Mvh, diva

Det jeg er reddest for i hele verden er å bli en diva. (Dette som et språklig uttrykk og dermed ikke helt sant) (det er bjørn jeg er reddest for). Nå som det går ganske bra mener jeg, må man ikke bli høy på seg selv og være vanskelig av prinsipp, man må ikke slutte å være imøtekommende bare fordi man har vind i seilene, karrieremessig. Men i dag var jeg kanskje diva, og det føltes helt rett. Og det er vel et kjennetegn på divinering. Det er nå det går galt. 

Væffal. Kolon:

I går skulle jeg møte en kurator (Kjuuureiter. En sånn man gir kjeks) på atelieret. Dette var organisert gjennom OCA som er Norge sitt Office for Contemporary Art. Litt som IASPIS. Som Iaspis. Som jeg også elsker. Og da forbereder jeg meg. Jeg gjør klart atelieret, bærer fram viktige ting, printer bilder og løfter trykk ut av skuffene. For det gjør man. Det liksom faglig solid å være klar. Og så, sent på kvelden dagen før møtet, fikk jeg en mail om vi kunne utsette for hun hadde fått et unikt tilbud om å dra og se på den russiske grensen. Den er jo rett borti her. Jeg så ikke den mailen før neste morgen, og da svarte jeg at ok, dra du og se på grensen men jeg kan ikke etter fire (forslaget hennes) og i morgen (forslag to) er jeg ikke på atelieret, men jeg kan prøve å finne plass i timeplanen til å møte deg på museet og ta en kopp kaffe. Og det passet henne bra, for hun skulle dit uansett. 

Og da er det ikke lengre en studio visit, så faglig blir det noe annet som viser at den som besøker deg ikke er så interessert. Så da skjønte jeg jo litt hvor landet lå når hun sa ja til det. 

Så da vi møttes, på museet, og hun unnskyldte seg for at det ikke ble studio visit, sa jeg bare Det er ikke noe problem, du er på ingen måte den første kuratoren som OCA har sendt som prioriterer sightseeing. 

Det var litt frekt sagt. 

Og også helt sant. 

 

Jeg følte det var en rettferdiggjort uttalelse, for om man vil ha av andre folks tid, må det være en grunn til det. Men grunnen til at jeg var frekk var jo at jeg ble litt fornærmet over å bli behandlet sånn. Ikke første pri. Jeg vil være nummer en.

 

Jaja. Jeg har fått opptil flere begesitrede tilrop for oppførselen ved ventilering til kollegaer. Det er jo et gjengs problem. Det interessante ved slike møter er ikke alltid (for meg ganske sjeldent) den mulige utstillingsplassen, men å ha en potensielt interessant faglig samtale. Jeg har jo tross alt mye annet jeg skulle ha gjort. Om jeg forbereder meg, må du også. Nå ble det ikke sånn og jeg...kanskje var jeg litt frekk. Og det føles bra.