Jeg tenkte det var lenge siden jeg hadde skrevet om arbeidsdagen min, men den er litt kjedelig for tiden. Det er artigere å skrive om arbeidsdagen når man for eksempel monterer utstillinger og den inkluderer mange andre mennesker. Den arbeidsdagen som seigt renner avgårde på verkstedet blir ikke like bloggvennlig. Det er litt som da jeg jobbet med økonomi. Fryktelig spennende egentlig å finne ut hvorfor det var syv kroner feil i oppgjøret fra kvelden før, men mye artigere å skrive om når en rein kom inn og bæsja og sklei i gangen. Hvilket den ikke gjorde, men spenningsnivået for de to opplevelsene ville vært likt opplevd, men forskjellig i bloggform.
Nå har jeg jo dessuten mye mindre av et verksted enn før, jeg kunne sikkert hatt et verksted i hvert land, men jeg kan ikke drasse med meg åtte tonn (mentalt) halvferdige arbeider fra plass til plass, så det blir en slags arbeidsdeling. Akkurat nå er det tegning og liming. Og hvem visste vel at casco utelim og casco innelim hadde forskjellig farge i størkna tilstand? Ikke jeg! Og er det et problem? Ja! Er det kjedelig å skrive om? Ja!
Dagene renner avgårde som casco innelim. Ingenting å skrive hjem om. Ut om.
Men nå er altså resultatet fra den siste levekårsundersøkelsen for kunstnere kommet. (En undersøkelse som mange kunstnere forøvrig boikottet.) Men den sier at
på syv år har folk flest gjennomsnittlig øka lønna si med 23 prosent
og kunstnere tjener ni prosent mindre enn for syv år siden. Elleve prosent mindre om du som meg er billedkunstner.
Hurra for det da.
Jeg kan jo likegodt dra de argumentene jeg har dratt før for at kunstnere skal tjene penger. Jeg kan late som om jeg må argumentere med en....dust. For skrivegleden sin del.
Om du ikke tjener penger på det du gjør beviser det at du ikke burde jobbe som kunstner!
-Men alle andre rundt meg tjener penger på det jeg gjør. Forleggeren, intendanten, museumssjefen, resepsjonisten, utstillingsteknikeren, han som vasker, hun som jobber med pr. De får lønn. Men det forventes at jeg kommer og jobber gratis. Om jeg ikke gjør det, tjener ikke de der andre noe heller. er ikke det litt rart?
-Den som lever av salg og utsmykninger, har i nesten hundre prosent av tilfellene kommet dithen via en lang periode der vedkommende fikk stipender og sikker også jobbet på si, og i løpet av alle disse årene ble vedkommende så flink og eller anerkjent at han (alltid han) kan leve av egne inntekter i dag. Ingen står plutselig på et verksted og produserer saker som folk renner ned døra for å kjøpe. Det er en lang vei dit. Og mens du går, må du ha penger. Om du jobber på kontor eller i barnehage eller på HM mens du går, får du mindre tid til å jobbe med kunsten din, og sjansen er mindre for at du lykkes som kunstner.
Folk burde ikke få betalt for å jobbe med hobbyen sin!
-Det har jeg ingen formening om, hva mener du med hobby?
Selv har jeg en femårig utdannelse. Og kunst er, også for samfunnet, mer enn en hobby. Det er det som gjør oss til en sivilisasjon. Og så lenge staten faktisk tar dette til etteretning ved å utforme og tilby statlige kunstnerutdanning, burde man også følge det opp ved å legge opp til at folk burde få betalt for jobben sin.
Man blir en bedre kunstner av å lide, og dessuten blir også kunsten bedre av at man opplever litt hverdagsliv, sånn som man gjør når man jobber i butikk!
-Jeg lover deg, kunstnere opplever veldig mye hverdagsliv. Og man blir ikke en bedre profesjonsutøver av å stå og gjøre noe annet hele dagen, uansett hva man driver med (med mulig unntak for næringslivstopper og politikere)
Vi burde brukt pengene på vei og sykehjemsplasser!
-Det er mye vi burde brukt pengene til. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi skal ta pengene fra kunstnerne, som faktisk har minst. For da får man jævlig lite igjen for det. 300 meter vei for hele arbeidsstipendpotten for billedkunstnere for eksempel. Det er dårlig økonomi det. Husk hvor mange kunstnere i arbeid sysselsetter.
Eh, eh, eh....jeg liker ikke kunst!
-Nei, og jeg synes rallycross er teit. Men det får nå være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar