Fremdrift, for ikke å si gjennombrudd!

Jeg syr og syr og syr og syr og nå har jeg bare armene igjen, det burde jeg klare i dag, og da har jeg sydd en guttekofte på fire dager. 

I går tenkte jeg at jeg skule sy kraven før lunsj og armene etter. Jeg var litt sur da jeg ikke rakk det. Det tar alltid lengre tid en man tror og det er ingenting å være sur for.

Nå sitter jeg foran vedovnen og skriver og syr ikke, men jeg SKAL sy. Det var bare så kaldt. Jeg har vært nede i kjellerstua og skrudd på varmen. Så skal jeg gå og sy armene, det må jeg alltid først gjøre for hånd og da kan jeg sitte her foran ovnen igjen når jeg kommer så langt. 

Jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle få til kraven. Selv, og uten hjelp. Sør-Varanger-kofta har en krage som er helt njálfáhtta, som jeg såklart heller aldri har sydd (ettersom det er et sørsamisk plagg), men det er som med mye annet i livet, steg for steg, så går det. Jeg hadde en kofte å se etter, og selv om mye var uforståelig, er det jo søm. Det er ikke magi. Det er ikke så mange måter å komme seg fra a til b på, og de fleste er logiske. Først klippet jeg til halsåpningen. Så sydde jeg innlegget til krage, det har jeg ikke gjort før men jeg har sydd innlegg til belte. Jeg rullet kragen mens jeg sydde, tenkte det var lurt. Så sydde jeg taggene på kragen (og ga i samme operasjon opp alle tanker om å noen gang sy njunnesuorrángákti, herreGUhd for et styr), sydde delene sammen, logisk nok, og så festet jeg kraven i halslinningen. For hånd. Først hadde jeg sydd inn en hjelpesøm i kontrastfarge, tenkte det var lurt for å sy pent. Og det jeg gjorde var å sy inn en alt for stor krage som jeg klippet til etterpå. For, jeg vet jo at det jeg er dårligst på og som gjør meg mest motløs er når millimeter skal treffe millimeter, og kraven er stiv og lett og måle, og halsåpningen er myk og med sømningsmonn og umulig å måle og det aldri blir rett. Så jeg juksa. 

Og inn i alt dette skal dobbeltsøm og biser og ting som skal sette rett og pent, men steg for steg, så kommer man dit. 

 

Steg for steg, så er man kommet til armene, det er det vanskeligste jeg vet, men det er bare å prøve.