Bake med barn/

Det er jo så koselig. I teorien. I praksis er det mest avverging av katastrofer, iallefall med Jendor. Det gjelder å være PÅ hvert sekund og skjønne at "kan æ helle melet i bolla?" betyr at nå kommer hele melposen dunsende utover bordet om et kvartsekund. Han spør jo pent, men han gir ingen særlig tid til å svare.
Jeg blir litt stressa, for det er vanskelig å både få bakt de pepperkakene, samtidig som man faktisk baker pepperkakene sammen med sitt barn. Det er de som sier at man må nedjustere ambisjonsnivået, holde seg på et nivå der barnet er fornøyd og ikke være så opptatt av resultatet, men isåfall skal vi her i huset bare klekke eggene rett i søppelkassa og helle melet utover gulvet, og da blir det helt meningsløst for meg. Og sløsing med gode matvarer.
Jeg er heller ikke av den tålmodigste typen. Det gjør meg ingenting om Jendor bruker tre kvarter på å kjevle ut sin del av deigen, men om jeg står med resten av melposen i hendene og gjerne vil sette den tilbake i kolonialskapet, og må vente på at kakaopakken skal gjøre seg ferdig med monologen sin og dessuten kommer over sin eksistensielle angst over å flytte over til en ny plass i skuffa sånn at melet får plass og jeg må si Jendor, FLØTT dæ nu, mer en tre ganger, så blir jeg enormt lei.

I år kjøpte vi ferdigpepperkakedeig så slapp vi dét angstmomentet, men det henger i. Jeg føler at jeg må benytte hvert katastrofefrie sekund til å bli ferdig med min del (pepperkakehuset) og det blir litt stress. Selv om det egentlig ikke er stress. Det er bare bittelitt stress å svare på tusen spørsmål og hjelpe til med deigen og kjevlingen og klisj på fingrene og mer mel på deigen mens man passer på at det som er satt i ovnen ikke brenner seg.
Så for å få balanse i det og vedlikeholdt katastrofekapasiteten lagde vi ei pannekakerøre sammen etterpå. Da ble alt som vanlig.




Ingen kommentarer:

Påsken kom, sannelig

Det er påske. Jeg vet at vi har påskepynt en plass, jeg tror også jeg vet hvor. Den har ikke kommet opp på grunn av vannkopper, ikke at det ...