Uten

Jeg har ikke hatt så lyst å skrive i det siste. Jeg er så urolig i kroppen, det er som om jeg går og venter på noe. Men det gjør jeg ikke, ikke noe mer enn det vanlige; bli ferdig med rammesakene, jobbrelaterte ting, uventede men gode nyheter, som mest sannsynlig ikke kommer, sånn som det er når man er frilanser, og det er helt vanlig, sånn er det hele tiden. (Bortsett fra den biten med overhengende rammekatastrofer, men også det begynner jo å bli en permanent tilstand.)
Men nå er det som om kroppen venter på at noe stort skal skje, noe skal bli ferdig. Hva da?
Jeg vet ikke hvorfor den oppfører seg sånn. Den er ikke glad.
Jeg savner pappa veldig, sånn er det når vi skal begynne å være ute igjen. Det er ikke på merkedager og i høytider jeg savner pappa, det er når vi er ute.
I går var vi i Pasvik, vi kjørte dit med pappas bil og lå på pappas reinskinn og fisket med hans pilker. Og hvor var han?

Jeg drømmer ofte at jeg er i huset hans, men jeg har ikke lov å være der, for det er noen andre som bor der nå. Likevel tar jeg meg stadigvekk den retten, og så blir det ubehageligheter.

Ja. Vi er ikke så mye ute som påska skulle tilsi, det er som om vi ikke helt vet hvordan vi skal gjøre det uten pappa. Det var han som visste hvor vi skulle.

2 kommentarer:

HH sa...

For eit fantastisk ettermæle han (stadig) får. Heldige me som får lesa om denne mannen og alt han gav sine kjære.

ALL VERDAS sa...

For eit fantastisk ettermæle han (stadig) får. Heldige me som får lesa om denne mannen og alt han var for og gav sine kjære.

26te april

Jeg må skrive en tydelig mail. Det finnes tydelige mailer, strenge mailer, og sure mailer. Jeg har bare skrevet en sur mail en gang i hele m...