Nnnnnnnnnnnnnn

Hvis jeg skulle klart å skrive om hvordan det er å kaste et helt liv, ta stilling til ting etter ting etter ting som pappa har spart eller kjøpt eller laget eller bare glemt at han har, eller ikke klart å kaste, eller ikke orket å rydde, alle små beslag og tomme plastposer og to identiske driller i hver sin uåpna pappeske, det tredje ubrukte grevet jeg fant, båten, varmrøykeriet han har sveisa, grillene han har sveisa, bøkene hans, alt jeg ikke har sett før men som jeg skjønner var del av en plan som det ikke ble noe av, som kanskje ikke hadde blitt noe av om han hadde levd nå, alt jeg må avgjøre om jeg skal ha, kaste eller gi bort, eller selge, og følelsen når jeg kaster eller gir bort eller selger, kommer den nye personen til å skjønne at denne tingen er ikke bare en ting, det er noe pappa har eid, hatt, det er en del av pappa, hvordan kan den som får den antikvariske båtmotoren egentlig skjønne det, hun som kjøpte symaskinen, jeg som kaster beslag og gir bort neverfløt,

hvis jeg skulle klart å skrive om hvordan jeg har det nå,
så tror jeg det ville vært en lyd. En lavmælt, surrende lyd. Jevn og høyfrekvent.