Åkei. Gruva.

Dere som leser bloggen min og ikke er fra Knirkesness, lurer sikkert på (eller, egentlig er dere vel totalt uinteressert i) hvilken gruve Åkei. Gruva er, men jeg tenker på Sydvaranger. Selskapet. Som har holdt liv i kommunen i så mange år, faktisk helt fram til totusentallet, men som så ble avviklet. Og som så ble påviklet igjen, av noen australisensere vi ikke aner hvem er og som slettes ikke holder liv i kommunen lengre, men som igjen står for en stor del av arbeidsplassene.
Den gruva.
Den gikk gaiken.
På onsdag her i forrige uke.

Og selv om jeg har mange venner som jobber der, og selv om det er litt krisestemning nå, så håper jeg faktisk ikke de der interessentene det ryktes om kommer på banen men holder seg unna. Jeg håper gruva forblir nedlagt. Ikke fordi den forurenser og holder meg låst i pendlertilværelsen på grunn av huspriser og et sinnsykt leiemarked, men fordi vi har ikke godt av den.
Det gikk faktisk ganske bra uten. Lav arbeidsledighet og stor trivsel.
Og så starta den opp igjen og VI DIT alle sammen og atter engang har vi gjort oss avhengig av en forurensende ikkefornybar ressurs, og om disse interessentene kommer og redder oss og får gruva igang igjen, og kompisene mine på nytt har jobb, så kommer dette til å skje igjen.
Og kanskje igjen og igjen, tilogmed.
For malmen varer ikke evig, og kanskje klarer vi nå å holde gruva igang i ett strekk til den er tom, men sannsynligvis ikke. Og om vi gjør det, så sitter i her igjen om en femten års tid, og har gjort oss enda mer avhengig og har en enda mer ødelagt fjord enn vi har nå.
Det er bare å utsette problemet. Vi klarte oss kjempefint uten, helt til den starta opp igjen, da er vi plutselig avhengige av gruva som arbeidsplass.

Så jeg sier: det er nok. Nei til gruve.