Det hele.

Ja, jeg går nå på jobb.
Alt jeg har av tegnesaker har jeg fått av pappa. Bortsett fra penn og papir.
Det er vanskelig. I stedet sitter jeg i telefonkø hele dagen. Jeg går gjennom pappas post, åpner en konvolutt, ringer. Åpner neste, ringer.
Hei, pappa er død.
Forsikringer og tv og eu-kontroll. Hva skal jeg gjøre med eu-kontrollen? Bilen står under en meter med snø og jeg har ikke lappen engang!
Jeg må visst skrive en søknad. "Hva skal jeg gjøre med eu-kontrollen? Bilen står under en meter med snø og jeg har ikke lappen engang! Hilsen datter. PS: pappa er død."

Det er så mye. Biler og båter og hengere og hytter og motorer og våpen og alt det der i flertall. Hus, skuter. I entall. Og jeg. I entall uten hovedverneombud.
Og huset. Som må tømmes. The Stig sier at det er ikke så ille som jeg tror, jeg og søstersen må finne ut hva vil vil ha, resten må kastes. Da stiller alle opp med hengere og kjører i skytteltrafikk til Øfas.
Men jeg vil jo ikke kaste. Ikke den minste avklipte ledning til en forlengst utgått mobil vil jeg kaste. Ingenting. Og uansett. Alt som skal kastes i disse hengerne som folk skal komme med må jeg ta frem, holde opp, se på, avgjøre. Hver enkelt ting. Alt. I et helt hus.
Mamma begynner å prate om hva som må gjøres med huset før vi selger det, det har vært vedlikeholdsfritt i noen år om man skal si det på den måten, men jeg har fortsatt eu-kontrollen i hodet, potteplantene, veden på baksiden av huset, det er fullt i hodet, ikke plass til forslag om å ta inn megler for å få råd osv og kanskje legge nytt gulv og hva med doen på badet og badet i seg selv egentlig.
Det er fullt i hodet av pappa som ligger død på gulvet, fortsatt, det er så vidt jeg får plass til potteplanter og eu-kontroll. Ikke kom med noe bad, plis. Dåink, dåink, dåink, lyden av ord som treffer hjernen min.

Og mitt eget hus! Som jeg skal bo i! Der kloakken plutselig sto opp gjennom gulvene, da ble det så fullt i hodet at jeg gikk på jobb. The Stig ordner.
Vi har et operatibelt kjøkken. Det funker. Det holder på å gå seg inn. Vi har en nesten fullt fungerende stue, bortsett fra at vi ikke har lys eller sofa. Vi har en gang der absolutt alt ligger på gulvet. Vi har ett fungerende soverom. Alt annet må ordnes, i små porsjoner. Men de porsjonene blir så store. Vanligvis ville det vært overkommelig å henge opp en knagg i gangen, tror jeg. Men nå blir det uoverkommelig for hva med hytta i Harefoss, når i himmelens navn skal jeg komme meg dit? En ting er vedlikeholdet, men når skal vi få brukt den! Hæ? Pappas paradis, kan ikke selges.

Man må jo ikke la seg overvelde, men likevel gjør jeg akkurat det, ca fem ganger i minuttet.
En ting av gangen, sier the Stig, men jeg vet ikke hvilken ting. Det er litt som det der fulle skapet i komedien, lirker man løs den ene tingen raser alt etter. Man ser etter en knagg og får hytter og ishus og våpen og politi og eu-kontroller og regninger og rennende toaletter og tre frysere i hodet. Takk for det. Dette er åpenbart ikke måten å rydde på.








3 kommentarer:

ALL VERDAS sa...

Du treng ikkje publisera denne kommentaren heller. Vil berre seia at eg ikkje kan sletta denne e-posten med bloggen din eingong, for han er så gripande. Tårene renn i medkjensla med deg - som deler så djupt og så ekte og så gripande - utan at det kjennest privat, berre menneskeleg. Tusen takk for at du let oss vera med i dagane dine.

frk. Figenschou sa...

Takk for det. Jeg har ikke lagt inn noen sperre på kommentarene, så det du legger inn, det kommer opp. Og det er jo jeg litt glad for.

paaskeharen sa...

Nært,sårt,og gjenkjennelig. Jeg håper det hjelper å skrive. Ihvertfall litt.
Jeg ser at alt er skakt. Heier på deg og er til disposisjon. Ikke med tilhenger, da. Det blir litt langt. Men ellers. Klem.

26te april

Jeg må skrive en tydelig mail. Det finnes tydelige mailer, strenge mailer, og sure mailer. Jeg har bare skrevet en sur mail en gang i hele m...