Det er kaldt, 24-25 minus, Pasvikelva har ikke frosset til enda så man kan se hvor elveleiet går, bak fjellene, for det står en vegg av frost opp der elven renner, til der den møter Varangerfjorden, der treffer den fjordens egen frostvegg, vi er innringet av høye murer. Gjennom murene kjører Hurtigruta, jeg tror iallefall det, den pleier å tute ved avgang, men nå har den tutet kanskje ti ganger, så jeg lurer på om den tåkelurer litt i tilfelle noen andre er ute i båt. Iallefall hører jeg tutingen svakere og svakere. Frostdisen står som en vegg der nede ved fjorden. Midt i utsikten blomstrer en tro novemberkaktus i vinduskarmen og bryr seg fint lite i det bisarre ved synet av rosa ørkenblomster rammet inn av rimdekte trær.
Elveveggen minner meg om en gang pappa og jeg hadde vært ute og fisket hele natten, ved et vann vi pleide å dra til, det var på høsten og jeg tror vi hadde tenkt å dra ned før mørket, man får ikke kjøre på elva i mørket, det er en grenseelv, og så rakk vi det ikke og ble til det lysnet, og da gikk vi ned til båten og dro hjemover. Langsetter hele elven sto det opp vegger av dis over bekkene som rant ned langs fjellene, ned til elven. Ellers ser man ikke bekkene i landskapet, om man ikke står ved dem, men nå så vi hver og en rulle nedover, der vi satt i båten på elva, markert av sit eget tjukke rep av tåkedis.
Jeg kan krysse av "Separatutstilling i Kirkenes: åpning" fra stress-skjemaet, det gikk fint, det kom tilogmed folk jeg ikke hadde sett før, ingenting ramlet ned, og jeg og the Stig hadde barnevakt og følte oss nesten litt ubalanserte og vaklevorne da vi gikk ned til byen uten the Twig, men det var fint, finfint, vi gikk på åpning, vi spiste middag, vi tok tilogmed en øl etter det, og gikk hjem. Neste morgen våknet vi som vanlig klokken syv da, men vi MÅTTE ikke. Vi bare gjorde det og det er noe annet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar