Men nå. Ferdig.

I Stockholm har jeg en kompis son hver gang jeg reiser nordover sier Ååååå ta masse bilder denne gangen, og jeg bare øøøøh ja, men øøøøh nei, det skjer aldri at jeg gjør det.
Og ofte tenker jeg at nå burde jeg tatt bilder. Som i dag, da vi kjørte ned Tanadalen, og langs Varangerfjorden, og for ikke å snakke om Vuonnamarkanat, det hadde jo vært skikkelig eksotisk for en stockholmssigøyner som Steffan. For det er jo så vakkert, men jeg får bare aldri opp kameraet. For da må jeg jo ødelegge hele stunden med å begynne å fikle med et kamera. Og aldri blir det så fint som i virkeligheten heller.
Nå tror Steffan at Varanger ser ut som Island, og det er ikke så mye jeg kan gjøre med det.

Vi er atter på Håkjerringspissneset. Noe ligger og funkler i fjorden, ved Reinøya, det er vel noe som skal omlastes. Jeg er ferdig omlastet nå, hejdå Karasjok, fy fader det var slitsomt. Det er ganske slitsomt å være sliten med en beibi på laget. Men samtlige foreldre og både Mannen med innestemmen og FruEliassen og Tanakofta med sikku kom på åpningsdagen og så på pinner som jeg i visse tilfeller hadde tilranet meg fra de tilreisende. Og det var så fint. Og jeg var så sliten og ikke så flink til å være vertskap og Jendor var iallefall sliten og vanskeliggjorde vertskapingen enda mer, og unnskyld, og takk til de som kom og dere aner ikke hvor fint det var inni hodet mitt at dere var der. Og i dag spiste vi hotellfrokost sammen og det var så trivelig. Jeg hater jo åpninger og idag var jeg ferdig med skiten. Og jeg elsker jo hotellfrokost. Så det var så bra som det kunne bli.
Og så dro vi på Varangermarkedet men ikke akkurat på den måten som de Karasjokværingene som skal kjøpe inn utstyr til konfirmanter gjør det, vi dro altså ikke med campingvogn dagen før og la oss til, for dere fikk med dere det med hotellfrokosten? Så vi kom litt sent og ingen hadde det hvite ullsjalet akkurat som jeg vil ha det, det som pappa hadde sagt han skulle kjøpe til meg. Han hadde medbragte kontanter og alt.
Men dere vet hvordan det er med samesaker. Det er som oftest ikke metervare. Så selv om det var tre hvite ullsjal på markedet, var det ene for lite, det andre hadde for mye lilla i seg, og det tredje var for kritthvitt. Det må jo være perfekt. Pappa stakkars VERKET etter å få prute med noen, og jeg fant ingenting jeg ville ha. Men noen får julegave.
Og så dro pappa og Jendor og the Stig og Mannen med innestemmen og FruEliassen og jeg og spiste middag der i Varangsbunnen på det stedet som folk valfarter til, og så kjørte vi den lange fine veien hjem. Og jeg tenkte at jeg skulle ta bilder hele tiden, av fjorden, av husene, av fjellet når det slår grått igjennom alt det grønne, av bjørkemålertrærne, av Neiden Elv, men samtidig ville jeg bare sitte og se på alt dette og la Karasjok bli igjen i Karasjok lang der bak Tana en plass.