Hjemreisen

Jeg kan jo ikke stå og tute overalt heller.

I dag har jeg reist tilbake til Knækkersnæss fra Trondhjem. Først farta jeg rundt fra hotell til kunsthall og rammemaker og til kunsthandel. Jeg fikk øye på meg sjøl i et butikkvindu, med kjempeporteføljen full av nykjøpte ark under armen, og kjente meg så grusomt voksen og fin et øyeblikk.
Som er litt rart for jeg er i grunnen ganske voksen.
(Ok, nå kjenner jeg meg som Solebanet, 11 år, som ba meg sette seg ned med henne for hun hadde noe å fortelle meg, og det var at hun var veldig moden. Bare sånn at jeg var informert. Mye modnere enn jeg var på den aldreren. Det måtte jeg være klar over. Ti storesøsterpoeng for å ikke le henne rett ut men vente tyve år før jeg latterligjør henne i bloggform)
(Eller det blir kanskje feil for jeg er jo nesten førti så det er jo ikke akkurat å skryte på seg noe når man påstår at man er voksen)
Men det var noe med å farte rundt i europeiske småbyer og gjøre jobben min. Som føltes bra.
Sikkert fordi både kunsthall og rammemaker var så trivelig og ordentlig da. Det fløyt så lett. Og jeg fløyt oppå der.

Og så dro jeg hjem. Med fly. Som man jo gjør.
Og da vi landet innså jeg at nå kommer ikke pappa til å stå der han alltid står og se litt artig og fraværende ut, mens han ser etter meg og får øye på meg. Og så får jeg en klem, og så kjører han meg hjem i den røde bilen.
Det får jeg ikke, det gjør han ikke. Og da måtte jeg stoppe midt der ute ved fly og rullebane og trekke pusten og trekke pusten og trekke pusten for jeg KAN ikke stå og tute overalt heller.
Og da jeg kom inn i ankomsthallen sto ikke pappa der i den store jakka si og ventet på meg og da måtte jeg gråte litt men ikke gråte mye, og det var ikke lett.
Og passende nok var det ingen som hentet meg, for det var en grunn til at pappa stort sett gjorde det, og det er leggetid, og jeg fant ikke en sjel jeg kunne sitte på med, det var bare hurtigruteturister og folk som skulle videre til forskjellige fjordholl, et helt fly og ikke en eneste man kjenner, går det an,
men til slutt kom the Stig og hentet meg og jeg måtte gråte bittelitt i stemmen, men sånn er det nå for tiden.

3 kommentarer:

Rødhette sa...

Du skriver så fint om sorgen din! *klem*

underveis sa...

Klem!

frk. Figenschou sa...

Jeg blir så veldig glad for kommentarene deres.

Bra

Det ble en veldig fin tur til Oslo. Det visste vi jo. Det var jo det som var planen. Og Oslo hadde vår og småsko og finvær og det trenger ma...