Nå bor jeg jo på en måte i kollektiv. Med Violet fra Haag. Og en mann jeg ikke har sett. Violet står på kjøkkenet i bare trusa (hun er 75 og har finere rumpe enn meg) og steiker auberginer, synger kjempehøyt og bittelitt surt konstant, og er gjennomgående hyggelig og litt intens. Jeg er er halvmatt nordboer som holder meg mest på rommet i ren forskrekkelse.
I går spiste jeg ute, for da er det ingen som lager mat i trusa, hva jeg tror og vet da, og jeg hadde vært litt på rai kvelden før og ville ha pizza, og der inne på den litt slitne pizzeriaen var det dekket til et hvitt langbord med ballonger og alt, og, Barnebursdag! tenkte jeg, men neida, det var bryllupp. På den lokale pizzeriaen. Der gjestene mått stå for drikke selv og sto i kø i kassa for å bestille, i bunader og penkjoler, mens vi andre satt og gnafsa i oss pizza og snikfotograferte til snapchattene våre.
Lavterskel, da. Man kunne stresset mer med den der brylluppsdagen, for å si det sånn, nå slipper man det.
Det går vel en slags fremover med utstillingen, eller det gjør jo det, det er bare å jobbe på, det er jo sånn man gjør det. Gå på jobb, over brua fra Svinøya, gjennom Svolvær som er så trivelig og sykt småkoselig, inn på jobb, jobbelijobb. Hjem.
Nå må jeg på do men Violet har konsert på kjøkkenet så jeg holder meg stille og bortgjemt på rommet.
Vakkert i Låffåtåtten, da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar