Nå er jeg på jobbjobb, og som typisk er når jeg har for mye å gjøre så gjør jeg noe annet. To utstillinger som må bli ferdig samt to verk til New York? Jeg printer bilder til portefolioen! Ja! For jeg har jo byttet blekk på printeren og det kommer sannsynligvis bare til å tørke inn før jeg får printet noe som helst.
Og sist jeg traff en kurator ga jeg bort veldig mange print fra porteføljen (...folien) så det er på tide å lage ny.
Gjør det nå. Istedet for utstilling.
Tok en avgjørelse på rommene, det er som sagt ikke perfekt men det er det jo ikke her jeg er nå heller. Det å få innerst i korridoern for meg selv veide opp. Men så sa utleier at vi kan jo bli et sånt koselig lite kunstnerkollektiv der inne og at han ville leie ut det ene rommet til en keramiker. Og da veide det ikke opp lengre. For da kan jeg jo ikke holde på som jeg vil. Og da blir det et rom mindre. Og i det rommet ER det noen. Det er kanskje verdens hyggeligste keramiker. Men det er kanskje også en keramiker som synger for seg selv? Eller enda verre, HØRER PÅ RADIO? Jeg er helt ute av stand til å konsentrere meg med bakgrunnsstøy. Det er en grunnleggende feil med meg.
Og ettersom jeg har tre rom med egne dører på hver sin side i korridoren blir vi liksom sammen og jeg blir så selvbevisst når jeg vet at ett menneske sitter der og vet hva jeg driver med, går inn og ut, bærer på ting, jobber, jobber ikke. Ti mennesker er bedre.
Og nå har jeg vel strengt tatt ikke noe vetorett, og det sa jeg, men jeg sa også at det vil jeg absolutt ikke. På en normalt hyggelig måte. Og da ble det sånn. Pjuh!
Vi diskuterte den døren litt mer, de har jo også et budsjett å forholde seg til, og det er klart, den som overtar de lokalene jeg har nå får dem som helt nyoppussede lokaler med nye vinduer, dører, vegger og gulv (så jeg trenger ikke vaske ut, siden nuværende begredelighet skal rives) og jeg må diskutere om jeg kan få ny dør, men jeg betaler også mindre. Håper jeg, hehe.
Eller det vil jeg da tro.
I dag blir mindre stress for jeg har ikke fjorten ting som må avsegkrysses på formiddagen og aktiviteter på ettermiddagen, så kanskje jeg kan kjenne stresset litt mindre i kroppen også. Jeg er bare så urolig. Det har liksom satt seg og uroen lever sitt eget liv i kroppen. Hvorfor gjør den det? Den er ikke velkommen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar