Ferdig med siøgg, ja. Spæts, eller hva de sier, skoltene.

I dag KAN jeg ikke ta av meg longsen for jeg har på nikkers. Skjønt kanskje likevel, for jeg glemte at jeg er same da jeg kjøpte dem, uprøvd, på Fretex i Bodø. Og selv om jeg verken eier rein eller snakker samisk, er jeg genetisk fullt på høyde med de beste, og når ned men stort sett ikke opp, så de når meg til anklene. Om jeg tar av meg longsen er det godt mulig de korte ullsokkene dekker alt av hårete legger som nikkersen ikke når. 

Samefolkets feiring på samefolkets dag, det som skulle bli en tradisjon vi skal snakke om når vi blir gamle, blir ikke å bli gjentatt, men det er godt mulig vi kommer til å snakke om dette forsøket på skape tradisjon når vi blir gamle. Vi kom, ja, skal man si at vi kom litt sent? Arrangementet startet klokken elleve, men det er jo i arbeidstiden så da kommer man ikke, vi tenkte vi skulle komme til gáktiwalken men da var det ikke et bord å få. Vi satte oss inne i den tilstøtende kafeen, som hadde storskjerm, men sinnsykt dårlig storskjerm, så vi ga ungene kake og snek oss inn i salen igjen for å se på gáktit, men det var liksom ikke...hyggelig. Pappaen til en kompis sier at de første årene han bodde her var de ett bord på Sentrum (tildligere nevnte tilstøtende kafé) på sjette februar, nå får man ikke bord i storsalen lengre, så for hans del må folk gjerne komme seg inn i skapene igjen så det blir mulig å få plass. Men jeg så ham ved et bord så han hadde fått plass. Med hele sin familie.

Før gáktiwalken var over hadde allerede ett av våre barn gitt opp og dratt hjem, og vi lurte på det samme da den var over, men nå var det bord og det skulle være leu'dd, så da tvang jeg de andre til å bli, og eh. Nå vil jeg jo ikke henge noen ut på internett, noen som gjør sitt beste og som bidrar på nasjonaldagen på andre måter enn å sitte ved et bord og spise kake, men det bare var...ja det kan jo være at det var et annet kulturuttrykk men jeg tror at i tillegg var det ikke bra. For det første tror jeg den som leudet var veldig nervøs, i tillegg fikk jeg følelsen av at hun kanskje var vant til å sitte og synge og nå måtte stå. Det var liksom ikke hold eller kraft eller tonalitet. I tillegg blir Máttaráhkká på skolt mistenkelig likt mahtafahka og de var det som var temaet for andre leu'dd. På bordet bak søskenbarnet mitt knakk dattera til en kompis av oss sammen i latter, og kompis måtte også jobbe hardt for å ikke følge etter. 

I det siste tone skjelvende seg utover en sal som ikke visste hvordan de skulle reagere, sa søskenbarnet mitt NU FÆR VI, så før kveldens hovedtaler rakk å reise seg var vi ute av salen og jeg sa unnskyld unnskyld unnskyld, ungene sa mahtafahhhhka, og så var den feiringen over. I bilen på veien hjem sa jeg at til neste år tar vi det med bålpanne på verandaen, ja, sa søskenbarn, og så skrur vi opp nåkka, og jeg sa åh, er det da du er som mest lykkelig, for hun er av den delen av familien som omtales som "har nu nok å driv med" og hun sa ehhhja, og vi ble sluppet av ved vårt hus og jeg gikk inn og mannen sa hæ er dere tilbake allerede, og jeg sa mahtafahka, ja, til neste år blir det på verandaen med bålpanne og tørka reinhjerter og Anne sier hun vil skru opp noe, og the Stig sa ååååkei, vi har vel en hylle eller noe, og det kan jo bli en fin tradisjon, og etterpå sende søskenbarnet mitt en snap og sa FLASKE. 

Aha.

Jeg er i grunnen enig. 

 

Nå henger koftene i skapet, og vi er atter usynlige, men nå fyller vi en hel sal med folk som er villige til å være synlige, og ikke ett kafébord. Ungene har feiring både i barnehage og på skolen, sånn var det ikke før. Framover går det.