Himmel og hav så trøtt. I går la jeg meg klokken åtte. Da hadde jeg begynt med Treg og Utydelig Tale, som listet opp i bivirkningene. Men det var fordi jeg var så trøtt. Det er kjekt med mindre vondt i hodet, og det er også kjekt å ha roen til å gjøre diverse regnskap, men det er ikke holdbart i lengden. I dag får jeg besøk av to kuratorer, og det er etter klokken Har Gått Hjem pga Trøtt, så vi får se hvordan det går. Det er mulig jeg må forklare. (Kjuuureiters. De skal se på kunst, ikke sjekke hvordan det går meg i livet. For mine svenske lesere).
Jeg tenkte på det der "så trøtt at man ikke ser smøret på veggen". Mormor brukte å si det. Og mamma. Og så jeg. Men jeg har ikke hørt det hos noen andre. Men, tenkte jeg, det må da finnes en gruppe på facebook for ord og uttrykk? Javisst gjorde det det. Såklart. Hva er facebook ellers til.
Er det noen som kjenner til dette uttrykket, og skjønner det med smør, spør jeg friskt, i gruppen. Med troen på menneskeheten.
Svarene renner inn! Folk skriver: Så trøtt som en dupp! Å være så trøtt at man ikke ser skogen for bare trær! (eh) Så trøtt at man ikke ser land! Trøtt som et bybud! En mann, såklart, kommenterer: "Det
kom vel på 30 tallet, lite arbeid og inntekt! ",hadde ikke til salt i
grauten" ! Men så kom50-60 tallet med industri ,"stort skal det være om
halve ræva heng utom" !"
Takk for den helt irrelevante tokningen og fantasifulle tegnsettingen. Noen kommenterer da: "Stor ska de vær om så ræva e bær"
Sukk. Folk. Prate skal de.
Men to nordnorske damer har svart at de kjenner uttrykket fra sin barndom. Så selv om jeg ikke er noe nærmere å skjønne det med smør, så vet jeg i alle fall at mormor ikke hadde funnet på dette selv, og at det kanskje hører mer til i Nordnorge enn andre steder.
Jeg har forsøkt å innrede min nye skuffeseksjon på hjul. Det er åpenbart at jeg ikke trenger den. Nå. Nå trenger jeg den ikke, men hvem vet om den kanskje ikke blir superpraktisk i fremtiden? Og sånn folkens, samler man på seg en masse ræl som ens barn må ta ansvaret for en gang langt der framme, og kanskje ikke klarer å kaste selv engang. Hilsen skrotnisse, barn av avdød skrotnisse, og, som det ser ut, forelder til skrotnisse.
Jaja. Den er fin!
Jeg har lagt merke til at når jeg er ute og samler skrot, både ute i friluft og på industriområder, men særlig her inne på det gamle sykehuset, så tar jeg aldri ALT om jeg finner noe bra. Jeg lar en del være igjen. Jeg vet ikke helt hva slags beskjedenhet det liksom skal være. Se så høflig jeg er, jeg tar ikke alt søppelet. Eller om det faktisk er bygget inn i min finnmarkske sjel at populasjonen må få en anledning til å forøke seg. Man tar ikke alle bærene, all fisken, all myrullen, eller eh alle de gamle gummirestene fra skraphaugene oppe ved gruva. Så nå kan isoporkassene i kjelleren få lov å formere seg ufortyrret i sitt eget habitat, jeg lot endel være igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar