SÅNN dag

Jeg har en slags magisk evne. Min SuperPower. Jeg har snakket om den før. Det er at toget alltid forlater perrongen i det jeg kommer. Eller banen. Eller bussen. Eller trikken. Helt ubrukelig superkraft, men den er nå der.
Alltid betyr i litt over 70% av tilfellene. Ja, jeg har ført statistikk.
Vanligvis tar jeg det med sånn passe godt humør, høh høh, har du sett, sikkert som banken, men har jeg en dårlig dag blir jeg bare dritsur. Jeg har ikke så mange dårlige dager, men det går opp og ned her i livet. (I går ramla jeg i trappa, da gikk det mest ned.) Og det spiller liksom ingen rolle når jeg går hjemmefra, jeg aner ikke når toget går og jeg går hjemmefra til forskjellige tider og til forskjellige stasjoner, men toget går ti sekunder før jeg kommer.
I dag hadde jeg hele gått hele veien til Neste Stasjon, det var så nydelig tåkevær, og idet jeg kommer ned, går toget.
Og han tiggeren som sitter der, han LER av meg. Det må jeg bare si, om ditt inntektsgrunnlag er baserpå at andre skal gi deg penger og ingenting få igjen, på grunn av sympati med din generelle ulykke i livet, er det ikke noe økonomisk sjakktrekk å le av andres.
DA ble jeg sur da. Skikkelig sur, overhodet ikke istand til å Høh høh, har du sett, sikkert som banken.
Heldigvis er det benker på den holdeplassen. Det er det forsåvidt på min vanligste holdeplass, men den er dypt, dypt under jorden, i en grotte, med store steinbenker. Kjempeidé. Det er aldri noen som sitter på dem for man får jo blærekatarr med en eneste gang. Eller koldbrann.
Men på Neste Stasjon altså: trebenker. Fint. Så da satt jeg der og var sur i ti minutter.
Da toget kom havnet jeg i en nesten tom vogn med meg og to tenåringer i tjueårene som snakket så høyt de kunne for å være sikker på at publikum skulle få med seg hvor kule de var og for noen kule og spesielle ting de holdt på med i livene sine, og jeg flyttet meg demonstrativt tre rader lengre bak. Jeg har rett og slett ikke energi til sånt tøv.

Jeg må bytte til trikk på Gullmars, der jeg ramla i trappen i går, og der er det sånn at banen min kommer i det trikken går. Jeg ser det alltid fra vinduet på banen min i det vi kommer til stasjonen. For sånn er rutetabellen. Og sånn er det nå engang med den saken. Jeg har nådd banen kanskje fem ganger all den tid jeg har bodd her.
I går var den sjette gangen.
Da blei jeg også sur. Man får ikke engang morre seg inn i sin egen ulykke over at man mister alle baner, alltid, man skal selvsagt akkurat I DAG nå den banen man aldri når, bare for at det skal bevises at man ikke har rett. Skit på seg, universet!

Jeg bestemte meg for at jeg skulle få en sjokolade for jeg gikk opp på atelieret, sånn at jeg ikke skulle forgå av surmuling. Så jeg gikk på kiosken, som hadde et sjokoladeutvalg foretatt av en fireåring. Ikke faen om jeg støtter en sånn forretningsidé, så jeg måtte gå med uforrettet sak.
Jeg gikk opp og spiste lunsjen min alt for tidlig og var skrubbsulten til lunsj og dro hjem.
(Jeg mista selvsagt både trikk, buss (de går av en eller annen god grunn samtidig fra samme holdeplass til samme destinasjon) og byttet mitt tilbake til bane, på hjemveien.) (Med ti sekunder, ja.)

Og så er spørsmålet: hvorfor treffer man aldri på noen ufine rasister, sleipe selgere, ufleksible gamle damer eller andre folk som trenger en oppstrammer på dager som dette? Jeg hadde garantert vært veltalende som få, om jeg hadde truffet en person som hadde trengt litt realitetsorientering i dag. I dag var dagen! Jeg hadde ikke behøvd noen invitasjon!

Men nei.
Dritdag.