Innimellom blir jeg så vanvittig less på meg selv. I dag har jeg bestemt meg for å ha ferie. Jeg skal sy kofter, det er snart sjette februar. Og her sitter jeg og formelig kveles av dårlig samvittighet. Ferie? Jeg har jo hatt feie i en måned! Bare at som jeg vet har jeg ikke det, jeg har hatt hjemmekontor. Men jeg må jo på jobb! Jeg må jo rydde! Jeg må gjøre det møbelet! Bare at det må jeg jo ikke, MÅ jeg rydde? Nå? Og det møbelet, jo jo, jeg får vel sikkert snart en mail om det er ferdig, det er sånn det fungerer, og da får jeg minne på at jeg venter på klarsignal og vinkler.
Kan man ikke bare nyte de gaver som livet gir, som i dette tilfellet er muligheten til å ta noen dager fri pg sy ferdig en kofte til min sønn? Må man alltid kjempe sånn? Slutt å kjemp! Mitt nye livsmotto.
Sønnen vil ikke ha kofte, de skal ha gáktiwalk på skolen og han har sagt han skal ha luhkka da, og han ser ikke for seg muligheten for noe annet etter at han har gitt en sånn beskjed. Men du har jo vokst ut av luhkkaen, sier jeg, og det hadde ikke han tenkt på. Det er vel også en overdrivelse, den er bare litt kort foran. Men jeg har ikke stoff til å sy luhkka, og det får man ikke akkurat kjøpt over disk her i byen.
Jeg syr kofte, jeg. Blir den ferdig til sjette februar er den også ferdig til syttende mai. (Altså, kolt, for min ene svenske leser.) Søskenbarnet mitt har mønster, jeg har aldri sydd herrekofte før, hun er ikke hjemme så det har egentlig satt en stopp for planene, men, men, jeg har jo nøkkel. Så jeg snakket med henne i går og hun forklarte hvor alt er, litt senere skal jeg tusle opp der og hente det jeg trenger og prøve å gå i gang. Jeg aner ikke hvordan man gjør kragen men jeg låner en kofte også av henne og så har jeg et par videoer. Og den optimismen man har når man aldri har gjort noe for og ikke kan se for seg at det kan være så vanskelig.
Vi har et ganske heftig koftepoliti her i området. Det har tatt fra meg veldig mye kofteglede, alt man gjør er feil og gjenstand for kritikk. På en måte bryr jeg meg ikke, har jeg tenkt, jeg gjør nå som jeg vil egentlig, på den andre siden tar det veldig imot å skulle sy kofter igjen. Men det hjelper å vite at man ikke er den eneste som har det sånn. At det tvert imot er ganske vanlig. Så nå syr jeg til sønnen og så kanskje jeg syr en njunnesuorrángákti til meg selv, en kopi av en gammeltante sin.
Sønnen først. Og den der kragen.
Og én feriedag av gangen, så klarer jeg det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar