For et stykke tid siden, det kan ha vært i mars, ringte telefonen en morgen her jeg satt på ateliéret.
Jeg synes det er så enormt ubehagelig når den gjør det. Eller når det plinger inn en tekstmedling, eller macen sier jeg har fått mail. Jeg blir nervøs av postkassa, den får det til å knyte seg i magen. Jeg gleder meg til en fremtid når jeg ikke har det sånn. Og ikke lengre skvetter himmelhøyt inni meg men overhodet ikke utpå meg av at det ramler et papir i gulvet.
Iallefall. Jeg tar telefonen. Oslonummer.
"Hallo", sier en langsom, skarrende sørlandsstemme, "Mitt navn er og jeg er sykehusprest på Ullevål Sykehus. Er du pårørende til" og mens han langsomt lirer av seg alt dette har hele familien min dødd eller blitt hardt skadet, for hvorfor skulle ellers sykehuspresten ringe meg, og ikke noen av dem? men så kommer han med et helt fremmed navn, noen jeg overhodet ikke er pårørende til.
Nei, det er jeg ikke, sier jeg, helt rystet. Jeg tror jeg også sier at jeg ble veldig redd.
Presten blir også helt rystet. Han leser opp telefonnummeret mitt tre ganger, det er mitt, men det er ikke jeg som er pårørende til, han har fått feil nummer av noen.
Han skulle egentlig heller ikke komme med et dødsbudskap (gjør man det over telefon?) men planlegge en minnestund.
Jeg er fortsatt helt rystet der jeg sitter med telefonen mot øret. Helt, helt skaket og forskrekket inn i sjela. Jeg hører på ham at han synes det er ubehagelig, og når han har lagt på, tenker jeg litt på hvordan det er å være sykehusprest og gjøre en sånn feil. Presten bygger sin jobb på tro og tillit i ekstremt skjørbare situasjoner som handler om livsendringer og død. Tilogmed når folk skriker til ham er det fordi folk er trygge på at han er den man kan skrike til. Og å ringe noen og nesten ta livet av hele familien deres er en ganske stor feil. Det må være ganske rystende det også.
Men verst for meg, kommer jeg fram til.
Resten av dagen klarer jeg overhodet ikke jobbe. Jeg er helt satt ut av opplevelsen.
Jeg har hatt et par opplevelser nå der man kanskje burde kjent mer på lettelse enn noen annen følelse, men der opplevelsen likevel etterlater meg med noe helt annet.
Og det hender innimellom at jeg tenker på presten og hvordan resten av hans dag var.
*edit: skjørbar? er det et ord?
3 kommentarer:
For en uggen opplevelse! Forsåvidt godt at det var feil nummer, men likevel. Hvis du vil, så kan jeg sende deg små hyggelige hilsener via sms av og til. Så har du noe du ikke trenger bli redd for. :)
Haha! Jeg får hyggelige meldinger på mail og telefon også. Og jeg har en venninne som er flink å sende postkort, og for en stund siden fikk jeg jo pakke fra AllVerdas. Det er ikke det at alle beskjeder jeg får er dårlige. Det er bare kroppen som tror det. Men ofte er det fine ting.
Eg gjekk inn her for å skriva ein kommentar, samstundes som eg tenkte: masar eg no? Men eg bestemte meg for nei, eg gjer ikkje det, eg har berre sterkt behov for å seia at eg set umåteleg stor pris på tekstane dine. Dei siste om sorga også - eg tenkjer at det er slik det er, akkurat slik. Og så forundrar eg meg stadig over at du greier å uttrykkja det allmennmenneskelege så klårt. Tusen takk nok ein gong! Og så var der eit hyggeleg lite vink her i kommentarfeltet. Og så var det artig: skjørbar, er det eit ord? Eg stoppa opp ved ordet då eg las det: Skrivst det slik, tenkte eg, og bestemte meg for at det gjorde det. Eg kom ikkje på at det kanskje ikkje er eit ord, men i allefall, kva skulle du elles ha sagt? Eg synst det passa perfekt i setninga.
Legg inn en kommentar