Stoff

 Altså av typen tekstil, ikke narkotiske substanser.

I går sydde jeg ferdig gáktien til Jendor. Han er så fin, skulle ønske det gikk an å legge ut bilder på blogger. Under middagen nevnte jeg det stoffet jeg bestilte til kofte til Jendor da han var liten, som jeg betsilte før pappa døde og som kom da han hadde dødd. Alt var så kaotisk, det holdt på å bli returnert, jeg husker endatil svigermor kjørte meg på Posten så jeg skulle få hentet det ut. 

Og så ble det borte. Og jeg har lett og lett, og vi har jo tilogmed flyttet syrommet, tømt og kastet en skuffeseksjon og flyttet alt stoffet som var der over i plastdunker og like borte er det. 

-Kanskje det er sammen med vevene du fikk av Bente, sa the Stig. 

Hvordan han visste det, og visste det nå, og ikke tidligere i løpet av disse åtte årene som har gått, vet jeg ikke, for nå gikk jeg ned og så oppå hyllene, og der lå en flat pakke, like flat som pakkene med vever, og inne der, tre meter bondeblå lettklede i ull. 

Og et veldig bra tilbud på smokingstoff, som gikk ut i 2017.

Jeg vet ikke hva jeg gjør med det, det er i knappeste laget for en kofte til meg. Og jeg vet ikke om jeg vil ha bondeblå kofte. Jeg kan sy luhkka, men en rest på to meter gjør man jo ingenting med. Jeg kan vente noen år og sy den neste kofta til Jendor. Jeg sendte bilde på koftestoffet, og tekst såklart, i chatten jeg har med mamma og søstersen, mamma svarte med tommelopp-tegnet. Totalt upassende reaksjon, synes jeg. Jeg vil ha noe litt mer ååååh eller wow! eller ka gjør du nu? 

Ikke tommel opp på en lang historie. Ærlig talt. 

Jeg får kanskje gå og legge mønsteret mitt utover. Så ser jeg om det er nok.

Fremdrift, for ikke å si gjennombrudd!

Jeg syr og syr og syr og syr og nå har jeg bare armene igjen, det burde jeg klare i dag, og da har jeg sydd en guttekofte på fire dager. 

I går tenkte jeg at jeg skule sy kraven før lunsj og armene etter. Jeg var litt sur da jeg ikke rakk det. Det tar alltid lengre tid en man tror og det er ingenting å være sur for.

Nå sitter jeg foran vedovnen og skriver og syr ikke, men jeg SKAL sy. Det var bare så kaldt. Jeg har vært nede i kjellerstua og skrudd på varmen. Så skal jeg gå og sy armene, det må jeg alltid først gjøre for hånd og da kan jeg sitte her foran ovnen igjen når jeg kommer så langt. 

Jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle få til kraven. Selv, og uten hjelp. Sør-Varanger-kofta har en krage som er helt njálfáhtta, som jeg såklart heller aldri har sydd (ettersom det er et sørsamisk plagg), men det er som med mye annet i livet, steg for steg, så går det. Jeg hadde en kofte å se etter, og selv om mye var uforståelig, er det jo søm. Det er ikke magi. Det er ikke så mange måter å komme seg fra a til b på, og de fleste er logiske. Først klippet jeg til halsåpningen. Så sydde jeg innlegget til krage, det har jeg ikke gjort før men jeg har sydd innlegg til belte. Jeg rullet kragen mens jeg sydde, tenkte det var lurt. Så sydde jeg taggene på kragen (og ga i samme operasjon opp alle tanker om å noen gang sy njunnesuorrángákti, herreGUhd for et styr), sydde delene sammen, logisk nok, og så festet jeg kraven i halslinningen. For hånd. Først hadde jeg sydd inn en hjelpesøm i kontrastfarge, tenkte det var lurt for å sy pent. Og det jeg gjorde var å sy inn en alt for stor krage som jeg klippet til etterpå. For, jeg vet jo at det jeg er dårligst på og som gjør meg mest motløs er når millimeter skal treffe millimeter, og kraven er stiv og lett og måle, og halsåpningen er myk og med sømningsmonn og umulig å måle og det aldri blir rett. Så jeg juksa. 

Og inn i alt dette skal dobbeltsøm og biser og ting som skal sette rett og pent, men steg for steg, så kommer man dit. 

 

Steg for steg, så er man kommet til armene, det er det vanskeligste jeg vet, men det er bare å prøve. 

Slutt å kjemp! (eller skal det være og?)

Innimellom blir jeg så vanvittig less på meg selv. I dag har jeg bestemt meg for å ha ferie. Jeg skal sy kofter, det er snart sjette februar. Og her sitter jeg og formelig kveles av dårlig samvittighet. Ferie? Jeg har jo hatt feie i en måned! Bare at som jeg vet har jeg ikke det, jeg har hatt hjemmekontor. Men jeg må jo på jobb! Jeg må jo rydde! Jeg må gjøre det møbelet! Bare at det må jeg jo ikke, MÅ jeg rydde? Nå? Og det møbelet, jo jo, jeg får vel sikkert snart en mail om det er ferdig, det er sånn det fungerer, og da får jeg minne på at jeg venter på klarsignal og vinkler. 

Kan man ikke bare nyte de gaver som livet gir, som i dette tilfellet er muligheten til å ta noen dager fri pg sy ferdig en kofte til min sønn? Må man alltid kjempe sånn? Slutt å kjemp! Mitt nye livsmotto.

 

Sønnen vil ikke ha kofte, de skal ha gáktiwalk på skolen og han har sagt han skal ha luhkka da, og han ser ikke for seg muligheten for noe annet etter at han har gitt en sånn beskjed. Men du har jo vokst ut av luhkkaen, sier jeg, og det hadde ikke han tenkt på. Det er vel også en overdrivelse, den er bare litt kort foran. Men jeg har ikke stoff til å sy luhkka, og det får man ikke akkurat kjøpt over disk her i byen. 

Jeg syr kofte, jeg. Blir den ferdig til sjette februar er den også ferdig til syttende mai. (Altså, kolt, for min ene svenske leser.) Søskenbarnet mitt har mønster, jeg har aldri sydd herrekofte før, hun er ikke hjemme så det har egentlig satt en stopp for planene, men, men, jeg har jo nøkkel. Så jeg snakket med henne i går og hun forklarte hvor alt er, litt senere skal jeg tusle opp der og hente det jeg trenger og prøve å gå i gang. Jeg aner ikke hvordan man gjør kragen men jeg låner en kofte også av henne og så har jeg et par videoer. Og den optimismen man har når man aldri har gjort noe for og ikke kan se for seg at det kan være så vanskelig.  

 

Vi har et ganske heftig koftepoliti her i området. Det har tatt fra meg veldig mye kofteglede, alt man gjør er feil og gjenstand for kritikk. På en måte bryr jeg meg ikke, har jeg tenkt, jeg gjør nå som jeg vil egentlig, på den andre siden tar det veldig imot å skulle sy kofter igjen. Men det hjelper å vite at man ikke er den eneste som har det sånn. At det tvert imot er ganske vanlig. Så nå syr jeg til sønnen og så kanskje jeg syr en njunnesuorrángákti til meg selv, en kopi av en gammeltante sin. 

Sønnen først. Og den der kragen. 

Og én feriedag av gangen, så klarer jeg det.

But all that I can see is another furutree

Her om dagen tenkte jeg at nå har jeg hatt hjemmekontor i hele januar. Da har jeg egentlig brukt opp ferien min da. 

Her er det noen logiske feil. Først, hele januar var på det tidspunktet minus januars første feriedager to og en halv uke. Jeg må jo ha mere ferie til gode enn det. For det andre, jeg har jo hatt hjemmekontor. Jeg har hatt det supert men jeg har ikke hatt ferie. Ikke ferie-ferie. Og for det tredje, fjerde og femte: HVEM er det egentlig jeg argumenterer med?? Hvis jeg trenger ferie så får jeg vel ta ferie da, så lenge det som skal gjøres blir gjort. Denne diskusjonen har vi hatt før, Silje. 

Det er ingenting som må gjøres bortsett fra det jeg står i akkurat nå, som er å få ferdig boken, og den er i sine siste stadier før den blir sendt til trykk. Så skal jeg lage et møbel til en type samisk institusjon, i vanlig ordning er dette rotete og kaotisk og de vil ha møbelet i februar/mars, men har også bedt meg vente med å gå igang til de har fått hørt med prosjektlederne og det skal henge på en vegg og jeg trenger noen mål jeg heller ikke har fått. Her kunne jeg ringt og mast, men jeg synes egentlig det henger på dem og hvis DE vil kjøre vanlig samisk ordning så får de ta følgene på egen kappe, tenker jeg. 

Det er mulig dette ikke er et uttrykk. 

Men jeg skjønner hva jeg mener. 

Jeg har skaffet meg en blueskykonto. Jeg vet ikke helt hva jeg gjør med den, jeg har jo elsket instagram og twitter i sin tid, men det tar vel ikke helt av der på bluesky (:tiltakssonen) med mindre jeg følger noen flere enn the New Yorker og the Onion. Ingen følger meg for jeg har ikke sagt at jeg er der. Det blir vel litt som som bloggen, jeg skriver av meg ut i den store internettmørtna og så blir det med det. Det vil si, bloggen er det jo faktisk, målbart, endel som leser, men på bluesky er det ingen. Enda. Samtidig er det noe litt deilig med en helt anonym konto der man ikke står personlig til ansvar for kontroverielle meninger som at sjette februar er en fin dag. (Har ikke skrevet det altså, har stertet litt mykere.) Men det hadde vært deiligere med en anonym konto masse folk leste og kommenterte og roste opp i skyene. Deiligere, men usannsynligere. Ponnien, formuen og blueskykontoen min, liksom.

 

Jaja. I dag har jeg også hjemmekontor. Jeg planlegger å kontorere særs lite. Vi får se! Dette er nok mer som en feriedag å regne. Jeg får så mange av dem som jeg vil.

Minus hår

I går hadde jeg hår til nedfor skulderbladene, i dag har jeg en veldig kort bob. Jeg så ikke for meg at den skulle bli så kort, men frisøren klipte håret i våt tilstand til den lengden jeg hadde sagt at jeg ville ha, og da hun klipte var det for sent å stoppe henne. Det drar seg opp, det er vel rett under øreflippen, ikke rett over skuldrene. Det gjør ikke noe det altså, det vokser jo ned dit jeg ville ha det. 

Jeg er både fornøyd og misfornøyd. Fint med en endring, men det er jo fortsatt veldig krøllete da. Haha. Det kommer jeg ikke unna. Neida, jeg tror det jeg er misfornøyd med er at dette er en av mine to sveiser. Langt hår og korketrekkerz, eller kort bob i kruspersillestil. OG kort bob på vei ned til langt hår, men den endringen er jo veldig langsom og oppleves ikke. Det er liksom det eneste som går an når jeg sier jeg vil ha noe nytt. Kort bob. Jeg vil ha noe kult og edgy og berlinkunstneraktig. Grønn hockey. Ikke akkurat grønn hockey. Men ikke kort bob enda en gang. Men jeg kommer ikke på noe litt mer berlineraktig selv og det gjør ikke min noenogfemtiårgamle kirkenesbaserte frisør heller.

-Har du ikke klipt deg siden du var hos meg sist?!?!, utbrøt frisøren da jeg satt meg i stolen. Det har jeg jo. Tilogmed en slags formklipt. Det bare vises jo ikke. Og senere sa hun Ja du bruker jo ingenting i håret du, du lar det bare henge. Og det er ikke sant, jeg bruker tusen produkter og styler det FAKTISK. Det bare vises ikke. Eller det vises, men det vises ikke at det vises. Det er verre uten. 

Jendor så ikke at jeg hadde klippet meg, han la etter to timer merke til at jeg hadde stripet det (så gråfarge farvel, er det deilig? vet ikke) og ble kjempesur da jeg viste at det var kortklipt og kalte meg Silje istedetfor mamma resten av kvelden.  The Stig synes jeg er veldig opptatt av om folk ser at jeg har klipt meg. Han var litt på samme lag som Jendor og måtte også hjelpes til visshet. 

I dag er jeg på jobb med min nye korte sveis, den kan klipses opp på hodet så den er ikke så upraktisk som kort bob noen ganger har vært. 

Da jeg kom på jobb skjønte jeg da jeg sto utenfor døren til kontoret og skulle til å låse opp, at her er det noe på gang. Jeg kjente varmen utfor døra. Radiatorene som ikke har virket har begynt å virke, så det var 31 grader og det kan godt være det har vært det en stund. Temperatureguleringen her på jobb er helt umulig. Men så er det jo bare å sette opp et vindu eller to da. Regulering er mulig. Stabilitet er umulig.

Hår

Jeg er ikke spesielt forfengelig. Ikke sånn å forstå at jeg ikke er forfengelig, men om jeg føler meg litt stygg, ødelegger det ikke dagen. Jeg ser ikke alltid ut som jeg skulle ønske, men jeg skjemmes aldri. Det finnes liksom verre ting i livet.

Ansiktet får man jo ikke gjort de helt store endringene med, men håret derimot, der er man til en viss grad selv ansvarlig for resultatet. 

Jeg tidvis hater håret mitt. Jeg har krøller, og det har en tendens til å dra seg i korketrekkere. Jeg skjønner at dette høres fantastisk ut i teorien, men hvem vil se ut som en porselensdukke? Egentlig? Det ser bare teit ut. Det krøller seg heller ikke likt, så høyre side er alltid lengre en venstre og håret bak kan være nærmest slett. Det ser ut som om jeg har glemt at jeg har et bakhode, og forsøkt meg på en assymetrisk hjemmeklipp, men det er bare det at det gjør som det vil. Og så er jeg jo en gråhåret person, og det plager meg ikke alltid, men i det siste har jeg begynt å føle meg så jævla gammel, med grå porselensdukkehjelm. 

Jeg måtte bare gi opp å farge det på et tidspunkt fordi jeg ikke klarte å holde tritt med den grå stripen i skillet som dukket opp omtrent uka etter farging. Det vokser fort, men det vokser i sirkler, så det ser aldri lengre ut. 

Om man googler diverse varianter av curly hair best haircut så får man egentlig opp forskjellige bilder av folk som har pent stylede krøller. Langt hår alle sammen. Kan jeg ikke bare få en SVEIS? Sånn at det ser ut som jeg bryr meg?

I tillegg er alle modellene, naturlig nok, så satans pene. Kan man ikke få et bilde av en halvgammel halvstygg person sånn at man får en idé om hvordan dette tar seg ut i hverdagen?

Det jeg liker med håret mitt, og som har gjort at jeg ikke har løpt til frisøren for lenge siden (bortsett fra også det faktum at det egentlig aldri blir bedre) er at det er veldig lett å sette opp. Har jeg en hårstrikk trenger jeg ikke se meg i speilet engang, jeg bare samler det omtrntlig sammen og setter det opp, det blir nesten alltid bra. Og har jeg ikke en hårstrikk kan jeg bare flette, snurre eller knyte to korketrekkere sammen bak hodet så holder det seg vekk.

I dag ringte jeg frisøren. Kirkenes er ikke fyllt av fantastiske frisører, selv om jeg hadde én en gang, men de har jo bedre peiling enn jeg har. De er ikke vant til krøller, så asymmetrien ligger faktisk tildels på deres kappe, men kvart over tolv har jeg en frisørtime og jeg fikk henne til å skrive farg??? bak klipp. Så nå får vi se. En endring blir sikkert skrekkelig. Hehe. Men det er det jeg vil ha.  Og i det minste vokser det fort. Om det blir skrekkelig. Men jeg satser på kul og fin.

Så mye mindre stress i livet

Nå ser jeg sola på fjellene og det er nesten like lyst ute som på en vanlig dag. 

Jeg har vasket håret (hair wash day! It's been a journey) og er sykt trøtt, som jeg alltid blir av å dusje. Jeg var ferdig med dagens møte klokken ni og nå...nå trenger jeg ikke gjøre noe. Jeg kan begynne på årsregnskapet, jeg kan la være. Akkurat nå er det ikke noe stress med noe som helst. Jeg kan prøve å så noen adenium og sette ved siden av strelitzian jeg sådde i går men ikke kan stave. Jeg kan lese artikler på Hemslöjden som er åpen helt frem til mandag.

Jeg kan gjøre ingenting til de andre kommer hjem. 

Nå gikk solen ned og det blir mørkt igjen. Men om en uke er den over horisonten og da blir dagene lengre og lengre.

Rigide meg

I går morrest skulle jeg få det siste utkastet fra designeren, i følge siste beskjed torsdag. Det fikk jeg ikke, men det kom i dag, og da blir jeg så utrolig irritert. Om noen sier til meg at noe skal skje på mandag, da innretter jeg kropp, sjel og arbeidsdag etter det, og da fungerer det ikke for meg å få det på tirsdag uten videre beskjed. Sånn er jeg bare. Jeg synes ikke jeg kan si det til designeren heller, men JEG må ta til etteretning at det er sånn jeg er. Ikke veldig fleksibel etter at avtale er inngått og hodet har innstilt seg. 

 

Jeg hadde en slags veldig dårlig venn i en periode av livet som hele tiden skulle ta meg på det der. Han syntes jeg var så utrolig lite fleksibel (og det var jeg jo, om vi hadde inngått en avtale) og jeg tror det er en av grunnen til at jeg selv har brukt lang tid på å godta at det er sånn jeg er skapt. Jeg fikk høre det hele tiden. Det var som en enorm karakterbrist hos meg. Han sa tilogmed på et tidspunkt at jeg måtte være mer samisk. Også den gang, før jeg hadde innsett at min dårlige venns innstilling til avtaler ikke nødvendigvis var universal bare fordi han syntes det var universelt, skjønte jeg at den kommentarer var langt over kanten. I min familie kommer vi presis. Faktisk. 

Men det der har jeg opplevd flere ganger, fra folk som kommer til Sápmi fra en oppvekst utenfor, at om de har tendenser til å være litt upålitelige tidsmessig, så hiver de seg grådig over den samiske halvtimen, og kaller det etnisitet. 

Nuvel. Designeren min er ikke samisk. Altså. Og ikke spesielt upålitelig, men jeg vil ha det som det er avtalt, hvis ikke blir jeg litt skaket i sporet. Akkurat nå er det enorm motvilje i meg mot å åpne dokumentet og begynne å jobbe med det, fordi jeg skulle gjort det i går. OG har andre ting jeg dermed skulle gjort i dag. Det kan være at dagens trøtthet er litt skyld i uvilje og motvilje også. Jeg sov så lite natt til i går, og holdt på å slukne før Jendor gikk og la seg, men så er det sånn med søvnproblemer da, at man kan være så trøtt man vil men det betyr ikke nødvendigvis at man får sove. Så jeg fikk ikke sove i går kveld heller og i natt våknet vi av at det sa kakk kakk kakk utenfor. Vi møttes i gangen, to trøtte middelaldrende mennesker (jeg hadde lagt meg i Jendor sin seng siden han hadde tatt min i løpet av natten) og begynte å lete etter lyden som sa kakk kakk kakk. Det hørtes ut som noen som banket i husveggen, men hvem gjør sånt? Vi klarte ikke se noe fra vinduene, fra verandaen, og plutselig sa det kakkakkakkakkakk og så hørte vi sneen rase ned fra taket. Været hadde slått om og snødekket på taket hadde begynt å sleppe. Aldri hørt før. Vansligvis røyser det bare ned. Da var klokken nesten fem og så fikk jeg ikke sove så mye mer, men jeg sov litt, for jeg drømte at tidlige huseiers datter bare hadde lovt bort huset vårt som overnattingsmulighet under kommende festival. 

Nå regner det, så det er mulig en av mine andre avtaler blir avlyst, og det er jo praktisk siden jeg må gjøre gårsdagen arbeid i dag. At noe blir endret på grunn av været er kjempelett å forholde seg til, av en eller annen grunn. Regn i januar, ikke så lett å forholde seg til. Folk ikke heller.

På kontoret

Nå er jeg på jobb! På den jobben som er jobben! Jeg jobber ikke hjemmefra!

Jeg vet jo at dette er noe jeg må bestemme meg for dagen før, så da gjorde jeg det, under tvil, for helst vil jeg være hjemme, men jeg har et par ting å ordne, men så sov jeg så vanvittig dårlig og ikke før to, så halv syv var jeg ikke klar for noe som helst. Og da bestemte jeg meg for å vente på lyset og sparke ned på jobb i titiden. Tenk at man kan ordne seg så fint!

Nå kom det ikke så mye lys da, for det er grått og snevær, men jeg sparket ned og nå er jeg her og jeg har helt vann i alle sluker men det stinker litt fortsatt. Det hadde vært en glede om det kunne gitt seg. 

Jeg ser at en ting jeg må gjøre når jeg begynner å gå skikkelig på jobb igjen er å rydde. Inne på tegneslen er det ok, men på verkstedsatelieret står det en halvt utpakket utstilling. 

Det jeg må gjøre i dag er å finne fram og ta bilder av noen verk til noen som kjøpte verk av meg for noen år siden. Nå vil de bytte. Det er helt uvanlig og ikke noe man trenger å gå med på, men de har gode grunner og problemer med verk+tilgjengelige lokaler, og jeg vil heller at verkene skal vises enn å ligge på lager. Jeg har hatt dem som HUSK-notat i kalenderen i månedsvis, men det har vært veldig mye annet som skal gjøres. Verkene er egentlig ferdig nå, men jeg må ta litt bilder. 

Jeg hadde ikke noe lyst å dra hit, men det var ikke så verst å være her. Og så skal jeg dra tidlig hjem. Hehe.

Bra arbeidsuke som egentlig er ferie

Jeg har bare rett og slett hatt hjemmekontor hele uken!

Hver dag har vært en variant av dette:

Stå opp med familien, få dem avgårde. Tenne i ovnen. Sitte foran ovnen. Spise frokost. Tulle på mobilen. Sende mail. Se igjennom ting til designeren og gi tilbakemelding. Springe opp til naboen og sjekke el-feil. Fyre mer i ovnen. Måke sne. Ta en dusj pga så mye sne. Spise lunsj. Fyre i ovnen. Sende mail.

Mer eller mindre likt, bare at en dag måtte jeg springe opp til naboen før jeg hadde spist frokost og var egentlig mest i pysjamas og måtte tulle rundt i garasjen deres med støpsler og kontakter i tredve minus, men da fyrte jeg bare mer i ovnen etterpå. Og så prøver jeg å måke sne mens det er en slags dagslys men det er ikke hver dag det har klaffet, hvis det er mye å gjøre på jobb klarer jeg ikke prioritere å måke sne enda jeg vet jeg har tid til begge deler.

Men stort sett: helt perfekt. 

Edit: Naboen er på ferie altså. Kanskje en viktig detalj. De trenger litt hjelp på plass.

Jeg drar like godt en oppsummering

2024 ifølge hukommelsen

 

Januar som jeg husker det:

Det var kaldt? Dro jeg til Bergen?

 

Februar som jeg husker det

Det var kaldt? Kanskje det var nå jeg dro til Bergen!

 

Mars:

Tror ikke noe hendte i mars. Muligens var det litt mildere

 

April:

Vi hadde bursdag alle sammen. 

 

Mai: 

Tjah. Jeg må jo ha jobbet ganske mye med utstillinger på dette tidspunktet. Kanskje sneen gikk

Juni:

Utstilling på NNKS! Det var gøy. I Lofoten. OG Kunstnerforbundet i Oslo, rett før, jeg tok flyet derfra til Låffåtten, sånn var det. Solgte et verk fra utstillingen i Oslo til Nasjonalmuseet. Men det visste jeg ikke da. Bodde på Kunstnerhuset med Violet fra Haag som lagde mat i bare trusa. 

Juli:

Tror jeg hadde masse vannlekkasjoer og var generelt sliten.

August:

Tror jeg gjorde akkurat det samme gitt? Og satte ned foten og nekta å være den som løste fløttekaoset til utleier. Og dro på hytta!

September: 

Utstilling på Astrup Fearnley. Satan det kom mye folk. Husker det var noe styr med bo-situasjonen. Hadde ferie i Oslo sammen med the Stig

 

Oktober:

Da blir det mørkt og kaldt og jeg blir i dårlig humør

 

November:

Veldig klar for jul, jobber med tekst

 

Desember: 

Enda mer klar for jul, drar til Bodø og har utstilling, jul, julejobber. 

 

2024 ifølge bloggen:

 

Januar

Jeg maser veldig mye om været! OG drar til Bergen. Vi kjøper sofa, etter kun lengre betenkningstid. 

 

Februar: 

Jeg reiser ikke til bergen ettersom jeg ble ferdig med det i januar.  

Jeg er sur på kukhelvettessnekkeren. Og så var det jo Barents Spektakel med veldig fine folk!

Og så kjøper vi jo TV!

Mars:

Jeg har vevekurs og er dritforkjølet samtidig. 

Jeg bestemmer meg for å lære meg en ny ting hver måned i 2024. (Nye ting lært: 0)

Oppdager at det er planlagt at jeg skal flytte atelieret midt i den travleste arbeidsperioden.

Jendor får vannkopper og de tar knekken på alle påskeplaner. 

 

April:

Jeg ser at jeg har hatt forholdsvist høyt fokus på å gjøre årsregnskapet, når to soloutstillinger skal produseres. Jaja. Det måtte jo også gjøres.

Ser nå i eftertidens klare lys at jeg var ganske stressa i april.

Mai:

Jeg drar til Tyskland ja! Det hadde jeg glemt. 

Kukhelvettessnekkeren går konkurs og det var jo ingen overraskelse, men drit likevel. Jeg øver meg på å være sint. Jeg drar til Oslo og jobber med utstilling med trivelige folk. 

Juni:

Jeg er i Svolvær og jobber og jobber og jobber og fatter ikke hva jeg er så sliten av.

Jeg reiser hjem og jobber og jobber mer. Jeg kjøper iPhone. Angrer fortsatt.

Juli:

Jeg jobber, flytter atelier, jobber. StigTwig er reist på ferie. Turister stopper meg og spør meg om jeg er herfra. 

Jeg er syk, går på jobb, har vannlekkasjoer, baler med flyttingen. Setter ned en for hardt på flyttingen. Oppdager at det nye atelieret holder 42 grader. 

The Stig kommer hjem og the Twig ble i Oslo og da tok jeg, på grunn av den harde fotnedsettingen ferie i dagesvis og det var fint. 

August:

Jeg stresser men vi tar noen dager på hytta. Det var varmt. Vi badet nesten hver dag. 

Jeg reiser til Oslo. For å jobbe. Blogger lite, jobber mye.

September:

Jobber, har åpning, ferierer med the Stig, reiser hjem, jobber videre.

Oktober: 

Jeg er sykt sliten, og krangler med Tyskland. Jeg gjør det SLUTT med Tyskland. 

November.

Ja det var jo nesten i går.

Jeg er nok slitnere enn jeg tror, og styrer med bil, styrer med datamaskin, og styrer med frakt. 

Desember:

Det VAR jo i går! Nesten! Dro til Bodø! Kom hjem!

Julet!

 

 

 

Et ikke veldig bemerkelsesverdig år, og det kan man jo være glad for.

 

 

Rapport fra hjemmekontoret

I dag sovnet jeg faktisk da de andre gikk. Eller "faktisk". Jeg tente i ovnen, la meg under et pledd på sofaen og lukket øynene, så det var ikke som en overraskelse at det skjedde. Og våknet halv elleve. Jeg hadde kanskje tenkt å våkne litt tidligere. Jeg hadde heller ikke egentlig tenkt å sove på dagen heller, men jeg var så trøtt at jeg hadde vondt i øynene. 

Nå mailer jeg litt små mailer og prøver å nedlegge at det at man legger seg på morgenen gjør at man ikke våkner før på formiddagen.  

I går kastet vi jula ut, sørgelig men sant, til neste år skal jeg ta den inn i november. Jeg og Jendor fiksa biffen mens the Stig leverte bilen til EU-kontroll, så dette blir jo spennende som vanlig. Jeg lanserte det som en hemmelig aktivitet vi skulle gjøre uten at the Stig visste det (Å! Skal vi være selvstendige? sa the Twig) og det gikk jo fort og greit. Nå er det som den aldri har vært her. 

Og snøen laver ned igjen. Jeg måkket fra morgenen til halv ett i går. Det som er rart er at det er forholdvis kaldt, nede i tyve, samtidig som det snør. Det er jo helt uvanlig. Eller, sånn har det vært de siste par årene. Men logisk er det ikke.

Og nå: ny uke. Begynner med fridag.

Jeg har en slags fridag. Eller det er vel ikke noe "slags" over den, det er en fridag jeg har lovt meg selv i hundre år, det er mer det at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med den. Jeg vet ikke helt om jeg vil ha den. Er det virkelig nødvendig med en fridag?

Jeg skal iallefall måke snø. Jeg måket hos oss to ganger i går og en gang hos mamma, trappa til naboen (som er på ferie) én gang, og enda snør det. Det gjør det i Sør-Norge også men der kommer det på nyhetene. Her er det mer vanlig. Jeg må se om jeg kommer meg ut på verandaen oppe, vi måket den rett før jul, men nå er den helt nedsnødd igjen, døra går ikke opp, snøen går omtrent opp til vinduet på verandadøra. Men det er ikke så tung snø, så kanskje. Når det blir litt lysere. Ikke at jeg ikke klarer å måke snø i mørtna, men det er triveligere å være ute når lyset kommer. Jeg liker egentlig å måke snø, det gjør meg ingenting at det laver ned. Det eneste er at jeg får så sinnsykt vondt i hodet etter en stund, så det er ikke så lett å gjøre noe etterpå.

Kommunen brøyter gata vår og fylket brøyter veien gata går ut til, disse er bitre fiender og gjør sitt beste for å ødelegge verandres arbeid. Evt snakker de bare ikke sammen. Først blir gata brøyta og så kommer plogen og tar veien og legger en brøytekant du må ha spade og firhjulstrekker for å komme igjennom sånn at ingen uansett kommer seg fra gata og ut på veien. Et interkommunalt selskap sender melding om at det er søppelhenting i dag og at alle må måkke frem søppeldunkene, så kommer kommunen og brøyter søppelkassa inn i en sneskavl. 

Jaja. 

Vi har julepynten opp enda. Det er ingen som har hatt lyst til å ta den ned. Men i dag blir det, tror jeg. Jeg har lovt å vente på Jendor, han vil være med. Så det blir ikke dagens aktivitet på denne fridagen. Jeg tror kanskje jeg skal veve litt. Og måke snø. Og lese litt! I fornuftig rekkefølge.

Jeg finner vel ut av det.

Og nytt år.

Jeg sitter her og skal jobbe, uten det vanligvis overveldende ønsket om å bli pensjonist. Det må jo bety at ferien har virket. Til tross for at det tildels var en jobbeferie, men jeg jobbet veldig veldig veldig lite og ofte i hemmelighet for familien. De har nå gått til jobb og skole (lurt å starte det nye året på en fredag! Helg!) og jeg skal jobbe hjemme for det har mitt hjerte ønsket seg. Til min milde bekymring sendte deisgneren min et førsteutkast i går, det vil si, FØR min deadline, det vil si, FØR han egentlig har fått det han skal jobbe med, men jeg har sett igjennom mail og det får han ta på sin egen kappe. Jeg skal se på det når jeg er ferdig med å blogge. Myk start. Blogging først.   

I 2025 må jeg muligens kjøpe ny datamaskin. Ny bil. Og farge håret. Jeg var på en fest i jula der det svært sent utpå  natta var konsensus blant festens kvinnelige deltagere om at jeg måtte farge håret. 

Jeg har jo farget det siden jeg var tyve (tidlig grå) men så slutta jeg under koronaen og syntes egentlig det var helt greit. Jeg ser det heller ikke i speilet, men veldig godt på bilder. Problemet er bare at det vokser så fort så etter to uker har jeg grå rand i skillet, og jeg O R K E R ikke. Men jeg tar det til meg. 

Gammel, grå og halvtjukk. Jeg er ikke den jeg engang var. (Stort sett er det av det gode.)

Jeg må visst ta grep. 

Ingen i husholdningen har lyst å kaste ut juletreet. Det er for tidlig. Så det får vel stå til trettendedagen. Julestjernene får henge til sola kommer tilbake, hvilket jeg OGSÅ har fått påpakning for i jula. Naboen er på ferie på Grand Canaria, de ba meg gå innom og slukke julestjernene første nyttårsdag. Så der er jeg åpenbart på min helt egen greie. (ikke naboer som kom med påpkakning, det var et familiemedlem, vi kan kalle henne "mamma".)

Men man må jo ha lys. 

Åkei. Nå er det danskt diktepos. Så er det regnskap. Og så, faktisk, i den overskuelige fremtid, skal jeg ta ut litt av sommerferien 2024.