Onsdag, latersomjegerpåjobb

Jeg styrer fortsatt med de våpnene. Det var i orden, men så var det ikke i orden.
I dag har jeg vært hos Politiet og trukket to søknader og levert to nye.
Jeg gir bort våpen. Til folk.
Dette er første gang etter at pappa døde at jeg ikke automatisk føler at jeg har hans fulle støtte. Jeg lurer på om han sier "Næi fan, GJER du bort Winchestern?!?".
Ja, pappa, men ikke mauseren, kongsbergen, rottweilen, kragjørgensenen, lacklanderen og mossebergen? Jeg klarer ikke løse det på noen annen måte, jeg har ikke tid til å begynne med noe salg, våpnene kan ikke ligge hos politiet lengre, jeg vet ingenting om våpen, eller om priser, og nå må jeg bare gråte hele tiden, og jeg er så lei av å jobbe i Dødsbo A/S.

Første gang jeg tenkte at jeg var lei av å jobbe i Dødsbo og eftf., var det også første gang på en stund at jeg følte at jeg plutselig hadde pappa der. For han hadde skjønt det der. Mye bedre enn alle andre. Jeg hadde ringt til ham og han hadde skjønt og hatt noe å si om det. Men han er jo ikke her så jeg får jo ikke ringt. Og nå, med våpnene, føler jeg at han er her litt igjen fordi han protesterer, og på en måte er det fint såklart. På de fleste andre måter ikke, for han er jo borte og jeg vet ikke hva han hadde villet at jeg skulle gjort. Jeg må bestemme sjøl og det blir litt feil uansett.

Det blir grusomt lite jobbing på denne måten. I dag er det eneste jobbrelaterte jeg har gjort, er at jeg har vært og kjøpt lunsj. (Pussig setningsoppbyggelse) Den glemte jeg på butikken.

Ingen kommentarer:

Påsken kom, sannelig

Det er påske. Jeg vet at vi har påskepynt en plass, jeg tror også jeg vet hvor. Den har ikke kommet opp på grunn av vannkopper, ikke at det ...