Når jeg kommer hjem fra jobb viser skritt-telleren på telefonen vanligvis at jeg har gått ca 7 km. Aldri mindre enn seks. Nå er jo ikke dette et maraton akkurat, og jeg kan vel heller ikke måle meg med en jordmor på en gjennomsnitlig halvstengt fødeavdeling om sommeren, men syv kilometer er nå syv kilometer da. Selv om jeg har gode arbeidssko, er jeg ganske mør i bena når jeg kommer hjem, særlig i skrot-knærne, og jeg har egentlig ikke fryktlig lyst å gå så mye mer den dagen. Iallefall ikke om det er styggvær og kaldt, og jeg bor jo i Finnmark. Hvis det er finvær er jeg stort sett ute i hagen og fikser noe, for man må jo være ute når det GÅR, til tross for møre ben, men igjen, Finnmark.
Jeg får altså ikke gjort så mye etter arbeidstid. Det er litt dumt. For jeg liker best å gjøre. Nå blir jeg sittende å se på tv, og det synes jeg egentlig er fryktelig kjedelig.
I helgene er den der bevegelsesappen bekymret, for da går jeg gjennomsnittlig 87 skritt og det er mindre enn en ultraortodoks jøde på sabbaten, og appen tror jeg er død og lider av full organsvikt, men jeg drasser bare ikke med meg telefonen overalt. Den ligger på et bord og teller ingenting. Jeg har ikke sånn armband, så de syv kilometrene jeg labber avgårde når jeg er på jobb, er mens jeg har telefonen i lomma. Jeg har jo rom overalt på bygget så det er greiest å ha den med. Den teller jo dessutene skrittene mine.
Det høres kanskje ut som jeg er et sunt menneske, men i følge anbefalingene fra det offenlige Norge, er jeg anpusten alt for lite av tiden. Jeg går litt fort til jobb, men jeg vil samtidig ikke være helt utsvetta når jeg kommer fram, det er jo ingen garderobe her og jeg skifter i et kott uten dør, så minst mulig omskifte, og når jeg går hjemover prøver jeg også å få opp farten, men da er jeg ærlig talt allerede ganske sliten. Så helsegevinsten er visstnok ikke der heller. Jeg er bare sliten, ikke sunn. Jaja.
Nå venter jeg på flere transportkasser, som kommer med en utstilling som har vært i Oslo, og da hadde det jo vært fint å få begynt på den satans ateliérflytten i mellomtiden, som ikke blir noe av fordi de aldri gjør det nye ateliéret klart, men har du sett, nå er det i gang der oppe, og enorme medisinske maskiner i størrelsesorden lite kjøkken har nå blitt flyttet til en annen plass og gulv skal vaskes og lekke toaletter fjernes. Da kan jeg begynne å flytte pinne for pinne. Gå mellom det nye og det gamle ateliéret, istdetfor rundt inne på prosjektaateliéret, som har sørget for mine syv km hittils. Dette med syv km er helt uten å gå inn for det, bare så det er presisert. Det er resultetat av en ganske vanlig arbeidsdag. Man labber litt hit og dit. Man pakker pinner. Man har glemt noe på et ateliér man ikke befinner seg på i øyeblikket.
Og så har jeg litt kontorarbeid som skal gjøre også, det bare sitter så sinnsykt langt inne av en eller annen grunn, for det er jo deilig å sitte ned en gang i blant også, men det har vært litt stopp i effektiviteten mens jeg sitter. Jeg vil bare sitte når jeg sitter, virker det som.
Bortsett fra når jeg kommer hjem, da vil jeg helst ikke sitte i det hele tatt, jeg vil vaske vinduer, men det blir det ikke til.
Det er litt kjedelig å være alene hjemme.
I dag skal jeg ringe the Twig og the Stig og høre hvordan de har det på ferie. Det gleder jeg meg til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar