Jeg skriver innimellom om jobben min. Sånn-og-sånn er det å være billedkunstner. Og det er ikke alltid like lett. Men sånn er det med alle jobber, vi har forskjellige utfordringer. Det aller vanskeligste med å være kunstner er å være kunstner. Det er skitvanskelig å lage kunst. Hjelpe meg. Det nest vanskeligste er når man må forholde seg til Staten Norge ved hjelp av Skjemaveldet. De som sitter og utarbeider Skjemaveldet glemmer sånn ca en gang i sekundet at ikke alle er helt a4. Da kan det bli helt umulig for oss å forholde oss til hverandre og det kan jo aldri ha vært meningen, jeg er jo tross alt ingen anarkist. Nav, Skatteetaten og Lånekassen forholder seg til forskjellige regler når det gjelder hvordan jeg skal telles, og det blir det virkelig bare rot utav, og Lånekassen forbeholder seg tilogmed retten til å ikke forholde seg til grunnloven om man er billedkunstner. Fun fact og True story.
Men jeg har jo valgt det selv.
Og her mener jeg ikke "men jeg har jo valgt det selv så jeg får finne meg i det". Enkelte mer høyreliberalistiske elementer mener at når man har valgt et yrke selv skal det regnes som hobby og ikke lønnes. Om dette yrket er innenfor kulturfeltet altså. For her velger enkelte å galant se bort fra at de aller, aller fleste i dag velger yrket sitt selv. Og tro meg, livet mitt hadde på så mange punkter vært mye enklere om jeg kunne valgt selv at jeg skal bli lege. Men det kunne jeg ikke. For sånn er jeg ikke skapt. Jeg har tilogmed i flere år forsøkt virkelig hardt å bli noe annet enn billedkunstner, (ikke lege da) men det gikk ikke. Det er ikke for samfunnet og alle Frpvelgerne sin del at jeg har prøvd så hardt, for jeg mener jo at kunstnen er en viktig del av det, men for min egen del. Alt annet en kunstner, har jeg tenkt.
Men nei. For min egen del måtte jeg bli kunstner.
Og det er det jeg mener med at jeg har valgt det. Nå har jeg kanskje akkurat argumentert for at det ikke var mye av et valg men jeg har et poeng jeg vil fram til.
For da jeg var liten og gikk på skolen, hadde vi ganske mange alkoholiserte lærere. Skolens lærere var et mangfoldig gjeng, noen var greie, andre var strenge, noen var her ett år for å få nedskrevet studielånet og andre var alkoholikere av forskjellig sort. Og det var jo ikke sånn at vi ikke forsto det selv om vi var kanskje ti år gamle.
Det gjør jo at man får et litt skrudd syn på læreryrket. "Lærer er noe man blir om man ikke kan ha en annen jobb". Eller skrudd, hva sier jeg , det var vel forsåvidt en ganske korrekt analyse. Den gang. Kommunen ga deg en lærerjobb om alt annet slo feil. "Kor blir dæm minst trøbbel for oss i ledelsen?" Skolen altså. (i dag er svaret på dette spørsmålet visstnok kommunikasjonsavdelingen iflg min eksstesøster men det er en digresjon)
Men etter at jeg har blitt voksen (og innsett at det faktisk ikke er noen automatikk mellom det å være alkoholiker og bli putta inni en lærerjobb) har jeg skjønt at i dag, i dag hadde mange av de der lærerne kanskje vært kunstnere.
IKKE FORDI KUNSTNERE DRIKKER ALTSÅ NÅ DRO DU FEIL KONKLUSJON
Men fordi i dag kan man faktisk kommer fra Vaggetem og ende opp som kunstner. Det er et reelt valg. En mulighet. Men ikke da de vokrste opp. Den gangen var vel lærer det mest kreative man kunne bli om man kom fra et fjordholl og ville ut. Kanskje med valgfag i tegning eller gitar, da hadde man grepet det som var av muligheter.
Det var det lengste ut man kunne strekke seg.
Jo jo, selvsagt var kunststudiet åpent for alle men det er ikke det samme som at det var tilgjengelig.
Jeg tror det kan være vanskelig å forestille seg i dag, nå som enhver tenåring skal bli artist og fotballstjerne, hvor enormt visjonær man skulle ha vært en gang i tiden for å bestemme seg for å bli kunstner. Om man nå kom fra en helt annen verden.
Så ble man ulykkelig helgedranker med fast lærerjobb istedet.
Og det slipper jeg. Og hver gang denne innsikten ramler ned foran meg blir jeg så enormt lettet. Jeg var ikke så grusomt visjonær, jeg sloss ikke mot antagelser og forventninger og familiepress, jeg bare var sånn og så ble jeg sånn. Og nå gjør jeg det beste ut av det. Som er enormt mye bedre enn å skulle gjøre det beste utav noe helt annet.
Mange av de der lærerne er døde. De drakk seg ihjel. Ok, jeg hadde kanskje ikke blitt alkoholiker om jeg hadde vært i samme tid og situasjon som dem for jeg synes ikke alkohol gjør seg så bra i lengden, men jeg hadde sikkert endt opp som plaget fanatiker av noe slag. Anarkist eller Jehovas Vitne eller enormt ensom.
Istedet for indre demoner slåss jeg med Skjemaveldet og FrpU-ere. Veldig heldig.
Veldig, veldig heldig.
Du og.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar