Og det snør

Det snør. Det snør på den måten at det legger seg på bakken og alt blir hvitt. Det lysner ikke helt, det er for overskyet og nå kommer vinteren. 

Først skal nok høsten komme tilbake i et par vendinger, snøen skal bli borte det skal bli tristere og gråere enn det var før, så kommer snøen for å bli. Så blir solen borte. Da henger vi opp utelysene, det som heter julelys lengre sør, men her henger sammen med mørketiden.

Men akkurat nå snør det bare, og alt blir hvitt. 

Jeg gruer meg til dette helt fra det tidspunktet når snøen smelter. Og når det kommer synes jeg aldri det er så ille. Sånn sett er sommeren verst, jeg gruer meg, vinteren bedre, jeg gleder meg. 

I morrest kledde jeg på meg som om det skulle være tyve minus, ullongs, ullbukser, boblejakke, ullgenser. Skjerf, lue og votter. Det var jo helt unødvendig, det var knapt minusgrader . Men man kommer liksom litt ut av det. 

I ettermiddag er det kofteworkshop på museet, jeg skal gå, men jeg tar ikke med noe kofte, jeg har jo planlagt to nye siden...våren vel. Ikke begynt. Begynner ikke nå heller, kommer aldri til å sy kofte under koftepolitiets overoppsyn, men jeg tar med en ládjogáhpir og syr videre på den. Jeg har lovt stesøstra en, men har bare gjort ferdig hornet. Det er en bra anledning til å komme videre. 

Og så kanskje komme igang med kofte? Hjemme? Det er bare det at jeg tror jeg må legge ut mønsteret litt, pga tjukk, og alle sånne ekstra momenter før man kommer igang butter imot. 

I går skulle jeg hjem og gjøre gigantiske steg videre i prosjekt Stedsspesifikk antropogeografisk science fiction basert på Tanner, uttrykt som kistertykk, etter det litt pussige morgenmøtet, men jeg har jo en sånn søvnhygieneplan jeg følger, så jeg var rett og slett for trøtt. Jeg skal jo altså stå opp om jeg ikke har sovnet i løpet av ett kvarter, som gjør at jeg sjelden sover mer enn fem timer pr natt, kanskje seks, og nå holder jeg på å dø. Det har også blitt sånn at etter halv ett gidder jeg stort sett ikke stå opp mer, eller klarer er vel kanskje mer riktig uttrykk, så da blir jeg uansett liggende i senga i mer enn et kvarter. Hele greia er egentlig enormt stressende, kvelden og natten blir oppdelt i kvarter jeg ikke rekker å sovne på. Hvis for eksempel the Stig begynner å snorke vet jeg at nå går det fem minutter på å snu det mennesket og får ham til å sove stille, da er det bare ti minutter igjen, det er ikke nok tid til å sovne på, så om ti minutter må jeg stå opp IGJEN. Jeg har heller ikke noe info om hvor lenge jeg skal holde på, så det må jeg si, råd fra spesifikke unevnte deler av helsevesnet, uten oppfølging, er egentlig uten verdi. 

Det eneste jeg klarte å gjøre i går var å printe, og ikke sånn komplisert printing der jeg selv klipper til A3 fra gammel papirrull og derefter limer sammen til A2, mer sånn putt A3papir i maskinen og trykk på print, få ferdig resultat. Og hele tiden holdt jeg på å sovne. Til slutt måtte jeg bare komme meg ut å gå, jeg hadde ingenting å by på og hver gang jeg satt meg ned ville jeg bare sove. 

Gjett om jeg fikk sove til kvelden da? Nei. For sånn er det å ha problemer med sovingen, det handler ikke om å ikke være trøtt, det handler om å ikke få sove. Det var bare å stå opp etter ett kvarter. Og så GADD jeg ikke stå opp etter det, og jeg vet ikke når jeg sovnet, men sikkert ikke så lenge før midnatt, og kroppen er så mye mer uthvilt når den har ligget i en seng en når den farter rundt i huset natterstid. 

 

Så nå sitter jeg på jobben med disse ferdige printene, takk til trøttesilje for dem, og skal finlese litt tekst, mens det snør utfor vinduene, og jeg ikke sovner.