Et arbeidsstykke senere

Nå har jeg stått opp. I morgen må jeg stå opp litt tidligere for da må jeg rekke en buss som skal ta meg til Evenes, 2,5 timer bort, for å rekke et fly som går til Oslo, 1 time 45 min, for å rekke et fly som går til Kirkenes, 2 timer 10 min. 
Vet ikke helt hvorfor jeg tok med alle tidene der.
Iallefall må jeg langt sørover for å komme langt nordover. 
I dag er det åpning! Jeg har fått velge kake. Aldri vært med på åpning med kake før, det blir fint. 
Det ryktes at mammaen til min kompis Polyanna, fra en helt annen plass i landet, er i nærheten og kanskje dukker opp. 
 
I overigår bytta jeg rom for selv om jeg er vant til midnattsol og sovner greit, tror jeg at jeg sover dårligere med fullt sollys på hodeputa. Jeg har iallefall vært sinnsykt trøtt. På det nye rommet var det rullegardiner, men de var smalere enn vinduet, så selv om det ikke var direkte sollys var det ganske lyst:

Dette er soverommet mitt med lyset av og begge rullegardinene trukket ned.

Og det var to senger så jeg slapp å velge denne med lysglippet rettet rett på hodeputa:

 
Jeg nevnte dette på utstillingsstedet der jeg jobber, for overnattingsstedet er også en del av deres drift, så i går fikk jeg en stiftepistol og to ulltepper som jeg skulle stifte opp foran vinduene. Det ble litt styr, for ullteppene viste seg OGSÅ å være mindre enn vinduene, men jeg har suplert med noen fleecepledd jeg fant på et annet rom, en handduk og en svart t-skjorte som jeg har hengt over glipene med hårspenner. 
Nå gleder jeg meg litt til å komme hjem. 
Også fordi da får jeg bo med mine valgte samboere, the Twig og the Stig, og ikke Violet, som er hyggelig nok men som synger absolutt hele tiden og som styrer voldsomt om nettene. Tror ikke hun heller får sove enda hennes rom har standard dobbeltoppsett med rullegardiner og lystette gardiner. I natt hørtes det ut som hun kastet en kål i gulvet, og jeg lurte halvt på om jeg skulle gå og sjekke, men tenkte ogs at om dette var noe hun hadde tatt sin død av så var det sikkert for sent å gjøre noe med det uansett. 
Nå sitter jeg bortgjemt på mitt eget rom og spiser frokost, mens hun sitter på stua, for jeg er ikke så selskapelig og hun synger. 

Det minner meg om da jeg studerte folkemusikk, jeg gikk i klasse med ei som sang hele tiden. Og da studerte vi jo musikk, så på en måte burde det vel vært greit, men man blir lei. I motsetning til Violet sang hun rent, men faktisk ikke så pent. Men jeg vet ikke om det vilel ha hjulpet, det er noe med folk som hele tiden vil høre på sin egen sang. Det er ikke sikkert at alle andre vil det. Man blir litt irritert. 

Jeg kunne reist mandag, med småfly rett nordover, og the Stig foreslo faktisk at jeg skulle ta meg en fridag her i Svolvær før jeg begynte hjemreisen, men jeg vet ikke hvor mye fri det er å være sammen med Violet en hel søndag, så nå drar jeg hjem. Til de mine. 

Åpning først da. SÅH.


Ingen kommentarer:

Mvh, diva

Det jeg er reddest for i hele verden er å bli en diva. (Dette som et språklig uttrykk og dermed ikke helt sant) (det er bjørn jeg er reddest...