting og flere ganger målte de feil og ga meg feil glass. Lesebrillene jeg kjøpte for noen år siden føler jeg fortsatt er det årest verste kjøp, og min nye optiker påpekte at det er fordi de er alt for sterke. Da har man ikke noe nytte av å sitte å lese med dem. Og det gjør jeg jo ikke heller, jeg tar av meg mine vanlige når jeg leser og er fornøyd med det. Hun foreslo at vi byttet glass i dem når de skal ha salg om en stund, ikke til riktige lesebriller, men at jeg prøver meg med databriller. Jeg følte meg ikke påpresset noe som helst. Deilig. 

 

Ja. Nå er det siste krampetekning i søknadsskrivingen, i morgen leverer jeg. Sjekka oversikten over hvem som fikk i forrige runde, mest for å sjekke hvilke beølp som innvilges, men lista med folk som ikke har fått var lengre enn jeg egentlig hadde trodd og inneholdt navn på folk som er adskillig flinkere enn meg. Sukk. Dødsdømt søknad. Samtidig er det jo lite sannsynlig at noen av de andre søkerne søker med en arkeologi/geologi-science-fiction bok på dansk og finladssvensk som de ikke har skrevet selv. 

Det kan jo dra båede opp og ned det da. 

Det finnes planer for denne dagen

I går hadde jeg en lengre konverasjon med en bloggleser, tidligere bloggskriver, om hva man egentlig kan lage skum av, og nå har jeg en lengre liste med ting jeg skal prøve ut, blant annet lake fra kikerter. Og diverse annet. Spørsmålet er om jeg klarer å gå metodisk til verks og prøve ut en og en ting, eller om jeg  bare havner der at jeg hiver alt i samme bolle og visper som om morgendagen ikke fantes. 

Jeg har også tenkt BANAN. Ikke som passord, men fordi da vi hadde et barn som var mindre enn det vi har nå, ble det mye banan på gulvet og det var sannelig hardt og stabilt og vanskelig å få bort. 

Jeg tror også jeg må gå bort fra papir som bakgrunn. Det må være en mer stabil plate sånn at ingenting rører seg når skummet har stivnet. Da ramler det av.  

Men da må jeg ordne det. Papir har jeg jo. Jeg liker bedre når man har en tilfeldig fulltreffer. 

Dette ble mye jobb. Og ting. Jeg må jo også kjøpe linolje og pigmenter til temperamalingen jeg er nødt å produsere. 

Eller kanskje jeg kan bruke eggeskallet som pigment. Hvitt. Spennende.

I går kveld, også litt for sent, tenkte jeg at i morgen skal jeg ha kjooooole på meg på  jobb. Det blir fint. Man må pynte seg. Så her sitter jeg i en ikke helt ren dongeribukse og en teddygenser. En sånn i kosedyrstoff. Lodden. Kanskje tilogmed ørlitegrann for liten. 

Det er vanskelig å ha lyst å pynte seg når man er trøtt, støl, og det er kaldt på loftet. Mmmmmm teddygenser fra 2019. 

Sønnebarnet er på tur med skolen. Det er fint at de setter av en hel dag til å gå tur. De har valgt et litt optimistisk mål, langt å gå, en dag det pissregner. Vi har jo regnklær. Men om målet er at det skal være koselig å gå på tur, så tror jeg det blir lite måloppnåelse. Målet er vel heller at det skal være turdag, det får man bare applaudere da. Ungen ville ha med teip. Han er god å tape. Teipe. Kniv fikk de ikke ha med men jeg lurer på om han ikke heiv ei saks i sekken. Og så har han den fordelen at han er en varm unge. Han fryser nesten aldri. 

Jeg fryser litt, og har litt vondt i hodet, her er kanskje brillene skyldig, og jeg var hos optikeren i går, men i det vi satte oss ned sa det liksom bJUUuuuu i datamaskinen og alt forsvant. Alt optikerrelatert, resten var der. Så da måtte jeg bare gå igjen. Jeg gikk på biblioteket og hetet ut to bøker av Jon Bing jeg hadde fjernlånt til sønnen. Azur, kapteinenes planet og Zalt, dampherrenes planet. Om jeg ikke surrer med titlene. Og for første gang var det treff, plutselig satt han der og leste uten å bli verken lurt eller bestukket. Hurra, Jon Bing. Hurra, Siljefig. Hurra, Jendor. Hurra Murimirr eller hva den flagrekatten het. 

Hurra, resten av arbeidsdagen, nå må jeg vel skrive søknader. Konsist, litt personlig, med en bra start som oppsummerer prosjektet. 

Kjør!

God morgen

Jeg kom til å tenke på en ting litt for sent i gårkveld. Jeg tror egentlig ikke at jeg er over gjenomsnittlig smart. Jeg kom til å tenke på det fordi jeg kom over en påstand der det ble sagt at de fleste tror de er over gjennomsnittet smart. Jeg kjente meg ikke helt igjen der, men det er nok fordi jeg ikke synes jeg er smartere enn andre smarte folk. De fleste som er lur, er lurere enn meg. Jeg er helt vanlig lur, men ikke veldig. Derimot synes jeg jo folk flest er idioter. En overveldende majoritet av befolkningen er dumme. Synes jeg. Dermed er jeg jo, klart og statistisk, der at jeg synes jeg er smartere enn folk flest. Jeg har bare ikke vært smart nok til å innse det. 

 

Denne uken skal jeg skrive søknader. Jeg vil jo også drive med egg og skum, men det var litt nedtur imorrest da alt hadde blitt så fint, men ubrukelig skjørt. Jeg vet jo at den ene, sterke blandingen jeg har fått til ikke inneholder egg, men jeg vil likevel prøve mer med egg. Kanskje fordi noen andre har sagt til meg at det er lurt. Jeg vet jo ingenting selv. Men nå som jeg egentlig må skrive søknader har jeg en ny motivasjon til å leke med eggehviter. Jeg kjøpte 36 egg på vei til jobb. Det har jeg gjort hver dag. Lurer på om butikkpersonalet lurer på hva folk skal med alt de kjøper? Hva skal hun med så mye egg?

Hva skal hun gjøre med 36 eggeplommer er vel mer spørsmålet. Hverken portugisiske desserter eller vaniljekrem er svaret, tror jeg. 

Skrive søknader og få penger, det er svaret, så nå blir det ikke mer blogging.

Helgerapport før helga er over

Åh, den der foten. Nå har den blitt dårlig igjen. Hvorfor da? Den var jo blitt bra? Slutt å være dum fot. 

 

Iallefall klarte the Twig challengen, litt motvillig kanskje, han ønsket seg robux i premie. Jeg ønsket meg tekanne men klarte ikke challengen så da slipper jeg å sloss med meg selv om det. Derimot har jeg sloss med robux, for det the Twig egentlig vil ha er gems, som man kjøper for Robux, og jeg har forsøkt å forklare hvor snikete det er for da er det veldig vanskelig å forstå hva en gem egentlig koster og hvor mye penger man bruker på noe inne i spillet. Robux kan man kjøpe med gavekort. Man kan ikke selv bestemme hvor stort gavekortet er, vi hadde avtalt 250 men det fantes ikke, så da ble det for denne gangen 200 kroner i gavekort på Roblox. Så går man inn på Roblox fr å bruke gavekortet på Robux. Da kan man ikke bestemme hvor mange robux man kjøper, man kan når man har en kreditt på 200 kroner lagt inn, bare kjøpe robux for 140 kroner. De siste 60 kan man egentlig ikke bruke på noe. 

Det er jo åpenbart veldig dårlig moral lagt bak dette, og muligens egentlig litt ulovlig. Jeg vet at Forbrukerrådet jobber med et forbud. 

 

Hva skal man ellers si om helgen? Vi tok en tur til Finland, det er ganske lenge siden sist, kjøtt, øl og ruisleipä må man jo ha og så er det vel en slags atspredelse i hverdagen. Jeg vil egentlig plukke blåbær men det vil ikke sønnebarn og strengt tatt har jeg ikke lyst å gå i ulendt (søstera mi tror det heter ullent, viser det seg) terreng med den der foten med sitt tilbakefall. 

Vi har også vært en tur innom flyplassen for å lete etter Gurigeir, kaninbamsen til niese. Null treff. 

Oooooog ellers lite sprell. Kirkenes, litt kjedelig, litt deilig.  

 

 

Litt for detaljert utlegg om farger med skum

Jeg har jo en venn som er kjemiker. Hun jobber til og med i samme bygg som meg. Eggehvite, sier Kari. Da blir det stabilt skum. Så snakket hun noe om emulsjoner og skumdempere i maling, men eggehvite altså.

Så i dag kom jeg på jobb med en tolvpakning egg. Jeg har ikke egentlig noe å vispe dem med, men slapp to eggehviter ned i en litersflaske og ristet til tennene klapret videre av seg selv. Jeg vil jo ikke ha den stivpiskede marengsen, jeg vil ha noe med luft og hull.  Og det kan man riste seg fram til, men med en gang jeg tilsetter skjellakk eller akryl eller lim faller den sammen. Jeg har prøvd å vende inn fargen istedet, for jeg tror etter en dags prøving og kun feiling, at det er mengden farge som tar drepen på skummet, men med ikkun litt farge blir det veldig lyst og melert. 

Men nå ligger det noen ark utover med diverse eggblandinger på seg. Det jag lagde i går, uten egg, men bare såpe, lim og farge har noen steder også beholdt skumformen. Det aller, aller beste er det som er laget av den blandingen jeg lagde før jeg tok ferie og som jeg ikke aner hva består av. Den er tørket, blitt hard, og holder boblene. Jeg har også en blanding av egg og såpe som ser bra ut- men den er ikke tørr. Morgendagen vil vise

 

Nå har jeg altså tolv eggeplommer. De kan jeg jo ikke kaste. Må jeg lage tempurafarge da? Må jeg? Jeg hadde ikke så lyst på det. Og sjøl blir jeg spysjuk av egg så det er liksom ikke noe løsning å lage eggedosis heller.  

 

Google sier de har funnet 15 oppføringer de kan lenke til selveste internett fra. Vil jeg det? Det spør Google alltid om og såklart vil jeg ikke det, aldri, men nå sier jeg ja tusen takk. Alt for å løfte innlegget litt.  

Jeg forhåndsviser innlegget for meg selv og ser ingen linker hverken hit eller dit. Skal google linke noe TIL dette innlegget? Det kan jeg vel ikke akkurat se for meg. Sykt spennende dette. 

 

I morgen tar jeg med stavmikser, tror jeg, så blir det litt mer effektiv skumlegging.  

Skolevegrer

Vi har en skolevegrer i hus, og det er meg. Heldigvis, for jeg er ferdig med grunnskolen og hadde det vært han yngste hadde vi hatt et problem. Vi har en kompis hvis barn ikke klarer å gå på skolen, og omkvedet fra skole og kommune er dere må dette, dere må gjøre sånn, dere må tvinge. Men problemet ligger jo ikke hos foreldrene, det er på skolen. Barnet ar ingen problemer med å være hjemme og å løse det kan ikke legges på foreldrene. 

Nåvel, heldigvis er det et mindre problem når skolevegreren begynne å nærme seg femti. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke være smittsom. Men jeg blir jo så irritert når vi får årets timeplan og se der, de har ikke lengre kort dag på onsdager, jaja, og lengre dag på tirsdag og torsdag. Det var plutselig MYE lengre skoleuke, ingen stegvise overganger der. Jaja. Det er altså ikke dette jeg blir overvettes irritert over, jeg blir bare bittelitt vanlig irritert. Det jeg blir fryktelig irritert over er at det viser seg at det som på timeplanen står som lang dag på onsdager, faktisk ikke er det. Det er frivillig. Det er et tilbud om leksehjelp. Men det må jeg kontakte læreren til Jendor for å finne ut.    

Fordi Jendor har jo kulturskole etter skoletid på onsdag, og når han har lang dag, blir jo det umulig, men etter å ha snakket med både den ene og den andre, blant annet Jendor som sier det er masse unger i samme klassetrinn og eldre i den gruppa på kulturskolen OG en lærer i slekta på samme skole fremkommer det at det ikke egentlig er lang dag for noen på skolen. Det er leksehjelp.  

Når jeg kontakter læreren angående kræsjen med kulturskolen svarer hun "Vi anbefaler at alle elevene er med på leksehjelp!" 

Punktum. JEG tenker at når man anbefaler at ungene er på skolen i fritiden sin, kan man forklare hvorfor dette er en så sterk anbefaling, i det minste. 

Jeg svarer, og spør, om det da betyr at hun anbefaler at Jendor slutter på kulturskolen. Så direkte. Med støtte av the Stig, som ikke er skolevegrer i det hele tatt, så det er sagt. Men det er jo der saken står.

Jeg styrer med dette mens jeg blander farger på atelieret, pulsklokka piper til og sier at nå er jeg skikkelig stresset, skal vi ta noen pusteøvelser? 

Pusteøvelser hjelper ikke mot skolevesenet. 

 

Ikke mot farger man ikke finner ut av heller, jeg prøver å lage et skum som stivner uten å løse seg opp. Jeg ser at jeg har klart det før ferien, men ikke fasiken om jeg husker hvordan. Det står en flaske trelim på bordet, så muligens har den vært involvert og nå lager jeg en rekke blandinger av trelim, håndsåpe, oppvasksåpe, kaldt vann, varmt vann, akrylfarger og lakkfarger. Jeg skriver ned hva de forskjellige fargene består av når jeg heller dem utover arket. Jeg lagde en farge i går, den beholdt ikke skumformen men ble til en fantastisk krakelering. Ikke så sterk dessverre. Og ikke husker jeg hvordan jeg lagde den heller. I går. I fortidens grumsete tåke, i går.

 

Det slår meg nå at internett sikkert vet. Skumfarger er sikkert kjempepopulært på en eller annen montesorriskole i Amerika.

Ja har du sett. Barberskum er den hemmelige ingrediensen. Men jeg vil ha litt større luftbobler. Sånn som jeg klarte før ferien. Sukk. Åkei, men internett er kanskje min venn i dag. 

Skolevesenet ikke.  

I'm back!

Jeg er på jobb! Jeg er igang! 

 

Hittils har jeg skrevet i kalenderen, skrevet en mail til en kollega, fyllt i slukene (pga har to dusjrom på det ene atelieret pga gammelt sykehus og de går tørre og det stinker), jobbet med søknad, logget inn på søknadsportal og innsett at de skal ha helt minimalt med tekst, men sjekket søknadsfrister til andre søknader og ikke er arbeidet med den lengre teksten bortkastet ikke, spist en banan og to kjeks, og ellers haltet rundt. Det er jo det som er fint med å ha dårlige knær, jeg er ofte halt så det er ingen som spør om hvorfor så jeg trenger ikke begynne å forklare. Altså, om jeg hadde truffet noen i løpet av arbeidsdagen. Da hadde de ikke spurt. Det har jeg foreløpig ikke gjort, hvem skulle det vært?

Det vil si det var en rørlegger innom, men vi snakket ikke mye om min private helse.  Eller hva jeg har gjort i ferien. 

Jeg har ikke den type jobb. 

Men jeg er i gang, i hvert fall.  

 

 

Men herregud

Ja, dette var jo en litt mykere mykstart enn jeg hadde planlagt. 

I dag startet Jendor på skolen, jeg skulle tilbake på jobb etter en ferie jeg ikke tør tenke på når egentlig startet, men jeg kan jo ikke gå. Det var ikke så åpenbart for meg at det betød at jeg ikke skulle på jobb, men jeg har jo the Stig som tålmodig og kanskje tre prosent oppgitt forklarer sånne ting til meg.  

Jeg tenkte vel at jeg kan sitte mest på jobb. Men hva skal jeg da der etter, jeg kan vel sitte her hjemme også, jeg har alt jeg trenger av datamaskiner og ladere, og hvile foten bedre. Det gjør ikke så vondt, det er mest det at jeg ikke kan bøye ankelen ordentlig. Det gjør at jeg ikke kan gå vanlig. Og som alle vet setter det seg i resten av kroppen om man bestemmer seg for å halte på. Ikke at det egentlig er noe alternativ, viser det seg, dette går fryktelig langsomt. Og stivt. 

Men det er ikke så hovent som i går og i går måtte jeg ha hjelp i trappen, i dag går det fint selv. Eller, fint, det går. Det er litt det også at jeg har jo dårlige knær, nå er det venstre som er verst og høyre ankel som er stiv, så jeg hadde liksom ingenting å bruke til å få tak. 

Jeg tror altså på snarlig bedring, selv om jeg går som en karakter fra en mørk skog i et eventyr.

 

Og så tror jeg ikke dette blir en sykt spennende dag. Kjedelig dag, det er vel det jeg ser for meg. 

Jaja. I det minste lengter jeg etter å komme på jobb, det er jo en bonus man må ta med seg.  

Øu nøu

Nå sitter jeg på sofaen med foten høyt og en ispose på ankelen. Jeg har klart å gå ned fra fjellet selv så jeg er ganske sikker på at det egentlig har gått fint men satan som det smalt i ankelen da jeg datt. Og jeg har det ikke supert akkurat nå. Det er dag 28 av challengen til meg og ungen, men akkurat nå lurer jeg på om det kanskje er sånn at jeg ikke kommer i mål. Det kan være jeg er dramatisk og overdriver. 

Tyngden av isposen er litt i meste laget så jeg må hele tiden løfte den, men samtidig vil jeg si jeg er null hoven. Bortsett fra rett bak ankelknoken, men som sagt klarer jeg å gå på den så det er vel bare å himle med øynene og finne seg noe artig på tv. Jeg klarer strengt tatt ikke bare å gå, men tilogmed å gå på fjelltur med den (sjøl om det gikk sakte og med mye både ynk og medynk) for jeg måtte jo ned. 

I går bestilte jeg og mamma tur til oss og søstra mi til Berlin før jul. Mamma ønska seg det, det vil si, opprinnelig ønska hun seg en tur for hele familien i sommer, altså oss og alle manner og barner, men søstra mi fant litt sent ut at det passet ikke for dem, og da ble det vanskelig å få det gjennomført for prisene hadde blitt så høye, og da ville mamma på julemarked i Europa bare oss tre. Søstersen har null lyst å gå på julemarked, og jeg tror ikke hun helt har fått med seg at dette var mammas bursdagsønske, men vi har iallefall klart å finne dato og sted og jeg og mamma har bestilt flybilletter og hotell, så nå blir det, om enn uten julemarked. Det kommer til å bli kjempefint! Jeg vil på Modulor. Jeg får se om det blir mulig å gjennomføre en tur til en kjempebutikk for kunstmateriell når de andre ikke driver med kunst...Men de vil på gallerier. Og det er fint, det vil jeg og. Og kjøpe julegaver.

I følge Yr bør jeg ta inn sitrontrærne i dag. Eller det står ikke det spesifikt, men det står at nå blir det ned i syv grader og regn. Det liker de ikke, så nå er ferien på verandaen over. Men. Det er trær. Jeg klarer ikke det på én fot. Da blir det et familieanliggende men de hater å forholde seg til plantelivet. Men nå må de. Ellers gjør jeg det selv og det tror jeg ingen går med på.

 

Sirkulær tid

I går var siste sommerdag. I dag er det tyve grader og siste sommerdag. Jeg orker ikke sjekke yr igjen men neste uke skal det være ca tretten grader og regn hele tiden. I går satt vi ute til sent og drakk hvitvin og i dag merkes det, snart er sommeren over og flere ganger i sommer har jeg sittet ut for lenge på verandaen med folk. 

Jeg har flere prosjekter jeg skulle gjort i sommer, mest sying og veving, men det kan jeg jo gjøre på høsten. Og på vinteren. På høsten er det både over og starter på nytt samtidig.  

Til uken skal jeg på jobb. Men jeg må også gå tidlig for jeg skal klippe meg og ikke komme en annen dag for jeg skal til optiker midt på dagen. Og så må jeg stemme og da vil jeg vel helst forhåndsstemme så det ikke blir sånn kø. Tror aldri jeg har stemt på valgdagen, kanskje det hadde vært litt artig?

Jeg får ta inn sitrontrærne. Det har jo vært siste sommerdag. 

Myser på mykstart

I dag har jeg kokt multesuppe. Jeg hadde en pakke multebær innerst bakerst glemt i frysen, pakket i en boks rekesalat og det betyr at pappa har plukket den. Det vises også av det halvkiloet barnåler som lå blant bærene. Jeg tok den opp her om dagen og kokte multesuppe i dag. Ti år gamle bær kan vel strengt tatt brukes som syltetøyogså. Men suppe er tryggest. 

Sønnen den enbårne likte ikke multesuppe, men spiste kavringen jeg hadde strødd over. Dette er nok den siste multebæra pappa har plukket til meg og Jendor spurte om jeg var lei meg. Litt, sa jeg. Så rart at han aldri har fått se meg som jeg ble, sa Jendor. Ja sa jeg, hadde jeg visst at han skulle være død hadde du nok fått hans etternavn. 

Det diskuterte vi ikke engang, Jendor fikk the Stigs etternavn. Alt annet ville kanskje blitt en diskusjon? Og the Stig har jo også en død pappa. 

 

Så bakte vi brød, jeg penslet det med multesuppe istedetfor vann. Nå har jeg vondt i magen, som alltid når jeg spiser brød. Må slutte med det. Men hvem elsker ikke brød? Mmmmmm brød. Huff, brød. 

 

Jeg har begynt på en søknad, altså har jeg i en del av dagen vært på jobb. Myk start. Både i det at jeg jobber hjemme men også at jeg legger frem et prosjekt for meg selv. Dette ja, dette vil jeg jobbe med, det kan bli fint. 

 

Og så har jeg bestilt inn noen meter lettklede i forskjellige farger, og et par meter engelsk klede- så om jeg vil ha enda mykere start, kan jeg begynne å sy kofte istedet.  

Joda, heihei

Jaha. Jeg tror jeg kan slå fast at om jeg hadde hatt jobb som servitrise eller butikkmedarbeider hadde det blitt lite blogging. Jeg blogger først og fremst som fast pause i en arbeidsdag. Det kan også være at ferien er så deilig hendelseslaus at det ikke er nok å blogge om til å holde bloggen i gang, men alle som leser her vet jo at det heller ikke nødvendigvis hender så mye bloggombart i løpet av en arbeidsdag heller uten at det hindrer meg i å ta til tastaturet. 

Siden sist har det hendt lite. Jeg har gått noen kilometer. Vært på posesalg på fretex.  Drukket vin på verandaen med eksstesøstra. I går hadde vi barnevakt, det viste seg i dag at da spydde barnet ("men æ traff for det meste i do") og i dag husker barnet å ha på seg brillene og er ferdig med spyinga. Mamma har endelig fått tak i boknafisk. Litt multer har blitt plukket. Jah. Hadde dette vært i arbeidstiden ville alt dette blitt mer utførlig omblogget. Men det kommer, for hodet har begynt å jobbe igjen, i dag og i går har mailer blitt sendt om pågående og framtidige prosjekter, og snart tar jeg meg vel turen på jobb. 

Snart. 

Man sloss med seg selv gjennom eksistensen.

 

Det gror i hagen. Men det er august, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender. Og når det er sagt som kom juli med ensifret anall varmegrader til nesten halve var gått, så vi får se hva vi rekker å få i havn. I land. Ut av jord. Her i hagen. Har tro på squashen. Har et sånt salatbed som skal ettersås hver fjortende dag, det er vel sådd for...jeg vet ikke? To måneder siden? Det er enda ikke mer enn én cm høyt i kassen. Hvis salaten er frostsikker så kanskje jeg får noe ut av dem. Jungelagurken ble sått på faenskap litt seint, den har akkurat spirt. Physalisen strekker seg enda, helt opp mot taket i drivhuset. Persillen kommer snart. Jeg planlegger for vinteren. Tenker på plantelys og overvintring. Men det gjør jeg jo fra sneen går og til den kommer tilbake. 

Den nådeløst korte arktiske sommeren. 

The Stig har vært og hentet the Stigmother sin sykkel, sønnen er jo en svært motvillig syklist, så å sykle sammen er kanskje løsningen, samtidig blir jeg hautullat av å sykle med den motvillige syklisten så kanskje han har best av å finne seg sin egen selvstendighet på sykkel. I teorien. I praksis blir det lite sykling utav det. The stigmorhersykkel har ganske enkelt justerbart sete ihvertfall så kanskje kan vi enkelt bruke den begge to voksne. To voksenmoduser å drasse sønnen med på motvillige sykkelturer med. 

Vi har altså en sånn challenge på gang, jeg og ungen. Gå tur hver dag. Eller sykle. Eller svømme. Han ønsker seg robux i premie for en måneds deltagelse, jeg ønsker meg muligens den tekannen jeg aldri unnet meg. Så da er jeg i gang igjen med å våndes over mitt eget overforbruk. Men jeg TRENGER jo ikke tekanne osv. Jeg ønsker meg også kaffekopper. Og er det noe jeg virkelig ikke trenger å er det kaffekopper. Vi har så mange kaffekopper at de ikke får plass i skapet. Stort sett mummikopper. Som jeg kanskje ikke elsker. Men the Stig har endel fra sin blodgiverkarriere. Og så har vi kjøpt et par. Og så har folk fått det for seg at vi samler. Og så var skapet fullt. Og så tenker jeg, livet er for kort til å gå gjennom hele med kaffekopper du ikke liker. Og så tenker jeg, kloden er for skjør til at man kan bruke den slags argumenter. 

Og så har jeg det gående. 

Keramikk er kanskje ikke det verste. Elektronikk er det verste. Og jeg funderer på å kjøpe ny smartklokke. Et produkt jeg ikke kjente at jeg trengte før jeg kjøpte en dårlig smartklokkke. Og da hadde jeg gjort research og alt og den hadde fått topp i test og anbefalinger fra tek.no. Sukk. Vi bruker den i challengen vår. Vi måler hvor langt vi går hver måned. Det er bare det at en tur som klokken forrige uke målte til 4.7 km i dag var 3.5 km. Det henger ikke på greip. Jeg målte på kartet etterpå og det er nok nærmere fem. 

 

Og så tror jeg ikke at jeg skrev det men jeg anmeldte han fullemannen som slengte meg i veggen. Møtte hos politiet og avga forklaring. Jeg fikk mail nå i forrige uke om at saken var henlagt og jeg ble tildels lettet. For etter at jeg hadde avgitt forklaring ble jeg så usikker. Var det sånn det var? Kunne jeg vært mer nøytral i fremleggelsen? Hva om jeg blir siktet for å avgi falsk forklaring? Og da hadde jeg endatil vært tilstede gjennom hele forløpet, hadde vitner, og AMK på telefonen under hele seansen. Man kan bli så lei av seg selv. Jeg er konfliktsky og nervøs og har vanskeligheter for å holde på overbevisningen om at jeg har rett, når jeg har rett, når jeg så åpenbart har rett. Rart det der. 

Men henlagt på bevisets stilling ble det iallefall. Jeg er likevel ganske glad (litt stolt!) fordi jeg anmeldte det. Det var ikke rett det han gjorde, og om han nå er en person som har til vane å gå over styr og det på et tidspunkt finnes ti henlagte saker på bevisets stilling, kanskje man den ellevte gangen går litt nøyere inn i bevisene enn man har gjort her. Jeg har gjort mitt. ( I tillegg til å ringe etter ambulanse den gang.)

Glad det er over. Og nå vet jeg faktisk hva han heter, det sto i henleggelsen. Håper han ble innkalt til avhør! At det satte et lite støkk i ham. Det fortjener han. Kuken. 

 

 

 

Dette ønsker jeg meg:

Kaffekopp med røde brede striper

Sykkelhjelm

Smartklokke som faktisk virker 

Støpejernstekanne 

 

Av dette blir jeg vel minst glad for sykkelhjelm, og det er vel det det er mest sannsynlig at jeg skaffer meg.  

 

?

Nok en gang viser jeg at jeg er en person avhengig av rutiner for å holde bloggen i live. Når jeg har ferie, blir det tøvete. 

Det er jo ikke det at hverdagen ellers er så spennende, men den har liksom en fast pause eller to der jeg blogger. Ikke sånn nå. 

Så neida. Jada. Mhm.

Nå har jeg skrevet et helt innlegg med bilder og alt, overskriften kan du bare finne på selv

Det er rart det der. Når jeg er på jobb, er jeg så slapp og trøtt at jeg tror det må være noe feil med meg. D-vitaminmangel kanskje? Når jeg er kjemme, farer jeg rundt og ordner og opp og ned trappene og hit og dit med ting og vips har jeg gått 10.000 skritt uten egentlig å ha foretatt meg noe særlig. 

Jeg var nettopp i kjelleren for å ikke foreta meg noe særlig, jeg skulle hente opp et verktøyskrin jeg hadde solgt og som plutselig skulle hentes, og hva skuer mine øyne. Som jeg hadde spådd. Som jeg hadde SPÅDD, kom the Stig ikke til å jobbe særlig hardt for å opprettholde System Ryddig, men så fort han bare fikk sjansen sabotere det hele med System Sette Fra Seg, og rett innfor døren til boden sto det to kasser med leker. Rett innfor. Man kommer seg ikke inn i boden. Og man kan heller ikke stable dem oppå de andre kassene, for noen har ikke satt på lokket igjen på den øverste i stabelen, og der lå det dessuten en rull med skumgummi. 

HERREGUD.

OG JESUS OG DISIPLENE 

Herregud. 

Én uke tok det.  

Jeg har fått ryddet på plass omtrent alt fra utfarten til Kobbholmen. Og det er ikke noe herregud og disiplene over det, the Stig jobber hele dagene og det var min familie vi utfluktet med. Det er litt ekspedisjon, alltid, å reise til et sted uten vann og strøm og dekning og med usikkert vær, og med tinget båtskyss, men jeg følte vi hadde med oss ikke for mye, ikke for lite, denne gangen. Til min milde overraskelse begynte jeg å ikke gråte bare litt, men forholdsvis hulkende mye, i det jeg gikk i land. Det er jo pappa sitt sted det der, og pappa som har bygget seg hytte der, og vel har han vært død i åtte år, men det føltes ganske overveldende likevel, og da begynte søstra mi å gråte, og så måtte vi bare gå opp i hytta og holde oss litt unna sånne søskenbarn vi ikke hadde sett på 25 år for det ble litt i overkant å skulle møte dem på den måten. Men etterpå kom de med sin båtskyss og da møtte vi dem på en litt mer vanlig måte og det var fint og hyggelig og Kobbholem er så fint og så drakk vi ørlite for mye alkaholer og sov litt for lite og neste dag slo været om til strålende sol og noen lagde pannekaker på primus og alt var fint og vi hadde så mye å snakke om, om både levende og døde.

Nå skal dere få se bilder og bli helt over dere. Skjønt det er litt begerenset faktisk for jeg kan jo ikke legge ut uvitende søskenbarn og søskenbarnsbarn. 

  

 

Her begynte jeg å gråte. Her legger vi UT båten for å komme til hytta. Jeg starta ved første mulighet

 

 

Støa har blitt smal. Før var det kai og steinmolo, den har havet tatt så mange ganger det bare har villet. Nå ligger det skuterbelter i sanden som eneste hjelp. Før la lokalbåten til her. 

Disse har fisket. To hyser. For små til middag. Vi spiste krabbe. 

Dette er et fuglefjell. Det er ikke en fugl der. Hjernen tror på en måte at da er de en annen plass. Men det er de ikke

Her er hytta til pappa. Eller søstersen da. I teorien eier vi den 50/50. 

Denne hytta eide jeg før! Altså disse tre byggene. Pappa kjøpte den plutselig til meg uten at jeg egentlig hadde ønsket meg den så veldig. Jeg ga den som en del av booppgjøret til søstersen som solgte den til de som eier den nå.

 

Her står vi over den lille sjølakseboplassen. Vi har gått tur på fjellet. Vi har stoppet uhorvelig mange ganger. 

Sånn organsiserer de dogåingen og pappa var helt i mot. Han hadde et eget uttrykk, mannskitstilla, som er når det er høy flo og helt stille, og all bæsjen ligger og flyter i fjæra. Han hadde egen do oppe ved hytta, som førte til litt uenigheter på boplassen faktisk, men den har slått seg nå og døra går ikke opp og vi går pent på fjærado som alle andre.

 

Her drar vi hjem. Jeg vet ikke om jeg kommer ut igjen med det første. Det er som det er. 

 

 

0%

Nå er mitt sosiale batteri på 0%. Vi var i Kobbjolmen i helgen med samtlige slektninger på morssiden, omtrent, man må jo oppføre seg, man må jo drikke litt, man må jo gå tur, 

det var hyggelig men også litt mye etter å også ha hatt fullt hus med familie og svigerfamilie og svigerfamiliens stefamilier. 

I dag flytta søstersen ned til mamma og nå skal jeg prøve å få litt ro i hodet. Hvis jeg får lyst, men bare hvis, kan jeg jo foreksempel på et senere tidspunkt skrive litt om Kobbholmen. Bilder og sånn. 

Men ikke nå.  

Kjører på

 Jada, neida, jeg lever altså, men først så kom jo mann og barn hjem og dagen etter det kom søster med ettåring og fireåring og mann som jeg ikke vet alder på, og så har vi hatt middager på min veranda for den er jo så stor som en danseplatt, for da kommer jo mamma og stefar og tante også, og så kom foreldrene til søsterens mann, og da måtte vi ha alle festligeheter hos meg siden de fleste jo bor her, altså, ikke svogerens foreldre, de bor på hotell, men det blir nå fullt kjør hele tiden og jeg har veldig liten glede av å være vertinne, og nå lagde jo mamma mat og hadde med, så vertinneoppgavene strakk seg til å organisere alt, bygge bord, dekke på, sørge for at alle hadde vinglass og servietter og at krabbeskall ble kastet før suppen kom på bordet osv, og det gjør meg ingenting, men det er heller ikke veldig gøy. 

Så det har gått litt i ett. 

Nå er søster med egne barn og mitt barn og bader i elva. Jeg skal rydde lit tog handle inn for 7 stykker spiser mer enn tre. Og så har jeg lovt å reparere noen greier de hadde med seg i det øyemed så jeg må dra fram symaskinen også på et tidspunkt. Heller det enn vertinne.  

Snart kommer absolutt alle søskenbarna jeg eier og har på mammas siden, vi skal på hytta (-ene) sammen, men først skal vi møtes. Hos meg. 

 

 

Zzzzzzz

Herregud så trøtt jeg er. Det var jeg i går også, på grunn av sovnet seint og sto opp tidlig, men i går satt jeg i sofaen og glippet med øynene og hadde bestemt meg for å forsøke å holde meg våken til ni hvertfall, i et forsøk på å leke normalt menneske. Men klokken åtte måtte jeg bare gi opp og gå og legge meg. 

Og sovnet tolv. Herregud så talentløs jeg er når det kommer til soving. Det er som om jeg ikke husker hvordan man gjør det. Hvordan er det man sovner?

Jeg kan ikke sove. Jeg vet ikke hvordan man gjør det. 

I dag er jeg like trøtt men lurer på om jeg heller skal unne meg en liten ettermiddagslur eller tilogmed en formiddagslur, for det klarer jeg nesten alltid. Sovne sittende på sofaen, det går bra, men dautrøtt i sin egen seng? Forklar meg det. 

Pleier å nekte meg sofasoving for å høyne sjansen for sengesoving, men det virker ikke ha noen hensikt. Trøtt eller opplagt, sovner ikke. 

 

I dag var det meldt bedre vær, det slo ikke til, får se hva jeg gjør med denne dagen. Den inneholder ihvertfall vasking av et bad. Men faktisk ikke så mye rydding. Jeg har noen punkter igjen på lista, de to siste er PLETTFRITT og FJERNING AV ALLE SPOR som mest handler om at, jah, Jendor ikke må innse at jeg har kastet endel ting han lagde for tre og et halvt år siden men ikke har sett på siden. Pinner som er tapet sammen og sånn. For i morgen kveld kommer familien hjem!  

Da skal jeg ikke rydde så mye. For det er jeg ferdig med. Og så blir jeg så IRRITERT når jeg finner plastposer stukket inn i bokhyller og sånn, da er det bedre at ingen er her. 

Da skal jeg bare kose med familien. Som skal på jobb og gleder seg enormt til å treffe bestevennen sin og nok drar rett dit. 

Da kan jeg jo rydde i drivhuset. 

Men nå: kanskje en liten lur.  

check, check, check

Jeg var sykt fornøyd med overskriften i går. 

Nå drikker jeg kaffe, som forsøk på et verktøy mot å ikke ha fått sove men forsøkt å stå opp litt tidlig likevel, det vil si, jeg drikker jo kaffe vanligvis, men nå som virkelmiddel. 

Jeg har også spist alt for mye cornflakes. Kornfleks. For det var ikke nok igjen i pakken til en neste porsjon og da kunne jeg jo ikke hive den, men hva om jeg bare spise ALT, og det ble alt for mye. 

Jeg har ryddet matkjelleren, der vi har mat, men mest om vinteren for om sommeren blir det ca ti grader så det er ikke noe sted å oppbevare melka, og maleutstyr. Og nå høres det kanskje ut som ryddingen består i å ordne opp i den komboen, men jeg synes det er helt fint, jeg har bare sørget for at alt sandpapiret ligger i samme boks for eksempel. Satan vi har mye sandpapir. Og så har jeg sørget for at ingenting ligger i en pose i en plastboks, da må man jo åpne posen. Det er teit. 

Og så har jeg ryddet yttergangen. Der står det et lite bord idet man kommer inn, jeg tenker at der kan det ligge nøkler, men der ligger det et tennissett, en reveskalle, kjetting, hammer, avbitertang, bark, kvannfrø, skruer- ja. Alt. I skuffen ligger det en del sånt som har gått i stykker og som vi ikke vet om vi kan kaste, men nå vet vi, nå er det kastet. 

 

Og jeg har jobbet jobben min og prøvd å hente inn tilbud fra snekkere for å ordne opp etter kukhelvettessnekkeren, men det er nedgangstider og konkurser. 

Nå er det bare å gå videre på lista. Muligens må jeg ta en ettermiddagslur først. 

Jeg er et unikim. Men trøtt.

SAHM

Det er ikke spesielt LETT å drifte en blogg når det eneste man gjør er å rydde (og bli angrepet av fremmede mennesker), bare så dere er klar over det. I dag har jeg ryddet. 

Først sydde jeg faktisk, for når søstersen kommer skal de bo på syrommet, og det var vanskelig å rydde haugen med klær som skulle repareres. Nå er den reparert. Nå kan den ryddes. Den er ryddet. 

Så ryddet jeg på syrommet. Bod-boden. Fyrboden. Den the Stig kaller "far din sin bod" men som jeg nå tror vi skal kalle verktøysboden. Og garasjen. Alt bortsett fra garasjen har jeg jo egentlig ryddet i før, så det er mer sånn å få ting jeg har funnet underveis i ryddingen på plass. 

Jeg leter samtidig etter en teltstang, som jeg vet hvordan ser ut men som ikke har dukket opp underveis i letingen. Jeg tror nesten den må være i garasjen. Der ryddet jeg i dag uten å se den. Den er ikke så liten heller. 

Jeg har også hengt opp lystette gardiner på soverommet. Der har vi til nå hatt rullegardiner, som gikk i stykker da vi hengte dem opp så man må rulle dem opp for hånd på rullen, kjempeteit, og så går de jo såklart ikke helt ut i kanten, så man må ha gardiner over (midnattsol, for dere som ikke er vant til å måtte jobbe hardt for mørkeleggingen. Gardiner både inne i karmen og over vinduene), og the Stig har mange ganger vist og forklart og påpekt hva som ikke stemmer og hva VI må gjøre for å fikse det, men da har jeg tenkt javel, da kan vel VI fikse det, men da skjer det ikke, så nå har jeg fikset det. Vi hadde jo alle delene i hus, det har vi hatt i mange år. 

Jeg måtte bare sage til en gardinlist, men nå har jeg ryddet så jeg visste hvor metallsagen var, og så trengte jeg klyper å putte i de der plasttingene som sitter inne i slissa i listen, men jeg har jo ryddet, så jeg visste hvor de var, og så trengte jeg gardinringer- og de hadde jeg akkurat med FRYD kastet, for det er jo så vanskelig å avgjøre om noe skal kastes, men det hadde jeg bare BESTEMT at disse får jeg aldri bruk for. 

Så da ble jeg sur, men så kom jeg på at jeg har vel kastet den i metallsøpla, så den gikk ikke i søppelhentingen i dag, og sannelig, i metallbøtta i garasjen, der lå de. 

Så ble vel den lista saget en millimeter for lang. Og da blir den litt i press og gardinene glir ikke så lett som jeg hadde tenkt. Og så hekter metallringene seg fast i overgangen mellom de to delene av gardinstangen som gardinene henger på. Så det ble ikke så frydefullt som jeg hadde tenkt. Jeg vet ikke om jeg bare skal ta den ned og fikse den millimeteren faktisk. 

Og så henger jo de lystette gardinene i sånne metallkroker i den lista. Og da kommer det ut litt lys bak akkurat der. Og ikke er de hundre prosent lystette gardinene helt lystette heller. Så det er da fanden suse og helvette også så vanskelig det skal være. 

 

Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å fikse den millimeteren i morgen. 

 

Men nå har jeg det faktisk litt travelt. Jeg må jo også vaske i kjelleren, det vil si, hele huset, vi får jo gjester, og det er litt komplisert med støvsugingen etter at støvsugeren brant opp.  

Og vaske vinduer, og faktisk jobbe litt, og - jeg har en hel liste med ting jeg må få gjort før de kommer. 

Jeg er i gang fra jeg står opp til jeg legger meg, men jeg tror det skal holde hardt.

 

Jeg er likevel ganske sikker på at jeg kommer til å bruke tid på den millimeteren i morgen. 

 

Nei vet dere hva? Jeg gikk og gjorde det nå. Klokka seint på kvelden. De lystette gardinene glir litt lettere på skinna. 

Nå er arbeidsdagen over. Jeg tror jeg skal få en øl.