Hjemvendt

Vi er hjemme. Jeg er kjempetrøtt. Det var fint å være lenge på hytta, det er fint å komme hjem. Jeg blir litt overveldet av alt arbeidet som er overlatt meg av død mann, men jeg må ogs åinnse at nå er jeg der at ingenting egentlig avgjøres av de avgjørelsene jeg tar. Hytta står. Jeg har fiksa tak og andre viktige ting. Rommet som verken er soverom eller badstu og taket på gamlehytta som ikke er tett, det er mindre viktig. 

Jeg er kjempetrøtt fordi båtskyssen kom sent, og vi var hjemme klokken ett, og så sto jeg opp tidlig for å gå på jobb, men så orket jeg ikke gå på jobb, for jeg må ikke, jo det må jeg, men jeg kan gå i morgen og sitte hjemme ved datamaskinne og ordne opp i ting i dag, for det må jeg også, og så kan jeg tenke på hytta,  og en av tingene jeg innså på hytta er at den blir ikke helt min før jeg blir mer selvstendig når det gjelder å komme seg dit, og det betyr å få båten på elva og kjøre den selv. Ikke fordi båtskyssen var sein, men fordi det er sånn. Åkei, så er halve elven russisk, men alle andre klarer jo å manøvrere det der. Det er bare det at jeg er en sånn nervøs personlighet. Nå er det jo viktig å få være den man er, men det er ikke så behagelig å være en sånn ekstremt nervøs personlighet. Folk KAN jo ha dødd om det er litt lenge siden man hørte dem tusle avgårde mot utedoen, men det mest sannsynlige er at de har overlevd. Jeg vil ikke være som jeg er. Jeg vil være fri og ubekymret og kjøre båt på elva. 

Jeg vil derimot ikke være sånn som han som hadde slått opp teltet sitt på Blåklokkesletta, rett ved hytta, og her nevner jeg ikke navn for han kan jo ha lånt teltet og dermed kan det navnet som sto med store bokstaver på teltet være annen persons navn, men, det er altså fyringsforbud i hele kommunen, trærne står og visner, jeg har aldri sett det før, det er knapt bær, det er faktisk knapt fisk i elven fordi vannet er så varmt, og så kommer man og griller. Og fyrer bål. Og bæsjer i skogen på fiskeplassen, ærlig talt, det er faktisk en utedo uten lås rett i nærheten som tilhører den kommunale bålplassen. Og jeg vil ikke høre på spotify-listene dine, jeg vil høre på elva og lomen og suset fra oretrærne. (men kudos for å ha dratt med seg fire unger på tur alene. Skjønner at de kanskje må underholdes med litt musikk. Men ærlig talt.) 

Men vi hadde det fint, for han dro jo, og vi så mink og bjørnebæsj og frosk og harr og abbor, som vi spiste, og vi klarte oss fint med den maten vi hadde men måtte kanskje jobbe litt ekstra hardt for fisken, som gjømte seg i kaldere lag av elven, og den siste dagen sto vi der i røykdisen fra skogbrannene på russisk side, først fikk jeg kjeft av familien for å ha røyklagt området da jeg brente fire papptallerkner i ovnen, men det var ikke meg, det var skogbrannen på Novaja Zemlja, og i dag kommer mamma og knutStefar og tante Granningen og spiser harr med oss, til Jendors lille fortvilelse, for han har spiste harr syv dager i strekk nå, men i dag skal den være KOKT, og det gjør jo all verdens forskjell.

Og her er bilder.

Så fint er det

Så tørt er det! Aldri sett trærne stå og visne før! Og lyngen! Og geitramsen!

 

Pleier å sjekke hvor kaldt det har vært mens vi har vært borte. Minus 49,6 grader ute, minus 46, 3 grader inne i hytta.

 

Vår lille myggmaget fisker. Det er ikke mygg, sier vi, det er jo ikke insekter i år, men det tror vi det, for de har sett seg ut en annen. Jeg har fire myggstikk, han har ca 76.

 

Nå rydder jo iphone pent opp i alle bilder, så man ser ikke ting som de er, men i sin beste versjon, og derfor er mesteparten av røyken i luften redigert bort som om det var skit på linsa. Men man skimter den litt.