Revisiting revisited

Vi var i ukrainsk barnebursdag i går. Vi skulle egentlig levne barnet og gå, men ble invitert inn, det var flere voksne der, vi var de eneste norske, og det ble servert sushi og pizza og chicken nuggets og verdens beste kake, (Virkelig. Verdens beste.) på verdens minste kjøkken oppe under et skråtak, og så ble det tømt en helflaske martini i en dunk med kran og en flaske prosecco oppi der, og man skal ikke drikke i barnebursdag, men det var så sykt hyggelig å sitte der mens ungene sprang, de voksne snakket russisk, og man selv var bittelitt brisen. Det minnet meg litt om alle mine perioder som utvekslingsstudent. Det finnes en velvillighet der, men man skjønner ikke hva noen sier. 

Nå er det kirkenesdager og festival og kjentfolk i byen, jeg går rundt og er litt lei meg for onkelen min er syk og dør, og som alltid føler jeg at jeg ikke har lov å være lei meg for det er noen som har det verre, noen som står onkel nærmere enn meg, og det påvirker ikke hverdagslivet mitt om han dør, men det er nå onkel da. Jeg lurer på hva det er som gjør at man veier sorg mot sorg og finner seg for lett. Men det er vel en slags respekt for de som sørger mest kanskje. 

Jeg er jo ikke veldig opptatt av drømmetydning, selv om jeg er veldig opptatt av drømmer på den måten at de kan følge meg inn i formiddagen og jeg alltid forsøker å ikke knuse dem mot den nye dagen, men ofte forsvinner de likevel når jeg våkner, men, jeg prøver å si, følelsene de skaper er jo ofte like virkelige som de følelsene som kommer fra eh virkeligheten da. 
Da pappa døde drømte jeg veldig mye om huset hans. Det er hit jeg vil med denne utlegningen. Jeg drømte at han var død, og jeg var tilbake i huset hans, avogtil var han der, men ettersom det gikk lengre tid fra han hadde dødd forandret denne drømmen seg, det hade flyttet inn nye folk, og jeg hadde ikke lov å være der, men igjen og igjen dro jeg tilbake i en eller annen drøm, jeg måtte gjømme meg, passe på at ingen så meg, smette inn i rom og bak dører. Avogtil ble jeg oppdaget og folk ble sinte sa jeg måtte slutte å komme, og jeg lovte, jeg maler denne veggen for deg som unnskyldning og skal aldri komme tilbake, men fortsatte å komme i nye drømmer. 
Og selv om jeg ikke egentlig tror at drømmer forteller deg så mange ting, så tror jeg i eftertidens klare lys, at, kanskje disse drømmene handlet om følelsen av at jeg ikke lengre hadde lov å sørge. Jeg var jo så lei meg så lenge. Og folk ble lei av at jeg ikke kom videre. Tror jeg. Og jeg måtte prøve å ikke snakke om pappa men jeg hadde sånt behov for det. Men jeg skjønte jo at jeg egentlig egentlig måtte slutte å komme tilbake til dette. 

Det er så mye man føler ikke er lov når det gjelder sorg, men det er også litt sånn, iallefall da pappa nettopp var død, at jeg tok meg noen friheter, særlig med offentlig byråkrati, der jeg tenkte at herregud nå er eneste vei gjennom denne jungelen å være gal sørgende, så får de bare forholde seg til det, og fikse dette. 
Nå føler jeg at jeg ikke får være lei meg fordi onkel dør, men jeg husker jo også at noe av det som trøstet mest da pappa døde var at andre også var lei seg, at de også hadde pappa med seg videre på noe vis, så jeg får forsøke å holde på det da. 

Dette har jo ingenting med ukrainske barnebursdager å gjøre. Jeg tror jeg skrev et helt annet innlegg enn jeg hadde tenkt å skrive. 
Det får vel være...lov. Med litt sorg og død. Igjen.

5 kommentarer:

Jagborhär sa...

Ja men som livet är, lite kalas, lite sorg oh allt däremellan. Jag känner som du att man inte alltid får sörja klart, och att det kan vara svårt att komma åt viss sorg. Får du ut den i din konst också?

frk. Figenschou sa...

Nei, kunstnen min er ganske materialbasert, og som kunster tror jeg ofte man trenger et visst overskudd for å produsere det som er ordentlig bra, så alt jeg gjorde halvannet til to år etter at pappa døde var skikkelig dårlig.

annannan sa...

Men du kan skriva hur mycket som helst här om sorg och om människorna du sörjer? Det tycker jag man kan göra på sin egen blogg. Det är inte samma som att hela tiden tala om det med människor man träffar.

annannan sa...

Jag misstänker att blandningen av en helflaska martini med en dito prosecco kan vara effektiv i att dra fram känslor... Liksom som man extraherar ämnen ur växter genom att låta dem dra i alkohol...

frk. Figenschou sa...

Haha ja det er nok sant. Men jeg ble mest glad av martiniproseccoen, og så, dagen etter, da jeg skulle skrive om det, handlet alt plutselig om sorg og død igjen, og det var jo lenge siden. Tror hele 2017 og 2018 bare er sorg og død. Nå er det mer vanlig. Helt til plutselig.

15W

Man kan ikke alltid være glad. Avogtil blir lyset dimmet litt ekstra, sånn er det bare. Man har mindre motstandskraft mot gråheten når man b...