Den første julegaven

Pappa ringte. (Eller var det sånn at vi i slike tilfeller som følgende anonymiserte ham og bare kalte ham "pappa"?)
Jo, han hadde kjøpt skaller til meg i julegave.
I resten av dette innlegget kommer jeg til å virke litt utakknemlig, men det får være måte på altså.

Jeg har tidligere spesifisert, konkretisert, eksemplifisert og presisert overfor gavegiveren at jeg ikke ønsker meg skaller.
Jeg HAR nemlig skaller, (med snøring riktignok) og jeg vil ikke ha nye før jeg er mer permanent plassert en plass. Mer å rote bort/oppbevare hos andre. Vil ikke ha.  
Grunnen til at jeg har vært så nøye med å få frem dette er at jeg på et tidspunkt lette etter nye skaller, sånne uten snøring, og jeg vet at pappa ("pappa") fikk med seg det.
Jeg noterte meg årvåkent at han fikk det med seg. Nemlig. Men jeg vil ikke ha skaller i julegave. Så jeg ilte til med -isifiseringen. Tok det opp som et eget punkt på dagsordenen.
Helt nyttesløst. For det har han selvfølgelig glemt.

Grunnen til at jeg ikke vil ha skaller i julegave (bortsett fra det der med at jeg har) er:
-Han har kjøpt skaller i str 32. (jeg bruker 42 i skaller, 36 i småsko)
-Pappa "tror" de er sånn uten uten snøring. (det er veldig lett å se. Er de barberte over ankelhøyde er de for skalleband. Det ser man med en gang, det er ikke noe man "tror".)


Jeg sier som hun tjukke i tre nøtter til askepott. "Jeg visste det!"



Vel. Det er ikke mitt problem lengre. For vi har blitt enige om at ettersom jeg på et tidligere tidspunkt har vært så nøye med å presisere at jeg ikke ønsker meg skaller, skal søstra min få dem i julegave istedet.
Hun har riktignok heller ikke 20 cm lange føtter, men hun har ikke vært så lur at hun har sagt at hun IKKE vil ha.
Så nå får hun.