Når man verken kan se eller prate men tenker at det går vel over

Jeg vet ikke om jeg skrev om det, nei det gjorde jeg sikkert ikke, men da jeg var i New York tok jeg meg en liten omgang med øyenmigrene. Noen har aldri hørt om det, men ganske mange har det, det er bare en slags sanseforstyrrelser som man får. Noen får det før et migreneanfall, og noen, som meg, får ikke vondt i hodet etterpå og da heter det øyemigrene eller aura uten migrene. Jeg opplever det som en slags geometriske figurer som farer rundt og lyser, det begynner gjerne i et hjørne men til slutt dekker det hele synsfeltet sånn at jeg ikke ser, og det kan også være litt vanskelig å følge med på hva folk sier. Andre kan begynne å prate utydelig og husker ikke når de er født og den greia der.
Når det er over blir jeg litt satt ut, og jeg tror det er en del av det, og ikke et resultat av det.
Og dette hendte plutselig på t-banen i New York. Men heldigvis var det noen der fra gruppen min, så jeg sa bare at nå mister jeg synet en halvtimes tid, så hvis noen kan få meg av på rett plass er det bra, så det gikk fint. Og en i gruppen hadde det selv så det var ikke så rart for dem. Eller jo det var det, for hun var ikke der akkurat da, men ETTERPÅ, da vi fortale om det, sa hun at det hadde hun og. Første gang endte hun opp på legevakta og det virket dramatisk men var jo ikke det.
Så da var det ikke så rart, sånn retrospekt.

Og da jeg var i Lainio nå, fortalte jeg om denne hendelsen. Og tre rundt bordet hadde øyenmigrene. Av fem. Og i dag da jeg kom på jobb ringte fjerdemann og sa at du kommer ikke til å tro det, men jeg våknet opp med øyemigrene i dag! Oddsen altså!

Men altså. Da hun våknet opp og det gnistret overalt, da ringte hun legevakta, og de beordret henne inn. Og det har hendt med ALLE de andre jeg vet av med øyenmigrene da de fikk sitt første anfall.
Inn på akutten, alle mulige undersøkelse av både øyne og hjerne, og diagnose: det går bra, det er bare øyenmigrene. Mens jeg bare..."hm, dette var rart. Tror jeg legger hodet ned her en stund. For jeg ser jo ingenting. Janei dette var rart altså."
Og diagnosen hentet jeg fra internett en stund senere. Jeg lette ikke etter den en gang tror jeg, jeg kom over den i en annen sammenheng og det passa jo bra så da var det vel det.
Og NÅ tenker jeg, jeg burde kanskje gått til legen da...? og bare...eh....hva da? For nå har jeg jo hatt dette i tyve år. Femogtyve! Det er liksom ikke en case for akutten lengre! Og alle som dro på akutten fikk dessuten diagnose øyenmigrene!
Men: Enkelte i min nærmeste omkrets er litt irritert og også bekymret over denne selvdiagnostiseringen. Og det kan jeg jo skjønne. Så nå vet jeg ikke helt hva jeg gjør. For jeg vil ikke være sånn finnmarkstøffing som nekter å renne til legen hver gang man har et lite slag og dør av et lite slag deretter.
Men dette er jo øyenmigrene.

Ah ja, jeg får bekymre meg et par dager over dette og deretter glemme det, tror jeg, det har funket hittils.

3 kommentarer:

Rødhette sa...

Jeg har også øyemigrene. Eller oftalmisk migrene, som øyelegen kalte det. Jeg beskrev det her i 2011: http://blafrende.blogspot.com/2011/10/forstyrret.html
Det er forbausende mange som har det. Da mannen og jeg ble intervjuet i lokalavisa i våres om hodepine og migrene, viste det seg at fotografen også hadde det!

frk. Figenschou sa...

Nå har jeg lest både den og oppfølgingsposten, og jeg ser at også du tok deg en tur til legen, om ikke akkurat akutten. Jaja. Føler det er litt sent for meg...så får jeg sitte her med litt dårlig samvittighet over det.

Rødhette sa...

Synes ikke du skal ha noen dårlig samvittighet. Du kan ta det opp med legen ved neste korsvei, om det passer seg slik. Men hvis symptomene ENDRER seg, bør du få deg en legetime. :)

26te april

Jeg må skrive en tydelig mail. Det finnes tydelige mailer, strenge mailer, og sure mailer. Jeg har bare skrevet en sur mail en gang i hele m...