Heromdagen tenkte jeg at høsten kanskje var sen, eller kanskje var det ikke så sent på året som jeg trodde, i dag ligger det gule blader overalt og det er 6 grader og jeg har på votter.
I kveld skal vi til naboen og sitte i vintehagen deres og spise pizza og drikke rødvin og de er de hyggeligste menneskene i kommunen, jeg ble så glad da de kom og bare torsdag! pizza halv fem! og i går ettermiddag ringte MTAB og bare hallå der! vi er i stockholm nå men Karasjok i morgen tidlig og Indre Billefjord etter det og hos deg med kunsten din halv fem-fem, kanskje seks.
Altså den ENE dagen jeg har gått og gledet meg til etter halvannet år uten folk å glede seg til, da kommer de. Jeg bare Jeg har en avtale da, og de bare Men skal vi stå og vente i Kirkenes hele natta da før vi kan dra tilbake til Stockholm, og JA TENK men det sa jeg jo ikke jeg sa jo åkei da teitinger. Bare at jeg ikke sa teitinger for de er så sykt hyggelige og jeg har jo deala med dem før. Sukk.
Hva om jeg hadde vært på fjellet? I Oslo? Hva er greia med én dags varsel?
De skulle ringe en time før Kirkenes. Jeg får legge fra meg pizzaen og dra ned på atelieret og bære kunst og dra tilbake til pizzaen. Det løser seg. Men gnrgh altså.
Jeg har ikke egentlig noe imot høsten. Jeg liker høsten. Men jeg er aldri ferdig med sommeren når den kommer. Sommeren, for en snik. Lover og lover, holder ingenting. Lover lange mange dager med ferie og prosjekter og turer, men der ligger første feilen, den later som om den varer månedsvis. Det gjør den ikke, den kommer i juli og er ferdig i august, og hvordan skal man rekke alt man hadde tenkt på seks uker når man i tillegg på jobbe?
Den er så ubarmhjertig kort og later som den varer evig.
Og allerede når blåbæra blomstrer aner jeg at høsten er på vei.
Eller, ikke høsten kanskje, den er fin, men høst betyr vinter. Vår betyr forsåvidt også vinter, det går jo rundt det der, som sommer også betyr vårvinter. Rart at juletrelys ikke varsler barflekker på fjellet og fjæraplyttens små skrik.
Jeg var ikke så pysete på vinteren før. Nå er et halvt år i mørtna nesten helt skremmende. Jeg prøver å minne meg på at noe av det kommer av at alt ble helt forferdelig da vi flytta hjem til mørketida, tre mørketider, tre forferdelige år, det fjerde var sannelig ikke helt topp det heller, og at det der nok henger sammen, en dag løsner det og jeg innser at man ikke må ha det forferdelig i mørketia medmindre det skjer forferdelige ting og det trenger det faktisk ikke gjøre. Det vil si, hodet forstår det, men ikke kroppen. Den får angstreaksjoner av blåbærblomster.
Den må slutte med det. Men den vet ikke helt hvordan.
Her ante det meg at noe var i emning. Jeg hadde ant det lenge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar