Jeg leste i avisen i dag at rektorene nå protesterer og sier Vi kan ikke trylle mer, og det synes jeg er en god måte å si det på. Før var det 3-4 elever som trengte oppfølging på hver skole, og nå er det like mange i hver klasse. Sier de. Det stemmer iallefall godt for Jendors klasse.
Jendor er mange ting, mange fine ting, men han er ikke en tøffing og han er ikke en som har behov for å tøffe seg. Det gjør at han ikke får så mye ut av guttene i klassen sin, som også er de 3-4 tidligere nevnt, og leker mer med jentene. Særlig i parallellklassen har han en god venn, jeg vil si sin bestevenn, men her er det muligens et problem. For min sønn er en han og bestevenn er en hun og pappa til bestevenn er ganske gammeldags og setter ikke pris på konstellasjonen. Fordi gutter leker med gutter og jenter med jenter. Sånn skal det være. Pappa Bestevenn sa en gang til Jendor at gutter ikke gråter, jeg husker ikke helt hvorfor, dette var tilogmed i barnehagen. Og det var en spøk, men også som spøk er det helt feil.
Og ettersom de på den siden er så imot dette, og jeg opplever også at de motarbeider det litt, prøver jeg også å holde Jendor litt igjen. For det er jo vi som har kontakten med de voksne og må kjenne av situasjonen.
Og nå tenker jeg at det er helt feil. Er det noe jeg kommer til å angre på når jeg er 96 er det vel at jeg prøvde å holde Jendor borte fra bestevennen sin fordi foreldrene hennes hadde gammeldagse holdninger og det ble ubehagelig for meg.
Her har jeg jo gjort helt feil.
I går da jeg la meg tenkte jeg på noe annet som er ubehagelig for meg, og det er konsekvensen av å være sint. Ikke egentlig at folk blir sint eller lei seg tilbake, konsekvensen er mer av den indre art: jeg begynner å tvile på om jeg egentlig hadde rettt til å bli sint. Jeg er så lei av den tvilen. Jeg tviler hele tiden på om det egentlig er jeg som har rett, eller om det kanskje egentlig egentlig egentlig var jeg som gjorde noe feil. Det kommer fra barndommen, en ganske gammeldags forelder som hadde som regel at barn ikke hadde lov å være sinte.
Men det har de. Og det har jeg og, og når noen ringer og roper til meg, så har jeg rett til å bli sint tilbake, og rett til å skrive et brev tl If og si hør her, ikke akseptabelt, hold det mennesket unna meg i alle faglige sammenhenger. Og rett til å tro på min versjon av historien. Og når snekkeren ødelegger huset mitt har jeg rett til å bli sint, og jeg vet ikke om dere husker den historien med Bakklandet Ramme og Kunst som ødela kunst for flere hundre tusener, da hadde jeg rett til å bli sint, men jeg tvilte hele tiden. Jeg kan ikke fordra den tvilen. Jeg liker ikke å være sint heller, men jeg har rett til det.
Høres selvsagt ut, men det er litt av en åpenbaring.
Så er det jo sånn med åpenbaringer at det er starten på noe, men de tar deg i seg selv ingen vei. Nå vet jeg at det er sånn, men det gjør det ikke lettere å være sint.
Da må jeg øve. Det er bare når man øver man blir bedre. Nå tror jeg ikke jeg har så fryktelig lyst til å øve på å være rasende. Det høres slitsom ut.
Det er vel kanskje mer det å øve når man er rasende, tenker jeg. Men jeg håper på svært få tilfeller til å øve i fremtiden, det holder for en stund nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar