Vi fortsetter å kjøpe bruktbil. Jeg tror ikke jeg har lagt så mye energi i noe jeg er så uinteressert i siden jeg gikk på gymnaset. (Og det var å gå på gymnaset hvis det ikke fremkommer.)
Det koker vel ned til at vi strengt tatt vil ha en bil vi ikke har råd til: en bil som ikke kommer med ti tusen problemer. Eller ti tusen, hva sier jeg, en som ikke kom med ti problemer hadde også vært interessant.
Men det vi har på laget er verdens beste nabo, som ikke er den samme som Verdens Beste Nabo, som jo faktisk er naboen: bilhjelperen er mannen til søskenbarnet mitt og de bor litt lengre opp i gata.
Jeg og the Stig har jo ikke fedre og i stort heller ikke bofaste mødre og da gjelder det liksom å knytte til seg endel voksenpersoner man kan ringe og be om råd. Det man ville spurt en pappa om, bil og avløp og aksjesparing og sånt. Disse voksenpersonene er veldig verdifulle og må brukes og behandles med varsomhet, for i motsetning til med fedre kan det bli for mye mas om man er for hjelpesløs. Tenker man. Men det viser seg også, igjen og igjen, at folk faktisk LIKER å hjelpe til. Man liker å være hjelpsom. Å få være den, liksom. Og jeg merker jo nå sånn som med naboen-litt-lengre-opp-i-gata, at han blir glad av å få snakke om bil. Det er sånn som når folk spør meg om noe veve- eller kofterelatert, jeg blir enormt fornøyd av å få prate om kofter, belter og band. Det er jo det jeg kan.
Problemet med å bo en liten plass er at man kan ikke bare bestemme seg for hvilken bil man vil ha. Man må kjøpe en sånn bil som er til salgs og håpe at den ikke har gåent topplokk, girkasse og slepekroken montert opp ned og kanskje helst har den gått mindre enn 300.000 også. Og så må man velge blant dem. Og det er valget som er vanskelig når man ingenting kan. Her kommer naboen inn, og dessverre ser jeg ikke for meg en situasjon i fremtiden der han får bruk for min kunnskap om kofter og belter, men OM det skulle skje, er jeg klar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar