I går var en bra dag som blei dårlig og endte bra. Lavintensivt sådan, ingen store katastrofer, vi gikk som vanlig ned til byen på en lørdag, kafé og pokemomkort på lista. Vi så en kunstutstilling, og så var det thai-festival på torget, (mat, kultur og proteinpulver!) og her var planen å kjøpe med seg takeaway og ha til middag senere, og ca her skar alt seg. Først var det strålende, noen lokale damer fra Thailand hadde et fantastisk show på scena på torget, med kostymebytter mellom hvert nummer, som gikk sånn: en sang, en spilte trommer, resten danset. Alle kunne alle bevegelser, men ingen danset egentlig koordinert med de andre. Så byttet de kostymer, for eksempel fra blomstrete kjoler til jeans og grønne skjorter, og gjentok. Jeg ble veldig glad. Og det var masse boder med mat og man kunne velge og spise ting man ikke spiste hver dag.
Så ble jeg veldig sur, for det var for høy lyd og jeg var sulten og hadde prøvd å kjøpe mat og noen hadde prøvd så snike seg foran meg i køen og jeg ble skitstreng, og så ble jeg lurt på prisen og oppdaget det ikke, og så var alle sure og sultne og kjeftet på hverandre og vi gikk hjem uten mat.
Alle var sure ganske lenge, så sa alle unnskyld til hverandre, en kompis av Jendor kom på besøk og livet ble mer vanlig igjen. Vi hadde også samtlige fått litt høyrere blodsukker, det hjelper.
Og det var fint vær og man kunne være ute i hagen. Men det er rart med det, lørdagen er ikke min beste dag.
Fredagen hadde jeg fått gjort unna pappa si grav, (og 4 besteforeldre og 5 tanter og onkler,) bort med granbar og gamle fakler, frem med sommerblomster og pøs på med blodmel så ikke haren kommer. Jeg synes alltid det er så travelt når jeg er på grava til pappa, jeg får aldri liksom gjort meg ferdig, hva nå det betyr, men fredag var det eksepsjonelt travelt for det var begravelse (en inngiftet slektning, så det burde vi visst) og vi tenkte at Men vi rekker det før de kommer ut av kapellet, og de skal sikkert litt lengre inn på kirkegården der de nyeste gravene er.
Men neida, rett bak pappa si grav var den nye kastet opp, og mens vi sto der og grov og fjerna gamle lys (mamma var med) begynte klokkene i kapellet å ringe, og vi la bare på sprang, for vi måtte rundt et stykke for å ikke komme på den veien gravfølget kom.
Jeg har aldri måttet springe fra pappa si grav før.
Men det betyr også at jeg nå har fyllt opp med jord, gjødsel, frø og planter, for kirkegården ligger rett ved hagesenteret, så i dag er planen å følge opp noen planer i hagen.
Jeg har våknet kjempetidlig helt av meg selv etter en veldig livaktig og ukarakteristisk uproblamtisk drøm der søskenbarnet mitt kom fra US for å gifte seg og jeg hadde ordnet overraskelse med reinraide som transport fra flyplassen.
Hvis jeg i løpet av dagen i dag ikke blir like sur som i løpet av dagen i går, er jeg fornøyd.
Det er kanskje mye å håpe på klokken kvart over åtte en søndags morgen, men man må leve i håpet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar