Kjentfolk

ÅÅååååå, men jeg kjenner jo ingen i Trondhjem, surmulte jeg før jeg dro.
Det viser seg at jeg kjenner ca sekshundre mennesker i Trondhjem. Eller, iallefall mange fler enn ingen. Faktisk er ca sekshundre kanskje ikke så langt fra sannheten. Som emosjonelt tall.
I går traff jeg Åslaug som jeg nok ikke har sett på over ti år.
Jeg gleda meg, men avogtil når man ikke har sett noen på lenge kan det bli litt sånne harde stillheter innimellom mens begge prøver å komme på noe å si. Stille ved bordet, stille i hodet. Men NEIDA! Ikke jeg og Åslaug nei! Det var jo så lenge siden at det var titusen ting å prate om. Jeg lurer litt på om ikke kafépersonalet var litt lettet da vi dro.
Og jeg fikk løsningen på et mysterium.
Før ørten år siden hadde jeg verdens verste jobb, som besto i å fjerne binders og stift fra gamle og mugne papirer. I et rom uten ventilasjon. Ganske isolert fra resten av arbeidsstokken. Jeg og Marie. Vi fikk være med på vinlotteriet men dett var vel dett. Dag ut og dag inn.
Og så plutselig var det noen som beskrev jobben vår på radioen. På P3 tror jeg. Det var et sånn innsendingsprogram, idag: "verdens verste jobb" eller noe. Og der var vi. Spart som juvelen i kronen til slutten av programmet ("Hva skal man kalle dette? Slavearbeid?") Og vi hadde ikke innsendt oss.
Dette var svært forvirrende. Fant det flere i Norge som jobbet sånn som oss? Muligheter for fagorganisering?
Men neida. Bare oss. For det viste seg i går at Åslaug var den som hadde sendt oss inn. Og ingenting sagt! På ørten år!
Og så snakka vi om titusen ting til.

Åh, jeg var så glad da jeg gikk tilbake på jobb over gamle bybroen. Boblende glad.
Jeg kjenner så mange fine mennesker.

Og fler. Fler enn dem som bor her. For Terje var jo her for å besøke meg, og Mari kommer, riktignok i en helt annen anledning, men vi rekker en rask klem på bussholdeplassen når hun kommer og jeg drar. Og så kommer Rullis! Rållse! Hva hun nå heter nå som mannen hennes blogger mer om henne enn hva jeg gjør og jeg ikke lengre har definisjonsretten. Og hun kommer bare for å besøke meg og se utstillingen og flyr inn og ut på samme dag. Voi herran altså. Stas.

Nå skal jeg gå og lunsje med, ja, faktisk Rullses före detta. Og i kveld skal jeg hente et kamerastativ hos et par andre kompiser. Og i morgen er det åpning. Avisen har nettopp vært her og jeg har bare ett verk igjen å sloss med før jeg er klar.
Ikke sloss.
Samarbeide.
Så fotografere.
Så åpning.
Så dra hjem.
Hejdå ca sekshundre mennesker.



1 kommentar:

paaskeharen sa...

Til lykke med utstillingen. Du er bra. Definisjonsretten der, altså? Jeg tror hun har valgt det selv. Det med Rållså.

Påsken kom, sannelig

Det er påske. Jeg vet at vi har påskepynt en plass, jeg tror også jeg vet hvor. Den har ikke kommet opp på grunn av vannkopper, ikke at det ...